Russefeiring og eksamen

Jeg er som regel enig i politikken norsk lektorlag fører, og mener det er bra vi har fått en fagforening til, som kan fokusere på det faglige arbeidet i skolen og ikke ha så mange grupper å ta hensyn til. Men jeg mener lektorlaget med leder Gro Elisabeth Paulsen i spissen gjør feil når de argumenterer for å flytte eksamen til før 17. mai for å la russefeiringen foregå i fred. Det er etter min mening ikke å sette kunnskap og fag i sentrum, men å gjøre knefall for elever som ser på skolen som et forstyrrende element i ungdomstiden, og en skoleledelse som lar slike elever bestemme hvordan skolen skal være.

Jeg mener skolen bør sørge for å gi elevene et best mulig tilbud, og dette tilbudet skal rette seg etter de elevene som ønsker å lære noe. Ved å flytte eksamen noen uker fremover, blir det mindre tid til å gå gjennom pensum. Ingen i skoleadministrasjonen har noensinne grått over at pensum blir mindre, men norsk lektorlag og lærerstanden har ofte pleid å reagere når kravene senkes, og man ser elevene lærer mindre. Jeg skjønner ikke at lektorlaget nå har snudd, med argumentet om at russefeiringen må få gå sin gang.

Russefeiringen i Norge er noe helt spesielt. Det er veldig gøy for dem som er med, og ser veldig rart ut for dem som ikke er det. Nå i de siste årene har det også blitt mange penger involvert, skammelig mange penger, og det gremmer i hvert fall meg å se elevene bruke tusenvis av kroner på russeeffekter, når de ikke har råd til ordentlige lærebøker på grunn av gratisprinsippet. Russestyret har også blitt en maktfaktor, og kan på ulike skoler forhandle frem leksefri, skolefri eller prøvefri, hva vet jeg om hva som foregår rundt omkring?

Jeg mener skoletid og russetid er to forskjellige ting, og at skolen ikke skal legge seg opp i russefeiringen på noe sett og vis. Skolereglementet skal gjelde, tulleknuter som forstyrrer undervisningen skal ikke aksepteres, prøver som må holdes, skal holdes. Eksamen skal holdes når det passer for skoleåret, og ikke når det passer for russen.

Norsk lektorlag er alltid prisverdig på vakt når undervisningstimer forsvinner, eller når det faglige innholdet i skolen svekkes. Derfor forstår jeg ikke helt agendaen her. Det skulle ikke være lektorlagets oppgave å argumentere for et kortere skoleår, med tidligere eksamen, for at russen skal få feste i fred alle de ukene de trenger.

Det er da også noe av sjarmen ved å være russ. Og om noen velger å ødelegge noen karakterer ved å ha seg noen ordentlig artige fester mot slutten av skoletiden, så er det ikke sikkert at det er den dårligste prioriteringen. Men systemet må ikke la slike elever bestemme hvordan skoleåret skal være. Det burde også være holdningen til Norsk lektorlag.

Omtale om saken finner dere her: http://www.norsklektorlag.no/viewarticle.php?id=2617.

På en dag som denne

Det er første april i dag, og man kan kanskje slå til litt. Som ansatt i skoleverket kan man rett som det er bli forvirret om datoen, og på bakgrunn av vedtak og forskrifter tro at det må være første april enda en gang. Man får vel av og til følelsen av at det er første april hele året. Men i dag er det alvor, og jeg har bestemt meg for å prøve å overgå dem som bestemmer over oss, slik at det blir mulig å si “nei, den er for drøy, den går ikke”. Av og til får man jo følelsen av at ingenting er for drøyt til å bli foreslått. Enn si vedtatt. Her er mitt forsøk.

