Læringslaben og konsulentvirksomheten i norsk skole

En ny, gammel tekst i dag. I disse dager gjennomføres på ny elevundersøkelsen i regi av Læringslaben i Hordaland fylkeskommune. Dette er et konsulentselskap som i flere år har gjennomført svært dyre undersøkelser i omtrent samtlige norske fylker, og tjent flere millioner kroner på det. Etter undersøkelsene i fjor, fikk de mye negativ oppmerksomhet rettet mot seg i flere norske aviser og i NRK radio og Tv. Samtlige lærerforbund er sterkt negative til undersøkelsene, og mange opplever det som en provokasjon at undersøkelsene blir gjennomført på ny, etter alt bråket som var i fjor. Jeg poster her en artikkel jeg skrev i lektorbladet i den forbindelse.

For to år siden ble det bestemt at det skulle gjennomføres noe som heter nasjonale prøver i norsk skole. Elevene skulle testes i grunnleggende ferdigheter i basisfagene norsk, matematikk og engelsk. Det ble et ramaskrik uten like, elevene boikottet og lærerne protesterte og avisene flommet over av leserinnlegg. Prøvene ble som et resultat av dette ikke gjennomført og rettet som planlagt. Samme år var elevinspektørene fra Læringslaben ute enda en gang med sine spørreskjema, det som i dag heter elevundersøkelsen. Her var det også protester, men i forhold små, og langt fra nok til å hindre at undersøkelsen ble holdt både dette året og det neste. Det er først i fjor da undersøkelsene til Læringslaben direkte førte til nedskjæringer i Sarpsborg, og professor Svein Sjøberg gikk ut med en drepende kronikk i Aftenposten, at kritikken mot Læringslaben ble så stor at vi nå kan bli kvitt dem. Jeg trodde jeg var uheldig med arbeidsplassen da vi på skolen hvor jeg tidligere jobber foretok en total omlegging av hele undervisningsopplegget for å gjøre det bedre tilpasset elevundersøkelsene til Læringlaben, nå vet jeg at dette snarere er regelen, enn unntaket. Enkle søk på internett viser at den ene skolen etter den andre, i det ene fylket etter den andre, skryter av sitt nære samarbeid med dette konsulentfirmaet, når de skal gjøre rede for sin fremtidsrettede utvikling. De er rett og slett den pedagogiske autoritet man referer til når man skal argumentere for pedagogiske grep som er gjort.  Lesere som vil kontrollere disse søkene må være raskt ute, for disse sidene forsvinner raskt nå som Læringslaben er i ferd med å bli avslørt. Skolene og fylkene er ivrige etter å slette sine spor. Det er ikke helt uvanlig at folk som knapt har satt sin fot i et klasserom har mirakelløsningen på hvordan all undervisning skal gjennomføres og alle elever skal bli fornøyde, men det er sjelden noen har fått en slik makt og blitt tildelt så mange penger som Læringslaben. Et illustrerende eksempel er at de pedagogiske reformene ved min gamle skole ble tvangsinnført til unisone protester fra alle oss som hadde deltatt i undersøkelsen som liksom viste at reformen trengtes, det gjelder faktisk både lærere og elever. Hva vi skrev i interne brev med våre beste formuleringer og sa på møter med våre lungers fulle kraft var altså helt underordnet det disse to herrene fra Oslo fikk ut av kryssene vi hadde satt på et spørreskjema de hadde laget. Det er ganske utrolig, det er helt skandaløst, og det forekom i 15 fylker over hele Norge. 

Læringslaben

Læringslaben består hovedsaklig av to personer med hovedfag i pedagogikk, Yngve Lindvig og Jarl Wernæss. De har begge levert inn doktorgraden, og ikke fått den godkjent. Allerede her burde alarmklokkene begynne å ringe hos oppdragsgiverne, men det som ikke er godt nok for en doktorgrad ved universitetene er tydelig godt nok for norsk skole, og vel så det. Betegnende er at de fleste fylkeskommuner møter kritikken med at ”det var så mange andre som brukte dem”. Kanskje skulle vi trekke noen av dem inn på skolebenken igjen, der noe av det viktigste vi prøver å lære elevene er ”Det er lov å tenke selv”. Pinlig få skoleledere har klart dette i Norge. Resultatet har blitt at to konsulenter uten praktisk erfaring har fått mer å si for undervisningen i norsk skole enn noen av de lærerne som har sitt daglige virke der. Ingen lærere blir noensinne referert til i kommunale skriv (det hadde da også tatt seg ut!), med henvisning til ”slik og slik skal tilpasset undervisning forstås” eller ”sånn skal lærerne legge til rette for elevmedvirkning”, selv om det blant oss kanskje finnes noen som er kvalifisert til å uttale seg. Lindvig og Wenæss står ofte referert, med klare meninger over hele svadalinjen. Det er bare å sjekke selv, mange av dokumentene ligger åpne på internett, hvis ikke er de helt sikkert mulige å få tak i. Offentlige skriv er ikke så enkle å fjerne, som nettsider. Og de er for mange fylker fryktelig blamerende, hvis Læringslaben ikke klarer å tilbakevise kritikken de nå blir møtt med. 

