I forrige innlegg skrev jeg om læreboken i norsk som påstod det fantes 200 ord for snø på samisk. Jeg tror ikke på denne norskboken, og sendte ut utfordringen om det kanskje var noen som kunne liste opp disse 200 ordene det skulle være. I kommentarfeltet er det allerede èn som har varlset at han tar i mot utfordringen, men ikke et eneste samisk ord  for snø er ennå kommet opp.

Som et lite artig apropos var det i “Ring inn en klassiker” på P2 i dag en dame som ønsket seg “Det er ingenting i verden så stille som sne” i en gammel versjon fra 50-tallet. Dessverre klarer jeg ikke ta igjen navnet på artisten, men denne innringeren sa i forbifarten som en sikker opplysning at det er forskjell på “snø” og “sne”. Det er ingenting stille som sne, men vi har snøslaps og snøføyk. Sne var for henne det positive, hvite og fredelige, mens snø var det negative, sølete og kalde.

Der har vi to norske ord for snø. Jeg tenkte å prøve å liste opp resten. Kanskje kan vi endatil klare å slå samene?

Direkte betydning

Snø, sne (2 stk)

I forskjellige former

Bre, Is, Skare, Slaps (3 stk)

Som nedbør

Fnugg, Føyk, Kav, Sludd (4 stk)

I beskrivelse av føre

Pudder,  (1 stk)

10 stk.

Som man ser er ethvert tvilstilfelle tatt med, sånn som for eksempel “fnugg” og “is”. Strengt tatt ville jeg vel ikke gå med på at dette er ord for snø, og i alle fall ville jeg ikke gjøre det for et beskrivende ord som “Pudder”.  Selv med alle disse tillatelsene er jeg ikke kommet opp i mer enn 10 norske ord for snø. Det er jo ingenting, og flere finnes utvilsomt. Jeg vil selv fylle ut listen når jeg kommer på flere ord, eller når jeg får eventuelle tips fra leserne. Kanskje skulle også dialektord telles med?

Mitt lille uhøytidelige forsøk på å liste opp norske ord for snø har gjort meg bare sikrere på at 200 ord  for snø finnes ikke på noe språk, uansett hvor snilt man setter grensen for hvilke ord som skal få lov til å være med. Det vil være vanskelig nok å komme opp med 200 ord for vann i dets forskjellige former.

Det kan være en artig selskapslek, mer enn en faglig relevant oppgave i skolen. I skolen kan det jo brukes i uhøytidelige julekonkurranser, nå som det nærmer seg juleavslutninger i skolenorge, hvor mange ord for vann (eller snø) klarer elevene å finne? Litt faglig kan ligge i leken, med at man sannsynligvis vil få en liten diskusjon om hva som kan gjøres med vannet før det slutter å være vann, eller hvor langt definisjonen for vann rekker? Vil for eksempel saltvann telle med? Og hva med brakkvann? Kan man da telle med såpevann og skyllevann?

Nei, språk er ikke så enkelt. Hovedhensikten med denne lille lørdagsposten var å finne ut hvor mange ord for snø vi har på norsk. Jeg vil utvide listen ettersom nye ord kommer til.

Jeg tok en vikartime forleden i norsk for yrkesfagene. Temaet var “Norsk og andre språk”, læreboken var Signatur 2 fra det norske samlaget. Som før var temaet presentert med en liten gjennomgang av språkhistorien fra norrøn tid der de nordiske språkene var samlet, til dagens situasjon der vi skiller mellom norsk, dansk, svensk, islandsk og færøysk. Språkene ligner på hverandre fordi de har felles opphav. Det er nyttig og greit å vite.

To andre språk er også behandlet i temaet, det er språkene samisk og finsk. Samisk språk og kultur har virkelig gjort sitt inntog i læreplanene de siste årene, høyderen slik jeg ser det er det heldigvis forkastede utkastet til læreplan i historie for noen år siden, der sametinget var nevnt, mens stortinget ikke var det.

Nå skal altså samisk språk streifes innom i norskfaget, selv om de færreste som underviser i norsk på grunnskoletrinnet har noen som helst dypere kjennskap til samisk enn noen få setninger de har lest av omtale. Mer er heller ikke nødvendig, i følge dem som bestemmer. Det er nemlig viktigere at elevene lærer et eller annet, enn at det de lærer er riktig. Det er viktigere å være politisk korrekt, enn faglig korrekt.

Slik har det sneket seg inn i læreboken en setning om at samisk har 200 ord for snø. Det ligner mistenkelig på en annen and som har svømt rundt i kvasivitenskapen, nemlig at eskimoene har 200 ord for snø. Det er veldig pussig at det er nøyaktig samme ordet, og nøyaktig samme tallet. Og at eskimoene har 200 ord for snø er tilbakevist. Det er noen som har sagt det, og noen som har trodd det, og så er det lett å huske fordi det illustrerer så godt hvordan språket tilpasser seg kulturen og leveviset til språkbrukerne. Men det er altså ikke riktig.

Og det er nok ikke riktig i samisk heller, selv om det står aldri så mye i læreboken, og selv om det utvilsomt finne norsklærere i dette landet her som nå gir elevene pluss for å skrive at samene har 200 ord for snø, og trekk hvis elevene ikke kjenner til dette og ikke tror på dette.

Jeg kan forresten ikke samisk, og jeg kan strekke meg så langt som å si at det hører til den finsk-ugriske språkfamilen, og at det dermer er beslektet med finsk, ungarsk og estisk. Det finnes imidlertid mange samer som snakker både norsk og samisk flytende, og det skulle være deres minste kunst å ramse opp de 200 ordene for snø de har. Jeg skulle like å se dem. Det er bare å bruke kommentarfeltet.