Kunnskapsministeren i Norge er veldig glad i fine navn, het tidligere Øystein Djupedal, nå Bård Vegard Solhjell, og jobber uansett utrettelig med å gjøre hver del av skoleverket (og barnehageverket) bedre, og hvert navn og tittel litt finere. Allerede før de begynte, skiftet de navn på ministerposten og departemantet fra utdannings- til kunnskaps-. B. V. Solhjell med rådgivere har også foreslått å skifte navn på tegning, form og farge, til “Kreativitet”, engelsk til “Creativity”, norsk til “fantasi” og historie også til “fantasi”. Religion kommer også til å hete “fantasi”, det samme gjør matematikk, med da med påhenget “fantasi og hjelpemidler”. Læreren skal ikke lenger hette lærer, men “forstyrrende element”, og hjemmelekser skal nå få navnet “bortkastet tid”.

Det var det hele. Nå skal vi alle ha oss en velfortjent påskeferie. God påske!

Faglig pedagogisk dag ved universitetet i Bergen

I dag var det åpen fagdag ved universitetet i Bergen. Og lærere over hele Hordaland fikk fri fra sine undervisningsplikter for å gå på den. Det er den eneste av fem planleggingsdager og utallige møter som har noe med fag og faglig fordypning å gjøre, hva resten av møtetiden og planleggingstiden går med til får jeg vondt i hodet og i samvittigheten av å tenke på.

Vi lærere er omringet av ord som “IKT”, “Tilpasset opplæring”, “Evaluering”, “Varselskjema” (og flere myriader andre typer skjema), “Arbeidsplaner” (og  enda flere myriader andre typer planer), “Tilstedeværelsesplikt” (og andre plikter), “Vurderingsgrunnlag” og en haug med andre ord som har det til felles at de har kommet inn i språket de siste 10 år, og er egnet til å trette en ut.

På universitetets dag fikk jeg for eksempel høre setningen “Brand er partert mellom det estetiske, etiske og religiøse stadiet ved Kirkegaard”. Tenk om det var slike ord og setninger vi daglig fikk høre, og så kunne vi heller en dag i året slite oss gjennom evalueringene, skjemaene, pliktene, vurderingene og alle de pedagogiske nyordene som flommer inn over oss.

Det var helt herlig å høre fagfolk snakke om uten det påtrengende behovet skolefolk alltid har for å legitimere hva de holder på med. Det var herlig å høre to forelesere (Eivind Tjønneland og Bjerk Hagen) snakke om Brand, uten å måtte snakke om hvordan dette kan brukes i undervisningen, eller hvorfor dette er aktuelt i dag. Særlig er Tjønneland kompromissløs i å legge listen høyt for hva han forutsetter kjent, og hva han mener er interessant.

Det er ikke mange skoleelever i Norge som vil være i stand til å mene noe fornuftig om sammenhengen mellom Kirkegaard og Brand. Jeg vil anta at det er få elever som i det hele tatt vet hvem Kirkegaard er, og det må de jo få lov til å la være å vite, noe må de jo også ha fremfor seg i en alder av 19 år. Men det betyr ikke at vi lærere ikke skal være oppmerksomme på sammenhengene her, eller på andre sammenhenger som kan friske opp undevisningen litt.

Etter foredragene om Brand hadde Gjert Vesterheim et flott foredrag om biblioteket i Alexandria. Tenk at vi lærere bare får sjansen til å høre ett sånt foredrag i året, kun én dag blir satt av til dette i arbeidstiden. Jeg er sikker på at Vesterheim hadde en rekke opplysninger som norske lærere rett og slett underviser feil til elevene. Da hjelper det ikke med all verdens pedagogiske systemer og planer og vurderinger. Når kunnskapen i bunn ikke holder, er undervisningen ingenting verdt.

Måtte det bli flere planleggingsdager som denne.

En tur til tannlege og møte på skolen

Først en liten og uskyldig gåte: Hva er likheten mellom å gå til tannlegen og være på møte i skolen?

Jeg var på begge deler i dag. Møtet var et vanlig fellesmøte, eller onsdagsmøte, som vi kaller det, siden vi har det på onsdagene. Slike møter finnes det mange av rundt omkring i Skole-Norge, og mange, mange timer går med til å sitte på sånne møter. Hvis man regner på lærernes timelønn, eller enda bedre, timelønnen til utdannet arbeidskraft, er det riktig mange millioner kroner som blir brukt på å holde oss lærere og lektorer der. Man skulle ventet at møtene derfor er nyttige.