Undersøkelsen

De fleste leserne av lektorbladet har selv vært med på undersøkelsene og vet hva de går ut på. Det er altså tvungen deltakelse for alle elever og lærere ved alle skoler i de fylkene som har valgt å delta i undersøkelsen. Alle må krysse av på et spørreskjema der både spørsmål og svaralternativ er bestemt av Læringslaben. Man ser snart at spørsmål og svar er nøye tilpasset pedagogikken til folk som sjelden befinner seg i et klasserom. Jeg vil tro det er flere som har følt seg bundet på hender og føtter når ingen av svaralternativene er i nærheten av å kunne gi uttrykk for det man mener. For eksempel har vi et spørsmål om ledelsen ved skolen er åpne for nye ideer, og kan svare ja eller nei på en skala fra én til fem, men mangler muligheten for krysse av at nettopp dette er problemet. Jeg vil tro det er flere som har blitt provoserte av irrelevante, intetsigende eller direkte teite spørsmål, som for eksempel ”tar du hensyn til elevens forutsetninger og behov når du gir hjelp?” Det er så man bare vil krysse av ”ikke i det hele tatt” når de først har stått i skogen og ropt. Kort sagt kan man si det sånn at det er sjelden man møter folk som har deltatt i undersøkelsen, og som skryter av spørsmålene Læringslaben har valgt ut. Og dette er bare det minste problemet med denne undersøkelsen. Vi har for eksempel et ganske stort problem med at det er ganske mange som fyller ut disse skjemaene med så lite tankearbeid som overhodet mulig. Det blir å svare litt i hytt og vær på noen utvalgte spørsmål, og dermed har man unnagjort en sur og meningsløs plikt. Selv om vi tok for gitt at alle svarte så godt de bare kunne har undersøkelsen alvorlige metodiske svakheter. På skolen hvor jeg jobbet var vi 29 lærere som svarte på undersøkelsen. Det vil si at hver lærer utgjorde om lag 3,4 % av stemmene (100/29).  Får et alternativ 10,2% oppslutning, betyr det ganske enkelt at 3 lærere har krysset av for dette (det ville også være et tall mye mer intuitivt å forstå). Samme enkle matematikk gjør at om forslaget får 10,7 % oppslutning, har fortsatt tre lærere krysset av, men en lærer har latt være å svare. Når undersøkelsen kommer ned på skolenivå og til og med klassenivå (i en klasse på 15 elever utgjør hver elev 6,67 %, så hvis 13,3 % er misfornøyd med lærerne er det bare å gjette hvilke to elever dette er!) er det med litt hoderegning enkelt å se hvor mange som har svart hva, og om noen har latt være å svare. Det siste er problematisk, for svarprosenten på de enkelte spørsmålene blir ikke oppgitt! Resultatet kan bli komisk, tragisk eller satirisk misvisende: Ta et spørsmål av typen ” har du en god dialog med ledelsen”, for eksempel, slike spørsmål kan det av mange grunner være lurt å hoppe over, særlig hvis dialogen er dårlig. For å gjøre det enkelt sier vi at 10 stykker svarte, og av dem svarte 2 (20 %) at den var svært bra, 5 (50 %) bra og 3 (30 %) helt grei. I undersøkelsen vil det da komme frem at 70 % har en bra eller svært bra dialog med ledelsen. I virkeligheten er det 66 % (19/29) som ikke har svart, og de som oppgir at de har bra eller svært bra dialog er 24 % (7/29). Er det flere som har konfrontert Læringslabens utsendte med dette (eller noen av de andre svakhetene ved undersøkelsen, det er nok å ta av!) uten å få noe som kan ligne på et skikkelig svar? Hvorom allting er, Læringslaben tar råmaterialet for samtlige skoler som har deltatt i disse undersøkelsene og lager i løpet av et par måneder en rapport på rundt hundre sider. Hundre sider tilsvarer omfanget for et hovedfag, vi som har skrevet et vet hvilket arbeid som ligger bak. Og vi vet også at det er klin umulig å analysere så mye materiale og skrive så mye på så kort tid, uten å ta betydelige snarveier. Læringslaben klarer det altså uten blygsel for alle skoler i 15 fylker, år ut og år inn. Bare i Hordaland dreier det seg om 46 skoler. Og de skriver i tillegg rapport for hvert fylke som helhet, hundre sider der også, hvert år. Man trenger ikke lese samtlige for å skjønne at her blir det en del klipping og liming, mange standardformuleringer og en god del ferdigproduserte resultater. Det er ufattelig at de har fått lov.  