I fjor var det intet mindre enn tre store evauleringer elevene kunne gjøre av oss lærere her på denne skolen hvor jeg jobber i Hordaland fylkeskommune. For hver undersøkelse gikk selvfølgelig tid med til å gjennomføre den, og til å se på resultatene av den. I tillegg til dette har elevene to elevsamtaler for året, en i hver termin, og førsteklassene har i tillegg startsamtalen første uken de kommer til skolen. Også her går mye tid med både til gjennomføring, og til å formidle videre hva som blir sagt i dem.

Nå i år har det også kommet påtrykk om at elevene må gjennom en fagsamtale med hver faglærer. Det er til dels ganske hissige diskusjoner om hvordan disse fagsamtalene skal foregå, og hva som egentlig skal forstås med det nypedagogiske ordet underveisvurdering. Samme hvordan det blir forstått, er det klart det vil ta mye tid hvis hver lærer faktisk skal gjennomføre en formell faglig samtale med hver eneste elev i hver eneste undervisningsgruppe.

Dette er på den ene siden. På den andre siden har vi alle diskusjonene om bundet tid, eller tilstedeværelse på skolen. Tidligere var det mer fokus på at arbeidet ble gjort og at læreren stilte godt forberedt til timene sine, uten at det ble stilt spørsmål ved om forberedelsene foregikk på skolen eller hjeme. Nå er det inne som et krav at forberedelsen skal skje på skolen. Læreren skal i alle fall være til stede på skolen de 29,3 timene i uken som det er bestemt.

Ved mange skoler er dette slett ikke lenger en sovende regel, det blir ført strenge kontroller, og lærere som ikke er til stede i den bundede tiden kan regne med en innkallelse til sjefens kontor. Det gjelder enten læreren har arbeid å gjøre på skolen, eller ikke, og det hjelper ikke at læreren har vært hjemme og gjort nødvendige forberedelser eller etterarbeid med retting der. I den bundede tiden skal læreren være på skolen, og hva som der blir gjort er foreløpig underordnet.

Jeg har presentert to ting, den ene er alle fagsamtalene og forsørgersamtalene lærerne skal gjennomføre med elevene sine, den andre er all denne tiden som læreren er bundet til å være på skolen. For mange skolebyråkrater er det naturlig å slå disse tingene sammen. Lærerne kan gjennomføre elevsamtalene enten de er faglig relatert eller en del av den nye omsorgspedagogikken, mens han eller hun er på skolen i den bundede tiden. Slik blir tiden også meningsfull, ingenting er jo mer nyttig enn kontakten med eleven. Den bundede tiden må bli brukt på elevene, er en flott setning skolebyråkratene kan bruke for å få de høythengende intensjonene til å bli oppfylt. I forlengelsen blir det gjerne foreslått at læreren kan hente inn elever til fremføringer og andre typer prøvesituasjoner, en til en, kontakt lærer og elev, og i den bundede tiden.

Det er et par enorme problemer her. Det gjelder både for læreren og for eleven. For læreren er det naturligvis en god del ekstra plikter som er på vei å gå fra noe bare de aller største glødende ildsjeler gjorde, til noe som er forventet, og kanskje kan det en dag ende opp med å være noe som er påkrevd. Vi lærere må være ytterst forsiktige med å godta altfor mye av denne type ekstra arbeidsbyrde, uten at det viser tilbake på lønningsslippen. Jeg for min del synes det er travelt nok med full stilling, og er ikke sikker på om jeg er villig til å akseptere høyere lønn for mer å gjøre resten av yrkeskarrieren. Mer fritid er viktigere.

Først og fremst er imidlertid all denne evalueringen og all denne samtalevirksomheten også et problem for elevene. Jeg tenker på meg selv, jeg er for tiden en av de heldige som har fått midler til etterutdanning. Jeg studerer 50 % fysikk til 40 % redusert stilling. Det er forelesning hver tredje uke, hele torsdagen og fredagen går med. Jeg tenker på hvordan jeg ville reagert om jeg i en av disse forelesningene, ble hentet ut av timen for å snakke med en av de andre lærerne om hvordan jeg ligger an. For å si det rett ut er det helt uaktuelt. Jeg trenger å være til stede i undervisningen, og få med meg hvordan læreren vår går gjennom vanskelig stoff.

Jeg skjønner ikke at elevene ikke skal få ha de samme rettighetene. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan tro det blir mer tid lærer og elev, når elevene hver eneste undervisningstime er fritt vilt for alle mulige andre lærere og rådgivere og inspektører som har ansvar for eleven. For oss voksne som studerer fysikk er det selvsagt lett å skjønne at undervisningen ikke er noe det lønner seg å prøve å slippe unna, det er et mål å være til stede og følge med. For elever er det ikke alltid så lett å se dette målet, de blir som regel glade når de får slippe fri lite grann for å gjøre andre ting, hva det enn er. Jeg mener derfor at vi lærere kanskje må si nei på elevens vegne.

“Tettere oppfølging av eleven”, har i så mange år vært et mantra i skolen, at oppfølgingen etter hvert kanskje har blitt tettere enn heldig er. Det er kanskje på tide å la noe av oppfølgingen fare, slik at elevene kan være til stede i undervisningen. Jeg vet i alle fall hvordan jeg ville hatt det, om jeg selv var elev.