Men lærere og lektorer jeg snakker med rundt omkring der jeg møter dem, er jevnt over enige at det slett ikke er alle møtene som er det. Mange sukker over det samme som jeg, ganske ofte føles disse møtene ganske så meningsløse. I dag gikk det i det vanlige, det var informasjon om forskjellige prosjekter og forskjellige problemer som går igjen i dette skoleåret, og i alle andre skoleår. Prosjektet gjaldt deler av kollegiet, men alle måtte være der og høre på, problemene gjaldt for eksempel databruk i skolen, og at elevene ikke bruker tiden der, til de skal. Dette er noe det skulle gå an å kjenne seg igjen i som et problem, men det er ulikt syn på løsningene på problemet, og dette viste seg som vanlig ganske snart i diskusjonen som fulgte, det gikk i det vante og møtet ble avsluttet uten at noen avgjørelse var tatt. Vi fikk som vanlig også noen avsporinger og hjertesukk fra forskjellige lærere, med forskjellige problemer, og mange av disse sidesporene ble også diskutert lite grann. Det var en 60-70 lærere til stede på møtet, som skulle vare en skoletime, men varte en time og et kvarter.

Jeg forlater vanligvis slike møte mindre motivert enn jeg gikk i dem. Jeg kan finne på å tenke, hva om disse møtene var frivillige, hvor mange ville da kommet på dem? Og hvis ikke så mange ville kommet, hvorfor skal man da ha dem? Ledelsen og administrasjonen på skolene i Hordaland fylkeskommune er svulmet veldig opp etter at den nye avdelingsstrukturen ble innført, eller påtvunget oss, alt hvordan man velger å se det. Det er blitt et ganske stort misforhold mellom informeringsbehovet til ledelsen, og informasjonsbehovet til de ansatte. Og sakene ledelsen gjerne vil informere om, er ikke alltid den de ansatte ønsker å diskutere. En kort beskjed på et skriv, eller en liten samtale til dem det gjelder, det ville ofte være både tilstrekkelig og arbeidsbesparende. For meg ville det til og med virke motiverende.

Etter møtet hadde jeg altså time hos tannlegen. Og på vei bort gledet jeg meg rett og slett, og tok meg i å tenke at jeg jammen foretrekker tannlegetimer fremfor møtetimer. Ja, det var ingen tvil om at jeg var glad for å være ferdig med møtet, og nå kunne gå til tannlegen. Det hører med til historien at jeg ombestemte meg mens tannbehandlingen stod på. Det var fjerning av tannstein, og jeg hadde nok ikke gjort en helt god jobb med tanntråd og tannkjøttbehandling siden forrige tannlegetime, så dette ble riktig så smertefullt. Og jeg foretrekker kjedsomhet fremfor smerte, sånn er nå en gang og jeg.

Men løsningen på gåten skulle være klar. Begge deler er noe man gjerne skulle unngått.

Juleavslutning i kirken?

Det går mot jul, og lærere og elever over hele Norge gleder seg til en god og fortjent ferie. Juleferien pleier også å  markere at skoleåret er halvveis, første termin er nå omtrent ferdig, og det passer seg godt å gjøre noe sammen i hvert fall den siste dagen. Dette er det bred enighet om.

Noen skoler velger å legge denne siste skoledagen til en kirke, gjerne også med en gudstjeneste, og i dagens sekulariserte og multikulturelle samfunn pleier dette å vekke en viss debatt. Så også i år. Man mener at folk som ikke er kristne, skal få slippe å gå i kirken, ingen skal bli påtvunget en religion, ingen religion skal ha forrang. I år har humanetisk ungdom til og med varslet at de vil dele ut ørepropper på trappene, så elevene skal slippe å høre hva som i kirken blir sagt.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig i at dette er noe sælig tolerant. Det er farlig å mene noe om dette. Kirken, som en gang var en maktfaktor, har nå blitt en prygelknabe, og det er ikke lenger så lett å ta parti med kirken, og samtidig bevare sitt gode navn og rykte. Jeg tror jeg tar sjansen, stikker hodet forsiktig frem (så mange er det da ikke som leser denne bloggen), og mener at det må få gå  at noen skoler i det kristne landet Norge, velger å bruke den siste skoledagen før jul – i kirken.