Konsekvensene

Og de har ikke bare fått lov, de halvhjertede kryssene våre og den hastige bearbeidingen av dem blir tillagt en kolossal betydning. Hva vi lærere og elever sier om tilstanden på skolen vår med vår egen munn har ingenting å si mot konklusjonene i elevundersøkelsen, det vet de som har forsøkt å ta til motmæle mot den. For eksempel ved å henvise til at den enkelte skole har mye mer ved seg enn standardundersøkelsen til Læringslaben fanger opp. Det gjelder for eksempel skoler som er slått sammen, som er under ombygging eller av andre grunner er i en spesiell situasjon, det kan være så mangt. Vi har også absurde eksempel der lærere som ser at klasser som har krysset av for god arbeidsro i timene, nærmest slår skolerekord i nedsatt oppførsel, helt utrolig teller kryssene mer enn hva som faktisk foregår. Læringslaben har ikke engang vært nede og snakket med skolene de analyserer, de snakker bare med ledelsen, og ikke for å undersøke forholdene, snarere for å belære. Til personalet snakker de bare i plenum, og som et foredrag der vi kan rekke opp hånden og stille spørsmål. De har ikke engang brydd seg med å sjekke eksamensresultatene til skolene de fremhever som gode eksempler på god læring (det er offentlig på utdanningsdirektoratets sider, fritt frem). Kan dere tenke dere sosialantropologen som studerer en fremmed kultur ved å be dem fylle ut spørsmål? Læringslaben gjør det, og de trekker bastante konklusjoner som får konsekvenser. Riktignok tar de alltid med standardformuleringer som ”vi skal være forsiktige”, ”bruk konklusjonene for det de er” og ”her er usikkerhet” og lignende, men slike forsikringer blir jo bare komiske når de ellers opererer med fargekoder der ”rødt bør fremkalle strakstiltak”. Selv var jeg så uheldig å arbeide ved en skole som hadde en del rødt. Det førte altså til en omlegging av hele det pedagogiske systemet, til en modell skreddersydd for Læringslabens spørreskjema. For eksempel er et av spørsmålene på skjemaet om timeplanen varierer fra uke til uke, og om elevene selv får være med og bestemme timeplanen. Nytten av at elevene skal bruke tid på å lage timeplan i stedet for å lære fagstoff kan jo saktens diskuteres, men Læringslabens undersøkelse er ikke til diskusjon i det hele tatt, og på vår skole ble det kort og godt bestemt at det skulle elevene få lov til. Og for å finne tid til det, måtte skoledagen begynne et kvarter tidligere tre dager i uken, uten tillegg i lønn for lærere, og med ekstra fravær for elvene hvis de uteble. At de færreste av elevene brydde seg med å lage arbeidsplaner og timeplaner var uten interesse for ledelsen, her var grønn farge på undersøkelsen viktigere enn all verdens protester fra både lærere og elever. Det nye systemet ble tredd nedover hodene på oss, det ble økning i sykefraværet blant de ansatte, og frustrasjonene blant elevene ble så store at en hel klasse troppet inn på rektors kontor og krevde mer vanlig undervisning. Det året meldte Yngve Lindvig forfall fra å komme til oss. 

Økonomi

Det er ingen som har full oversikt over hvor mange kroner skolenorge har brukt på disse undersøkelsene. Etter som jeg har forstått, er flere av fylkeskommunene gjenstridige med å gi fra seg tallene og heller måtelig interesserte i nøyere undersøkelser. Med god grunn, vil jeg tro. Liv Skjelbred på nettsiden www.utdanning.ws har ringt rundt og undersøkt litt, og funnet ut at tjenestene til Læringslaben har kostet noe sånt som mellom 400 000 og 800 000 kroner per fylke per år. Og så er det bare å regne i vei og se at her kommer man raskt opp i tosifrede millionbeløp. Dette er penger som helt konkret kunne forbedret undervisningen, for eksempel ved å sette inn flere vikarer og hjelpelærere, eller la være å slå sammen klasser på yrkesfag. Dette ville gitt litt bedre muligheter for å gi nettopp den tilpassede opplæringen Læringslaben hvert år måler at vi ikke klarer å gi. Pengene kunne også vært brukt til å kjøpe bøker, datamaskiner, oppussing, kursing, hva som helst, men de blir altså brukt på et lite konsulentfirma i Oslo. Og de aller fleste fylkeskommunene har skrytt av det.  Læringslabens virksomhet er altså en forskningsmessig, en pedagogisk og en økonomisk skandale. Det var mange, mange lærere og lektorer som skjønte dette, men protestene ble ikke høye nok til at de førte frem. Ved de nasjonale prøvene var et av kronargumentene at skoler ble stigmatisert og dårlige skoler ble uthengt. Som ikke listen over røde skoler var det samme. Og samme hva man sier om de nasjonale prøvene, tok de i det minste sikte på å måle hva elevene kunne. Den slags er helt fraværende i Læringslabens undersøkelser, der er det greit nok om elevene krysser av at ”de føler de lærer som forventet”. Skjebnen til de nasjonale prøvene viser at grasrotprotester kan føre frem. Det kan være verdt å huske om noen igjen forsøker å gi konsulentfirma som Læringslaben noen millioner kroner for å bestemme hverdagen vår.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s