Det er lettere å kritisere en lærebok enn å skrive den. Jeg er selv en av dem som har ønsket at læreboken Historie, fra Cappelen, skal brukes på vår skole. Jeg har de siste årene med denne boken undervist i historie for påbyggklassen på skolen. I fjor ble som kjent timetallet for dette historiefaget økt fra fire til fem timer i uken, samtidig som hele historien fra steinalderen til i dag er trukket inn i faget.

For første gang har jeg dermed begynt å undervise i den delen av historiefaget hvor jeg har hovedfaget mitt. Og jeg må si jeg reagerer litt på hvordan antikken i læreverket er presentert.

Det er en svært stor periode som skal inn på bare noen få sider. Fra side 20 til 62 skal hele antikken presenteres, både den greske og romerske, og det sier seg selv at det må gjøres drastiske kutt i lærestoffet for å få plass til så store kulturer innenfor så liten plass. Bare romerriket eksisterte som kjent i nesten tusen år, med svært store forskjeller på riket i begynnelsen og riket i slutten av perioden. Det er greit at mye viktig blir kuttet bort, og at mye blir kraftig forenklet. Slik er det å skrive lærebok for videregående skole.

Likevel reagerer jeg på noen av valgene som er gjort, og hvordan deler av stoffet er fremstilt. Innenfor den begrensede plassen skulle det være mulig å gi en bedre oversikt og et riktigere bilde over hva den greske og romerske antikken var for noe. En god lærer og lektor bør selvsagt korrigere læreboken noe, og dyktige elever vil kanskje finne frem til andre kilder å lese fra. Men det er også svært mange elever – og kanskje også lærere – som vil lese i læreboken, og la dette være det som bestemmer oppfattelsen av de gamle grekere og romere. Da trengs en korreksjon, og det er den jeg har tenkt å komme med her.

Feil og feilaktigheter i teksten

Noe av problemet i læreboken er at forfatterne i for stor grad presser våre egne tanker og holdninger ned over grekerne og romerne. I stedet for å legge vekt på de to kulturenes prestasjoner, og deres veldige fremskritt i forhold til andre kulturer fra den tiden, så legger læreboken vekt på hva grekerne og romerne var dårlige på i forhold til i dag. Det blir lagt stor vekt på kvinnens rolle, homofili og slavene. Når man har så liten plass som man har, mener jeg det kanskje er galt å bruke så mye plass på noe som var så lite viktig for grekerne og romerne som dette. For min del blir det noe lignende som om en hindi skulle foreta en analyse av Norge, ene og alene på vår behandling av kuer.

De greske polisstatene

På side 24 står det korrekt at befolkningen i de greske polisene ble delt inn i tre grupper med ulik status, borgere, fremmede og slaver. Det står fortsatt korrekt at borgerne opprinnelig var menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen, men så følger læreboken opp med: “Etter hvert gikk borgerskap i arv, uavnehgnig av om borgeren eide jord eller var i stand til å delta i hæren. Det er litt mer problematisk, siden det kan gi inntrykk av at borgerne ikke lenger eide jord eller deltok i hæren. I hvert fall er det svært mange elever som gjør et poeng av dette hos meg. Men poenget er jo ikke det at borgerne ikke lenger trengte delta i hæren, det var fortsatt en selvfølge og noe alle gjorde som en selvsagt plikt, poenget var at borgerskapet gikk i arv. Det er dette poenget som må fremheves, for det gjorde det umulig for noen andre enn de opprinnelige atenerne å bli en atensk borger, om de eide aldri så mye jord eller deltok i hæren.

Om kvinnens rolle står på side 35 at “en gift kvinne som gikk ut alene, risikerte å bli voldtatt” og “da hadde ektemannen plikt til å skille seg fra henne”. Det ser voldsomt ut. På bakgrunn av dette kan det se ut som kvinner er fritt vilt, og at alle grekere stod klare til å kaste seg over en kvinne som ikke hadde fått med seg at hun ikke skulle gå på gaten alene. Men også i vår verden er det mange steder verken kvinner eller menn bør gå på gaten alene, man risikerer å bli overfalt, uten at en slik handling på noen måte er akseptert av den grunn. Jeg synes også den ser i overkant tøff ut, setningen om at ektemannen da hadde plikt til å skille seg fra henne. Dette er setninger elevene henger seg veldig opp i, og skriver på prøver som om dette var rene, skjære sannheten. Jeg tror ikke disse to setningene er dekkende for hva det vil si å være kvinne i antikken.

Sparta

På side 29 i min utgave er det et lite kapittel om Sparta – krigerstaten. Teksten viser at Spartanerne var et hardført og krigersk folk, som i læreboken står i en slags motsetning til Aten – demokratiet, noe som selvsagt også stemmer. Men som så ofte når spartanerne beskrives, så blir det trukket inn noen anekdoter som skal vise hvor hardføre de egentlig var. Det står de kastet svake guttebarn “i full offentlighet utenfor en fjellkløft”. Det står også at manndomsprøven var å drepe en helot bare bevæpnet av en dolk. Disse og lignende anekdoter har vist seg svært seiglivede, de er jo artige og lette å huske, men en historiker må jo spørre seg hva som er kilden til disse historiene? Er det spartanerne selv som skriver dette? De skrev vel ikke så mye? Saken er at alle de fæle historiene om spartanerne er skrevet av erkefienden, athenerne, og da må man selvsagt spørre seg hvor mye som er sant, og hvor mye som er rykter og propaganda.