Det skriver jeg, fordi jeg tror ikke det er mulig å få finne noen livsnøytral avslutning, hvis avslutningen skal være felles. Det er jo for noen viktig å gå i kirken, og det er ikke så unaturlig, når det fortsatt er Jesu’ fødsel vi feirer julen for, om vi er aldri så humanistiske, alternative eller hva vi nå er. Og selv om vi ikke tror på denne fødselen, ikke tror Jesus var verdens frelser og ble født som vi feirer at han ble det, så skulle det ikke være så farlig å høre hva de som tror på det har å si, denne ene dagen. Jeg mener det er dette som er toleranse.

Den aggressive toleransen med å gå i kirken med ørepropper mener jeg er dum. Det samme mener jeg om den voldsomme frykten for å høre om en religion eller livsfilosofi eller verdier andre enn de man har selv, og frykten for å høre juleevangeliet opplest, når det nå en gang er juleevangeliet man feirer. Enten man tror på det eller ikke.

Renessanse og forklaring – Boktrykkerkunstens betydning

Dette er mitt forelesningsnotat til læreplanmålet om å gi eksempler på boktrykkerkunstens betydning for spredningen av ideer i Europa. Faget er historie og filosofi i den videregående skolen. Skrivet er mer ment som et utgangspunkt, enn et ferdig skrevet foredrag klart til å lese opp. Bilder, tekstbokser og merknader kommer som vanlig ikke ordentlig med.

*

IV Renessanse og forklaring

4 Boktrykkerkunstens betydning

 

 

Mål: Gi eksempler på boktrykkerkunstens betydning for spredning av historieskriving, ideer og kunnskap.

 

Til dette punktet kommer utkastet til læreboken godt med.

http://historieogfilosofi.cappelen.no/binfil/download.php?did=29939

 

Når opplyste folk skal si hva som er historiens viktigste oppfinnelse, er det noen som pleier å gå igjen. Det ene er hjulet, det andre er alfabetet og det tredje er boktrykkerkunsten. Vi skal i denne forelesningen gjøre rede for hvorfor denne oppfinnelsen er så betydningsfull, og hvilken konkret betydning den fikk i tiden like etter den ble introdusert i Europa av tyskeren

Johan Gutenberg[ES1] 

 

Hva er boktrykkerkunsten

Frem til boktrykkerkunsten kom, ble alle bøker skrevet for hånd. Det gjelder ikke bare originalen som forfatteren skrev, men hver eneste kopi som ble laget. For tykke bøker kunne det ta dagevis for en kopist å skrive av en bok, og sjansene for at han skulle gjøre noen glipper eller droppe noen linjer her og der, var alltid til stede. Bøker var derfor noe svært verdifullt, og noe det var svært vanskelig å få spredt i store opplag.

            Boktrykkerkunsten ble som de fleste andre oppfinnelser oppfunnet litt og litt. Den første typen boktrykkerkunst, var å lage faste plater for hver bokside, og så kunne man bare dyppe platene i blekk, og presse dem mot et papir, og man hadde i ordets rette forstand fått trykket en side. Det var klart dette var en stor fordel fremfor den gamle metoden å skrive av bøkene for hånd, men metoden hadde en stor ulempe, med det at det var ganske kostbart å lage slike plater av metall, og når den først var laget, så kunne den ikke endres. Da var det bare denne siden som kunne trykkes. Så det ble bare laget plater for de aller mest populære og viktigste bøkene, det vil i praksis si Bibelen.