Det står også at mennene ofte hadde homofilie forhold, og at “dette styrket samholdet i krig”. På ny lurer jeg på hvor lærebokforfatterne har dette fra? At både grekerne og romerne var til dels svært homoerotiske er velkjent og forholdsvis uproblematisk, men at dette skal styrke samholdet i krig? Har lærebokforfatterne andre eksempler på slikt samhold i krig? Er dette noe forfatterne har tenkt ut selv, eller er det noe de har lest i andre kilder? Og hvilken kilde skulle vel være i stand til å hevde noe sånt?

Det står også at kvinnene i Sparta fikk drive idrett. Det må være greit nok, men så følger opplysningen om at grekere fra andre bystater “kom til Sparta for å se velskapte, nesten nakne kvinner som kappløp, kastet spyd og hadde brytekamper”. Jeg er ikke så sikker på om lærebokforfatterne har dekning for i kildene å påsta at grekerne kom for å se på disse nesten kvinnene som kappløp. Jeg for min del vil være sterkt skeptisk til det.

Alle disse tre tingene er sånt som elevene henger seg svært opp i. Det gjelder særlig det siste, med disse kvinnene som kappløp og sloss. Når plassen er knapp, er vel dette noe av det som kunne vært tatt bort?

Filosofene

Det er hva læreboken skriver om filosofene som provoserer meg mest. Grekerne hadde med Sokrates, Platon og Aristotels noen av de største filosofer og tenkere verden noensinne har sett. Disse tre, og særlig de to sistnevnte, har hatt en enorm betydning gjennom alle historiens perioder, og blir fortsatt lest og studert ved så godt som alle verdens universiteter av noenlunde ambisjonsnivå. Hvordan presenterer læreboken så disse tre storheter?

Læreboken får selvfølgelig med at Sokrates var den som gikk rundt og snakket med folk, Platon hadde idelæren og at Aristoteles hadde et bredt virkefelt fra biologi og politikk til dikterkunst. Det skulle bare mangle at hovedfilosofien til de tre storhetene får noen setninger. Men hvis man ser på hva læreboken skriver mer direkte om hva Aristoteles mente, så er det et pussig sitat på side 24, om at slaven er “et talende redskap”. Det lille setningen er fulgt av setningen “Hvis en borger drepte en annen manns slave, ble han ikke anklaget for mord, men for å ha skadet andres eiendom”. På side 36 under hovedoverskriften om filosofene, står det i avsnittet om Aristoteles:

I motsetning til Platon var Aristoteles helt i mot at kvinner skulle delta i styret av staten. Han mente av kvinner fra naturens side ikke var fullverdige mennesker. De måtte underordnes menn slik barn og unge underordnes voksne.

Jeg synes dette er litt av et møte med en av historiens største tenkere. En uforberedt skoleelv må da tro at Aristotels var en idiot?

Om Platon står det at han kritiserte demokratiet fordi det gav ulærde folk for mye makt. For dette er han beskyldt for å inspirere til diktatoriske styreformer. I et møte med Platon mener jeg akkurat dette er svært lite representativt. I alle fall må læreren opplyse om at en viktig årsak til at Platon mente det han gjorde om demokratiet, var at det atenske demokratiet hadde sviktet fullstendig i kampen mot Spartanerne i peleponneserkrigen og i drapet av Sokrates. Ingenting av dette kan stå det greske demokratiet til stolthet. Jeg skjønner heller ikke helt beskyldningene om diktatoriske styreformer. Det er vel ingen diktator Platon ønsker, derimot at de best skikkede skal styre samfunnet, og for å bli blant de best skikkede, må man gjennom en svært lang utdannelse og opparbeide seg livserfaring. Noen diktator ønsket Platon slett ikke.

*

Romerne

Spartacus

I delen om romerne har læreboken naturlig nok liten plass til kongetiden og republikken. Men i de cirka fire sidene med tekst om de første drøye fem hundre år av romerrikets historie, blir et helt lite underkapittel brukt til slaveopprøret under Spartacus. Hvorfor? Er dette slaveopprøret representativt for noe? Er det ikke heller nettopp slik at det var bemerkelsesverdig få slaveopprør, og at det var bemerkelsesverdig få slaver som rømte eller som vi vet protesterte mot sin stilling. Det var heller ingen andre som protesterte mot slavenes stilling. Det gjorde ikke engang Spartacus. Han kjempet riktignok for sin egen frihet, og for friheten til sine menn, men han kjempet ikke for å gjøre slutt på slavesamfunnet som sådan. Det stod meget sterkt. Både grekerne og romerne var helt avhengige av slavene for at samfunnene deres skulle fungere.

Konstantinopel

En liten detalj er det at læreboken på side 59 skriver at Konstantin i år 330 anla en ny hovedstad ved Bosperos-stredet mellom Middelhavet og Svartehavet, og at han kalte byen opp etter seg selv, Konstantiopel. For elevene blir dette at Konstantin grunnla byen Konstantinopel som hovedstad. Men strengt tatt så grunnla ikke keiser Konstantin noen ny by, han bygget derimot opp igjen en by som allerede eksisterte, nemlig Bysants, og gav den et nytt navn. Dette kan elevene godt få vite, siden dette gamle bynavnet gir navnet til det nye riket i øst, nemlig Bysantium.

Dette var noen av de tingene jeg har hengt meg litt opp i. Jeg vil igjen understreke at dette er den historieboken jeg liker best av de vi har tilgjengelig, og at det er lettere å kritisere en tekst enn å skrive den. Likevel mener jeg at i kapittelet om antikken har læreboken tatt litt lett på en del ting, og med det gitt et feilaktig bilde på hvordan det egentilg var den gang.

Det går mot valg og samtlige partier er som vanlig fulle av lovord om satsning på skolen. Mange av dem snakker også om den faglig dyktige læreren og lektoren, at man skal bruke mer tid på undervisning og undervisningsforberedelser, og mindre på papirarbeid og byråkrati. Forutenom for byråkratene må jo dette se ut som en bra prioritering. Samtidig var det skolestart i går over det meste av landet, og jeg regner med at man overalt i landet blir møtt på noenlunde samme måte som i Hordaland: “Vi håper dere har hatt en fin ferie, og er motivert for ny innsats på skolen. Her er de nye reglene og forskriftene det er vedtatt dere skal følge”.

Så lenge jeg har vært ansatt i skolen har disse to første dagene blitt brukt som planleggingsdager. Gjennomgående har oppmerksomheten vært rettet mot nye retningslinjer for ufylling av nye typer skjema, nye planer, nye krav til dokumentasjon og nye møter som vil måtte komme i løpet av året. På det verste har det vært slik at da elevene var kommet, hadde vi ikke rukket å legge noen som helst planer for hvordan vi skulle ta i mot dem. Elevene har liksom blitt et forstyrrende element i all planleggingen vi skal gjøre.

Nytt av året er at vi skal gjennomføre dokumenterte fagsamtaler med alle elever i alle fag. Det nye ligger selvsagt i dokumentasjonen, fagsamtaler med elevene har selvfølgelig alle skikkelige lærere og lektorer alltid gjennomført, men nå er det ikke lenger nok at disse samtalene finner sted. De skal også dokumenteres. De som lager slike lover, må tenke mer på at det skal se fint ut, enn på at det skal fungere. Betydelig mengder arbeidstimer er allerede lagt ned i å finne ut hvordan denne dokumentasjonen skal foregå, og oppgaven med å dokumentere har for lengst overskygget oppgaven med selve samtalen. Det er blitt viktigere å dokumentere hva som er gjort, enn å faktisk gjøre det. 

Det andre nye er at det skal utarbeides vurderingskriterier for de ulike fagene. Også dette skal utarbeides av alle lærere i alle fag, og her skal man sette seg i grupper for å få det gjort. Man kan forestille seg arbeidstimene som vil gå med. Og man kan forestille seg hvor mye tid svake elever som sliter med lesing og med regning og med det meste annet som foregår i skolen, vil bruke på å lese disse omstendelige dokumentene med vurderingskriterier. Slike kriterier – om de er nødvendige – må komme ovenfra, og ikke bli utarbeidet på hver skole i hvert kontor.

Vi ser også at ressursfordelingen i skolen som vanlig er presset, og det til tross for at ingen land i hele vide verden bruker mer penger på skole enn vi gjør her i Norge, og vi aldri har brukt mer penger enn vi bruker nå. Men mange av pengene går til administrasjon, til lederstillinger, til byråkrati, til dødtid, møter og annet, lite går til det som må være viktigst, til selve undervisningen. Å opprette nye lederstililnger, som man har gjort det her i Hordaland, der vi nå har et system med avdelingsledere, fører stort sett at det blir flere folk som kan kalle inn til flere møter.

I sommerferiene ser jeg alltid frem til å begynne et nytt skoleår med undervisning. Jeg tenker litt på hvordan jeg kan vinkle historieundervisningen dette året, på hvordan jeg skal få flere elever gjennom matematikken, og på hvilke forfattere og bøker og noveller jeg skal velge i norsken for i år. Når skoleåret begynner, blir denne motivasjonen hardt prøvet av time på time med planleggingsdag og møte. Hverdagen for de som underviser i skolen, og de som administrerer den, er blitt meget forskjellig. Det er to forskjellige virkeligheter. Og mitt inntrykk er at disse  to virkelighetene bare glir mer og mer fra hverandre, år for år. Dette er ikke den skolen jeg vil tilbringe arbeidslivet mitt i.

Som i forrige uke var det med spenning alle vi ansatte i skoleverket gikk til sengs onsdag kveld, og grytidlig våknet torsdag morgen for å høre om resultatet av forhandlingene i lønnsoppgjøret for offentlig sektor. Sist torsdag våknet vi til den uvanlige meldingen at meklingsfristen var utsatt, ikke bare utover natten og morgentimene, men på en hel uke. Denne torsdagen våknet vi til en lignende nyhet. Nå er avgjørelsen utsatt på ubestemt tid.

Det er noe av et antiklimaks. Samtlige av partene i arbeidslivet har mobilisert, organisasjonene har stått samlet, mobilisert har også riksmeklingsmannen og regjeringen. Hvor viktig det var å finne en løsning illustrerer også det faktum at man forrige uke innvilget seg en utsettelse, så vidt meg bekjent er dette aldri gjort før. Og så kommer resultatet av alle anstrengelsene i dag morges, og det er at det ikke blir noe resultatet. Ordningene vi har nå skal fortsette til noen andre får gjort noe med dem.

For det er nokså klart for de fleste at pensjonsordningene og trygdeordningene vi har her i Norge er for dyre. Det lønner seg for lite å jobbe, man kommer like godt eller nesten like godt ut ut av det ved å la være, og da kan det fort bli for fristende å la være, om man hadde hatt råd til det. Jeg kan bare se på meg selv, ung mann, uten å tvile et øyeblikk ville jeg gått med på å slutte i lærerjobben, om jeg var garantert 2/3 av lønnen min for resten av livet. Den resterende tredjedelen ville jeg forsøkt å skaffe meg annetsteds fra, eller droppet den og levd billigere og lykkeligere. Det er klart at man må ha en viss aldersgrense før man kan få lov til å benytte seg av denne veldig gode ordningen.