            Gutenbergs oppfinnelse hadde den fordel at den opererte med løse typer. Det vil si, at bokstavene var løse, og kunne settes sammen på trykkeplaten som man ville. Og man kunne endre sammensetningen av bokstaver, når man hadde trykket tilstrekkelige kopier av en bokside. Slik gikk kopieringen langt raskere, langt billigere, og langt mer effektivt. Plutselig var det ikke så vanskelig å masseprodusere bøker lenger, og man fikk en mulighet for langt større spredning av alle typer tekster.

De første trykkeriene kom i den tyske byen Mainz, men oppfinnelsen ble snart spredt til andre tyske byer, og videre utover Europa. De aller første eksperimentene med trykking ble gjort på 1440-tallet i Holland, men ordentlige trykkerier som fungerte kom altså i Mainz fra rundt 1450.

Boktrykkerkunstens betydning

Boktrykkerkunsten ble oppfunnet rundt 1450[ES2] , mens reformasjonen, renessansen og oppdagelsen av den nye verden kom omtrent 50 år senere. Det skal godt gjøres å ikke se sammenhengen her. Det tok sin tid for boktrykkerkunsten å spre seg, og for de ulike land å få sine trykkerier, men når det først var gjort, kunne informasjon utveksles og bøker trykkes i en mengde man ikke hadde kunnet forestille seg tidligere. Det gjorde at nye ideer kunne spre seg raskere, og dette førte til en formiddal vekst i utviklingen av alle typer vitenskap, kunst, filosofi og alt man ellers kunne skrive bøker om. Man kan nesten si det så sterkt som at boktrykkerkunsten var grunnlaget for den moderne verden.

 

Noen konkrete eksempler

Vi nevner noen konkrete eksempler for boktrykkerkunstens betydning, og velger for naturvitenskapen, for reformasjonen og for spredningen av de gamle, klassiske verkene.

 

1. Naturvitenskapen

Nokså samtidig med reformasjonen og renessansen får vi et nytt verdensbilde. I stedet for å ha jorden som sentrum, og la himmellegemene bevege seg i buer over himmelen, slik det vitterlig ser ut til, når vi står her nede og ser på, ble det nå sett slik, at det var solen som var sentrum, og jorden gikk rundt den. Dette synet var Kopernikus[ES3]  den første som satte frem. Han kunne så enkelt få trykket kopier, som han sendte til de mest fremtredende astromnomer i Europa, som da raskt kunne studere hans ideer, og videreutvikle dem. Det er betegnende at siden grekerne, hadde vår viten om verden stått praktisk talt stille i halvannet tusen år. Så kommer boktrykkerkunsten, og vår viten har ikke stått stille et øyeblikk. Tvert i mot har den vokst med eskalerende fart.

 

2. Reformasjonen

Et av de grunnleggende prinsippene i Luhers lære var at hver enkelt selv skulle lese sin Bibel, og at forholdet mellom hver enkelt og Gud, ikke trengte å gå gjennom en prest og en kirke. Dette prinsippet hadde vært vanskelig å håndheve, hvis det hadde eksistert så få Bibler som i Middelalderen, og vært så dyrt og vanskelig å produsere dem. Med boktrykkerkunsten kunne Bibelen bli masseprodusert, og den kunne bli masseprodusert på nasjonalspråkene. Boktrykkerkunsten gjorde det også lettere for Luther å spre sine ideer, og sine egne bøker og tekster. Alle områdene som tok til seg protestantismen, trykte villig vekk hans lære. Det er her betegnende at Danmark fikk sitt første trykkeri i 1530, og ble protestantiske i 1536. I alle protestantiske områder ble det opprettet en mengde boktrykkerier, for å spre den nye læren.

            Det er også verdt å merke seg at konfirmasjon ble innført i Danmark-Norge i 1536. Her var det viktig med tekster å lese, eller for konfirmanten å få lest opp, og også her var boktrykkerkunsten viktig for at den protestantiske konfirmasjonen i det hele tatt lot seg gjennomføre.