Samtidig er jeg i en yrkesgruppe som kommer dårlig ut av det i de fleste lønns- og arbeidsbetingelser. Særlig er lønnen til å stille spørsmål til min egen fornuft over. Jeg finner meg selv neddynget i gjeld fra studielån og leilighetskjøp, og ser mine venner fra ungdomsskolen sitte med stort hus, bil og alt som er teknologisk utstyr i flere titusenkronersklassen, de gikk rett i jobb etter videregående. Om jeg skulle tapt pensjon i tillegg på den lange utdannelsen min, i tillegg til tapt arbeidsfortjeneste og pådratt studielån, så ville det rett og slett bli dumt å velge yrkesveien lektor. Vi trenger den gode pensjonsordningen, det er det minste vi trenger. Det eneste som kunne kompensere er en betydelig lønnsheving i vår yrkesaktive periode, men en slik heving lar vente på seg, tross gode tendenser i oppgjøret i fjor.

Lønnsoppgjøret i år ble et slags ingenting. Det har ikke kommet noen ting ut av det. Pensjonssystemene vi har nå er ikke bærekraftige, et omtrent enstemmig storting skjønte dette i 2005, da de vedtok at pensjons- og trygdeordningene måtte strammes inn, og at det måtte lønne seg mer å jobbe. Det er da også temmelig opplagt, når fødselskullene av i dag ikke kan matche dem på 50-tallet, og vi får en demografi der stadig større del av befolkningen er eldre, og lever lenger. Vi unge skulle ikke være interessert i å betale bløtkakespisingen til denne generasjonen.

Regjeringen har nemlig ikke i det hele tatt klart å følge opp stortingets vedtak, som den også selv var med på å vedta. Pensjonsoppgjøret med privat sektor i fjor ble helt skandaløst, man fikk pensjon fra fylte 62 enten man jobbet eller ikke, hvilket betyr at alle vi unge betaler en ekstra sum til alle 62 åringer i LO privat sektor her i landet. Alle over 62 år får en pengesum av staten. Det er slett ikke denne gruppen som trenger pengene, gjeldfrie og med hus og hytte og leilighet i Spania, mens ungdommen i etableringsfasen virkelig sliter med å få endene til å møtes, særlig om de har gjort noe så dumt som å ta seg en akademisk utdannelse.

Nå klarte ikke regjeringen å få til noe forlik med offentlig sektor heller. Ordningen alle ser er for dyr fortsetter, til noen orker å ta belastningen med å endre på den. Regjeringen våget ikke provosere så store velgergrupper i et valgår, saken får heller vente. Men det er nå en gang slik at det er valgår annethvert år her i landet, og det eventyrlige oppgjøret i fjor ble gjort i et mellomår, mellom to valg. Det er vel sant å si hele tiden for kort tid til neste valg, til at regjeringen våger å komme med upopulære, men nødvendige beslutninger. Det er et demokratisk problem. Elementær demokratiteori sier at offentlige budsjetter gjerne blir for høye like før et valg, upopulære kutt og innsparinger venter til etter valgene. I en oljeøkonomi som Norge blir problemet forsterket ved at det akkurat nå og i nært overskuelig fremtid, alltid er penger nok. Man har råd til å brenne av milliarder av kroner, om det gjør at man får beholde makten.

Det er et demokratisk problem. Og det smaker dårlig at regeringen ikke klarer å følge opp stortingets vedtak fra 2005. Det er virkelig ikke bra at man ikke finner frem til pensjonsordninger som er bærekraftige. Særlig bør vi unge være sinte. Det er vi som må betale regningen, og det er vi som må godta dårligere pensjon når vi blir tvunget til det, for det finnes ikke flere oljekroner å hente. Kassen er tømt av dem som fikk forsyne seg først, og om det fantes en regjering villig til å hindre det, ville den straks opphøre å være regjering etter neste valg. Det er et demokratisk problem.

Pensjonsoppgjøret i år er etter mitt syn et stort nederlag både for regjeringen og forhandlingspartnerne. Problemene vil ikke bli lettere senere år. De er nødt til å finne en løsning som kan vare, og de er nødt til å få kritikk når de ikke har klart det.

Jeg tror alle vi ansatte i skolen og andre grupper mulig berørt av en eventuell streik i offentlig sektor gikk til sengs i stor spenning i går kveld. Selv fikk jeg med meg nyhetene både klokken 2300, 2400 og 0100, før jeg våknet til morgennyhetene klokken 0600. Forhandlingene i år er uhyre krevende. Det er valgår, og den rødgrønne regjeringen har enormt å tape om de provoserer så store grupper som står samlet i dette lønnsoppgjøret. Samtidig er pensjons- og trygdeutgiftene i Norge så store at det er spørsmål om selv vår enorme oljeøkonomi kan bære den. Det er så store summer på spill at en ansvarlig regjering ikke kan gå med på dem i en enkel sjarmoffensiv, det er milliardutgifter i multipler i tiår fremover. Avgjørelsen vi fikk med morgennyhetene var at partene ennå ikke hadde kommet med noen avgjørelse timer etter fristen, men i stedet bestemt seg for en uvanlig 24 timers utsettelse.

Man beveger seg i farlig farvann når man kommenterer disse sakene. Vi lærere og lektorer bør stille lojalt opp om kravene til fagforeningene våre, og akkurat pensjonssaken er veldig enkel å slutte opp om. Særlig vi lektorer fra det gamle og gode systemet med obligatorisk 7 års utdannelse har mye å tape på om vi må bruke ytterligere år på full pensjonsopptjening. Vi har allerede brukt 7 år av vårt mulig yrkesaktive liv til å pådra oss studielån i stedet for lønnsinntekter, og lønnsnivået vi får i skolen er på langt nær nok til å dekke dette inntektstapet i de viktige etableringsårene i våre liv. Vi vil ikke bli ytterligere straffet med å tape pensjonsinntekter i tillegg.

Allikevel må jeg innrømme at jeg er lettet og glad over at partene ennå ikke gikk til brudd i forhandlingene og streik. En streik er etter min mening alltid en dårlig løsning på en konflikt. Den er et tegn på at partene ikke har lyktes med å komme til enighet, og den vil alltid være samfunnsøkonomisk  dyr og berøre grupper som ikke har gjort seg fortjent til den. Særlig i skolen er streik et lite effektivt virkemiddel. Elever som ikke vet sitt eget beste er som regel glade over noen ekstra dager fri før sommeren, men glemmer at de mister sine siste sjanser til å forbedre viktige standpunktkarakterer og mister retten til en rettferdig eksamen som kontrollerer at de har fått den undervisningen og opplæringen de skal. Og mange skoleeiere og byråkrater er i sitt stille sinn glade over at skolen sparer hundretusener i lønnsutgifter, og de får seg kanskje også noen rolige dager på jobben i en hektisk skoleårsinnspurt.

Jeg mener at en streik alltid i det lengste bør unngås. Før eller siden må en varig løsning på konflikten komme, og jeg kan ikke se hvordan det skal være lettere å , finne en løsning etter en streik, enn før den. Streik markerer brudd og ikke fremgang i forhandlingene, og et velstående, godt Norge har etter min mening vært litt for glade i streikevåpenet i hvert fall etter at velferdsstaten ble innført etter krigen. Da har jeg langt større respekt for pionerene som risikerte både jobb og lønn og egen helse for krav vi i dag ser på som en selvfølge. Den gang var forhandlingene også langt skjevere, da rike arbeidsgivere alltid hadde altfor mye makt, og egentlig langt på vei kunne diktere lønns- og arbeidsbetingelsene.

I denne saken er det imidlertid også slik at kravene ikke kan fires på. Staten med den nåværende regjeringen har selv satt seg i denne situasjonen med pensjonsoppgjøret de gav privat sektor i fjor. Offentlig sektor kan naturligvis ikke være dårligere. Dermed fortsetter de galopperende trygdeutgiftene, og forsøket et nesten samlet storting gjorde på å redusere dem, må sies å være ytterst mislykket. Det kan ikke vi lærere og lektorer ta ansvaret for. Skal man lokke de beste hodene til skolen og få de beste fagformidlerne til å bli der, så må lønns- og arbeidsbetingelsene bli bedre, og vi må selvsagt få muligheten til å tjene oss opp full pensjon uten å måtte arbeide til helsen maktstjeler oss. Derfor kan vi ikke gå med på en løsning som ikke innebærer at kravene våre blir innfridd.

Vanligvis er toppinnleggene i wordpress ikke noe å se på. Det er mange yngre gutter og jenter som får en stor venneflokk, som leser nær sagt hva som helst om dagligliv og mote, eller så er det noen av de mest populære mediesakene, der en lenke fra en stor avis til en liten blogg gir mange besøk. Men forleden var det et innlegg på toppinnleggene som var interessant, det handler om It’s learning, og dere finner det her.

Særlig ved å følge lenkene bloggskribenten har lagt ut, finner man frem til mye fin kritikk av nettsystemet alle skoler i mange fylker har måttet satse på. Jeg er hjertens enig i et av hovedsynspunktene i bloggposten, at It’s learning er utviklet mest med tanke på innkjøperne, og ikke på brukerne. Jeg er enig i at ingen av oss (eller svært få) ville tatt i bruk dette systemet frivillig, om det ikke var tvunget på oss.

Jeg er aktiv eller noenlunde på flere av de nye nettstedene der brukerne selv kan legge ut informasjon, og se andres, slik som Blogging, Youtube, Wikipedia, Facebook, ja, noen flere også, ikke like aktiv på alle, selvsagt. Jevnt over er de uten sammenligning mye enklere i bruk, enn It’s learning. Det er bare å ta en titt på den iveren youtube viser, for å gjøre det enklere å legge ut videoer, en iver It’s learning ikke trenger vise, for brukerne der er allerede bundet av systemet.

Bloggeren jeg har lenket til skriver selv om mange av de irriterende funksjonene i It’s learning. Hun skriver fra elevens og studentens synspunkt. Hun har dermed ikke støtt på problemene og irritasjonene vi lærere har, når vi skal bruke systemet. For eksempel må vi vært år legge ut  samtlige lenker og dokumenter på ny, laste dem opp, skrive lenkene inn. Og om vi vil bruke samme lenke i flere fag, så må man skrive dem inn manuelt for hver gang. Dokumentene vi legger ut blir sortert etter rekkefølgen de blir utlagt, vil vi endre den, må vi gjøre det manuelt, og tungvint. Hvor mange tastetrykk og museklikk som trengs for å flytte et dokument fra en katalog til en annen, ville få enhver av de større og populære aktørene til å flire og ta seg en øl.