 

3. Andre typer tekster

Det man var ivrigst på å trykke i starten, var selvsagt bibelske og andre religiøse tekster, som salmer og bønner, men også de gamle klassikerne som Platon og Aristoteles var veldig populære. Det ble trykket bøker i alle fag som på den tiden var populære. Også lovsamlinger, grammatikkbøker og ikke minst oversettelser.

 

Konklusjon

Betydningen av boktrykkerkunsten er vanskelig å overvurdere. Uten den hadde det vært umulig å få den utviklingen innen kunst, kultur og vitenskap som vi fikk fra omtrent 1500-tallet av. Men når det er sagt, så må vi huske at i den første tiden var bøker fryktelig dyre å trykke, og det var fortsatt de færreste som kunne lese, så et samfunn som vi har det i dag, der hvem som helst kan gå og kjøpe seg en bok i bokhandelen, det er fortsatt langt frem. Bøkene var for de lærde, for bibliotekene, for universitetene og for kirken og de adelige. Den vanlige, fattige bonde hadde ingen interesse av eller forståelse for de mange lærde bøkene som kom. Han hadde fortsatt nok med å overleve.

 

---

 [ES1]Tyskeren Johan Gutenberg (ca. 1390-1468).

 

 [ES2]Som for alle oppfinenelser i Europa på denne tiden, lå vi langt etter kineserne, som hadde sin boktrykkerkunst allerede i 1040. En fin lekeside (på engelsk) om kinesisk, tidlig trykkekunst, har dere her: http://big5.cgan.net/english/english/cpg/encontent.htm.

 [ES3]Nikolas Copernicus (1473-1543).

Møte eller retting?

Hordaland fylkeskommune har innført avdelingsstruktur på skolene i fylket. Rettere sagt: De har pålagt alle skoler å ha en avdelingsstruktur. Det har ført til større administrasjon, dyrere administrasjon og kanskje også på noen skoler dårligere administrasjon. De to første er uomtvistelige, og klinger dårlig i en tid der det blir sagt at nå skal man satse på læreren i skolen. Mindre penger og mindre penger skal gå til administrasjon og papirarbeid. Det er det motsatte som skjer.

En uomtvistelig konsekvens av den nye organisasjonsstrukturen – i hvert fall på de skolene jeg kjenner til – er at det blir flere møter. I tillegg til klasselærermøter i alle klasser på alle nivå, så skal også avdelingslederen ha sitt, gjerne med ukentlige møter. Avdelingene er store, så det er alltid en eller annen som har noe å si, en eller annen ting som angår et eller annet fag, og så må alle sammen samles og ha møte i skolens gode ånd. Jeg føler meg ikke som lærer, jeg føler meg som kveg. Og kveg gjør seg best når de går i flokk.

Å kjempe mot møtekulturen i skolen ser ut som noe man holder ut inntil man når en viss alder – og gir opp. Det er hundrevis og tusenvis av arbeidstimer som på denne måten kastes bort, av at vi lærere må sitte og høre på informasjon eller diskusjoner rundt saker som på ingen måte angår oss. Og om de angikk oss, hadde en liten beskjed vært nok.

Sett nå for eksempel at en lærer ville kjøre noen ekstra tester eller innleveringer, for å gjøre elevene bedre rustet til prøver som skal komme, og – ja, lære dem fagene våre, rett og slett. Det er jo det vi strengt tatt er til for. Vi er pålagt å ha et vurderingsgrunnlag på minst tre prøver eller andre typer tester, og ingen vil kny om vi ikke har flere, og om vi har mindre, vil det heller ikke bli bråk, så lenge karakterne blir satt på et vis og ingen elever klager. Men hva om en lærer ser at det i en klasse trengs øvinger, øvinger og atter øvinger, og uten innlevering vil ingen lekser bli gjort, så enten har vi foran oss et elendig resultat, eller – nettopp flere tester.

Med et par og tjue elever i gruppen er det alltid lite fristende å sette i gang sånt ekstra arbeid som medfører retting. Mange kan kanskje ta snarveien om dataretting, og automatisk rettede prøver, som rett nok sparer tid, men taper mer enn tilsvarende i verdi. Hva om læreren vil ha noe ordentlig, der elevene skriver, og læreren leser, og gir tilbakemelding. Det tar litt mer enn en dobbelttime, om læreren bruker 5 minutter per elev i en klasse på 20 (den som hadde klasser på 20, forresten).

Hadde det ikke vært en ide å bare sløyfe noen av disse møtene, for å gjøre dette ekstra rettearbeidet? Det ville jo utvilsomt komme elevene til gode. Ofte er det jo ganske vanskelig å få øye på hvordan det som foregår på møtene, skal komme elevene til gode. Jeg må si jeg ikke liker en skole der det er fullt akspetert å sluntre unna arbeidet med elevene, du kan ha elendige prøver og elendig undervisning, så lenge karakterene på vitnemålet kommer på plass, og ingen klager. Men sluntrer du unna et møte eller to, så skal jeg garantere deg at du får høre det.

Resultatet er en mengde lærere som gir opp maset, og forsøker å holde undervisning og retting og alt annet nede på et minimum. Man gjør hva man må, og man gjør det respektabelt. Hadde det ikke vært bedre om at vi følte det nyttet å legge ned litt ekstra innsats, at vi ikke er husdyr fylket må holde styr på, men at vi tvert i mot egentlig er ressurssterke folk, som ganske godt selv ser hva som trengs. Og om en lærer ville gjøre litt ekstra arbeid på bekostning av et møte, skulle det vært tommelen opp, i stedet for beskjeden “møtet kommer du på, hva du gjør utenom, er ikke min sak”.

En politiker skriver om kunnskap i norsk skole

I disse streiketider skal man være litt forsiktig med hva man skriver på blogger og i avisen. Mange lærere hadde forventet mer av politikere som har gått ut og sagt at nå er det på tide å satse på læreren, og politikerne har også budsjetter og andre interessegrupper å forholde seg til. Jeg synes det er godt å se Ole Einar Dørum fra venstre gå ut i Dagbladet, og stille litt spørsmål ved hvordan pengene egentlig brukes i skolen. For det kan vanskelig være tvil om at det er penger nok i dette landet her, og man skal lete lenge etter land som bruker mer penger på skolen. Allikevel kommer vi dårligere ut enn land vi både liker og ikke liker å sammenligne oss med, når det gjelder skolens viktigste oppgave – som er å få elevene til å lære noe.

Jeg synes Dørum skriver godt om dette, og jeg hører til dem som mener SV må legge om skolepolitikken sin og verdsette kunnskap høyere, skal de holde posisjonen sin som et skole- og lærerparti. Kronikken til Dørum kan dere lese her: http://www.dagbladet.no/kultur/2008/05/30/536700.html.

Kurs i regi av Cappelen forlag om Historie & filosofi

Tirsdag 20. mai var det kurs i Historie og Filosofi på litteraturhuset i Oslo. Kurset var i regi av Cappelen forlag, som skulle presentere de nye lærebøkene i faget. Dette faget har i år blitt undervist rundt om på landets skoler, etter en læreplan som mildt sagt er høytsvevende, og en lærebok som ikke ennå finnes. Det har ganske sikkert foregått mye rart, og det er ganske sikkert mange lærere som har vridd faget over i det stoffet de selv kan, og latt alt det andre ganske enkelt fare. Det skulle bare mangle.

En lærebok vil bli kjærkommen, og spesielt i et fag som så tydelig mangler identitet, slik som historie og filosofi. Det er jo et fag som stort sett bare finnes i den norske skolen, og jeg har etter hvert møtt ganske mange som sier at “hva historie og filosofi er, det er jo lett…” og så sier de noe som riktignok kanskje er lett, men som likevel er veldig forskjellig fra det andre sier faget er. Det finnes rett og slett ingen enighet. Og læreplanen spriker så mye, at fra den er det bare marginal hjelp. Så nå skal det bli godt å få en lærebok, som i det minste kan bli et samlingspunkt om hva elevene skal lære i faget.