Hele tiden kommer det nyheter på wordpress, som allerede er en av de beste bloggnettstedene, om hvordan de gjør brukervennligheten enda bedre, for å holde på brukerne de har, og skaffe seg nye. Tilsvarende fra It’s learning? Den gjengse melodien er vel at planlagte oppdateringer er utsatt.

Det er fylkeskommunene som kjøper inn disse systemene, og kompetansen til de som bestemmer hva vi skal satse på, står ikke i stil til iveren etter å satse på et eller annet. Jeg tror ikke disse folkene er særlig aktive på nettet, jeg kan ikke tenke meg det. De snakker stort om store visjoner og fremtidsrettet teknologi, men de er bare i stand til å velge et tungvint system de påtvinger alle. Noe av det briljante med de beste nettstedene, er at det er åpent og fritt for alle. Er det bra nok, er det bare å bruke det. Om ikke, så er det å finne en annen leverandør. Jeg ville funnet en annen leverandør enn It’s learning.

Jeg er som regel enig i politikken norsk lektorlag fører, og mener det er bra vi har fått en fagforening til, som kan fokusere på det faglige arbeidet i skolen og ikke ha så mange grupper å ta hensyn til. Men jeg mener lektorlaget med leder Gro Elisabeth Paulsen i spissen gjør feil når de argumenterer for å flytte eksamen til før 17. mai for å la russefeiringen foregå i fred. Det er etter min mening ikke å sette kunnskap og fag i sentrum, men å gjøre knefall for elever som ser på skolen som et forstyrrende element i ungdomstiden, og en skoleledelse som lar slike elever bestemme hvordan skolen skal være.

Jeg mener skolen bør sørge for å gi elevene et best mulig tilbud, og dette tilbudet skal rette seg etter de elevene som ønsker å lære noe. Ved å flytte eksamen noen uker fremover, blir det mindre tid til å gå gjennom pensum. Ingen i skoleadministrasjonen har noensinne grått over at pensum blir mindre, men norsk lektorlag og lærerstanden har ofte pleid å reagere når kravene senkes, og man ser elevene lærer mindre. Jeg skjønner ikke at lektorlaget nå har snudd, med argumentet om at russefeiringen må få gå sin gang.

Russefeiringen i Norge er noe helt spesielt. Det er veldig gøy for dem som er med, og ser veldig rart ut for dem som ikke er det. Nå i de siste årene har det også blitt mange penger involvert, skammelig mange penger, og det gremmer i hvert fall meg å se elevene bruke tusenvis av kroner på russeeffekter, når de ikke har råd til ordentlige lærebøker på grunn av gratisprinsippet. Russestyret har også blitt en maktfaktor, og kan på ulike skoler forhandle frem leksefri, skolefri eller prøvefri, hva vet jeg om hva som foregår rundt omkring?

Jeg mener skoletid og russetid er to forskjellige ting, og at skolen ikke skal legge seg opp i russefeiringen på noe sett og vis. Skolereglementet skal gjelde, tulleknuter som forstyrrer undervisningen skal ikke aksepteres, prøver som må holdes, skal holdes. Eksamen skal holdes når det passer for skoleåret, og ikke når det passer for russen.

Norsk lektorlag er alltid prisverdig på vakt når undervisningstimer forsvinner, eller når det faglige innholdet i skolen svekkes. Derfor forstår jeg ikke helt agendaen her. Det skulle ikke være lektorlagets oppgave å argumentere for et kortere skoleår, med tidligere eksamen, for at russen skal få feste i fred alle de ukene de trenger.

Det er da også noe av sjarmen ved å være russ. Og om noen velger å ødelegge noen karakterer ved å ha seg noen ordentlig artige fester mot slutten av skoletiden, så er det ikke sikkert at det er den dårligste prioriteringen. Men systemet må ikke la slike elever bestemme hvordan skoleåret skal være. Det burde også være holdningen til Norsk lektorlag.

Omtale om saken finner dere her: http://www.norsklektorlag.no/viewarticle.php?id=2617.

Det er første april i dag, og man kan kanskje slå til litt. Som ansatt i skoleverket kan man rett som det er bli forvirret om datoen, og på bakgrunn av vedtak og forskrifter tro at det må være første april enda en gang. Man får vel av og til følelsen av at det er første april hele året. Men i dag er det alvor, og jeg har bestemt meg for å prøve å overgå dem som bestemmer over oss, slik at det blir mulig å si “nei, den er for drøy, den går ikke”. Av og til får man jo følelsen av at ingenting er for drøyt til å bli foreslått. Enn si vedtatt. Her er mitt forsøk.

Kunnskapsministeren i Norge er veldig glad i fine navn, het tidligere Øystein Djupedal, nå Bård Vegard Solhjell, og jobber uansett utrettelig med å gjøre hver del av skoleverket (og barnehageverket) bedre, og hvert navn og tittel litt finere. Allerede før de begynte, skiftet de navn på ministerposten og departemantet fra utdannings- til kunnskaps-. B. V. Solhjell med rådgivere har også foreslått å skifte navn på tegning, form og farge, til “Kreativitet”, engelsk til “Creativity”, norsk til “fantasi” og historie også til “fantasi”. Religion kommer også til å hete “fantasi”, det samme gjør matematikk, med da med påhenget “fantasi og hjelpemidler”. Læreren skal ikke lenger hette lærer, men “forstyrrende element”, og hjemmelekser skal nå få navnet “bortkastet tid”.

Det var det hele. Nå skal vi alle ha oss en velfortjent påskeferie. God påske!