Kurset besto stort sett i at de ulike forfatterne av de to bøkene (for VG2 og VG3) holdt foredrag om de delene de selv har skrevet. For oss tilhørerne var det lettere å følge med på delene som handlet om VG2, da utkast til kapitlene er blitt lagt ut på internett, og vi sikkert er flere som har brukt dem som suplement til undervisningen. Det er lett å være kritisk til lærebøker, og enda lettere i et fag som Historie og Filosofi, men foreløpig er i hvert fall jeg så fornøyd over i det hele tatt å få lærebøker, at jeg takker og bukker. Jeg mener dog at det kanskje er litt drøyt på VG3 når de behandler eksistensialismen, å gi Simone de Bouvier dobbelt så mye plass som Kirkegaard og Nietszche (og Heidegger og Sartre), fordi hun er kvinne. Jeg ser frem til den dag hva folk sier og gjør blir viktig, og ikke hva og hvem de er.

Til slutt holdt idehistoriker Trond Berg Eriksen et foredrag om tid, og det gjorde han etter mitt syn meget, meget bra. Han utfordret oss historikere på hvordan vi kunne finne sammenheng i noe så usammenhengende som historien, og utfordret både oss og elevene til å tenke nytt og fritt og kreativt, det er mange andre måter å se historien på enn slik vi hittil har sett den. Og han utfordret med mening og innhold, vel vitende at dette var provokativt og utfordrende, og ikke sånn fasit tenking at nå skal vi tenke nytt, fordi det er in i tiden.

I det hele tatt var det et godt kurs i regi av Cappelen. Vi fikk bo på hotell og vi fikk varm lunsj med jordbær til dessert, slik luksus er ikke hverdagsmat for verken lærer eller lektor. Der går det i matpakke med brunost og hvitost. Og med det fikk jeg en liten overgang til lønnsoppgjøret som er helt inne i sluttfasen nå, og som vi venter i spenning og håp på utfallet av.

Kaare Skagen om venstresidens fiasko i norsk skole

Professor Kaare Skagen er en pedagog som står for faglighet i norsk skole. Slike skal vi høre på. I en kronikk fra klassekampen nå nylig, gjengitt på nettsidene til norsk lektorlag, tar han et oppgjør med venstresidens skolepolitikk siden 1970-tallet.  Det er et oppgjør med selveste enhetsskolen, den skolen som skulle være for alle og utjevne sosiale forskjeller, der den sosiale kompetanser og andre kompetanser skulle være viktigere enn faglig kompetanse, der praktisk arbeid var honnørord og teoretisk kunnskap fyord. Det er i denne skolen læreren ble sett på som en belastning, som et vrient hinder mellom de gode intensjoner og eleven, og det gjaldt særlig de faglig sterke lærerne og lektorene som selv var utdannet i det gamle systemet, og var vant til å tenke kritisk. I denne kronikken er mye god skolehistorie, om hva sentrale politikere har ment opp gjennom tidene og hva de forskjellige lærerorganisasjonene egentlig har stått for.

Kronikken ser ut til å konkludere med at skolepolitikken er i ferd med å endre seg på toppnivå. Skolepolitikere i både Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti har gått ut og sagt at de kanskje har gått for langt i å nedvurdere kunnskap i skolen. Særlig for SV er dette nye toner, man skal ikke langt tilbake i tid før man finner nå berømte sitater som “vi risikerer å få en skole der det er viktig å kunne gangetabellen”, “kunnskapen er bare et tasteklikk unna” og sammenligningen mellom karakterer og terningkast. Forhåpentligvis vil dette nye synet etter hvert sive nedover i skolesystemet, men dette kommer til å ta tid. De fleste ledere og mellomledere er jo valgt i en tid da pedagogisk metode ble sett på som helt overlegen faglig kunnskap, og disse henger igjen i den gamle skole der fagre ord hadde forrang for faglig innhold.

Sjekk kronikken her:

http://www.norsklektorlag.no/viewarticle.php?id=2292