Nytt skoleår, nye møter og mer byråkrati

Det går mot valg og samtlige partier er som vanlig fulle av lovord om satsning på skolen. Mange av dem snakker også om den faglig dyktige læreren og lektoren, at man skal bruke mer tid på undervisning og undervisningsforberedelser, og mindre på papirarbeid og byråkrati. Forutenom for byråkratene må jo dette se ut som en bra prioritering. Samtidig var det skolestart i går over det meste av landet, og jeg regner med at man overalt i landet blir møtt på noenlunde samme måte som i Hordaland: “Vi håper dere har hatt en fin ferie, og er motivert for ny innsats på skolen. Her er de nye reglene og forskriftene det er vedtatt dere skal følge”.

Så lenge jeg har vært ansatt i skolen har disse to første dagene blitt brukt som planleggingsdager. Gjennomgående har oppmerksomheten vært rettet mot nye retningslinjer for ufylling av nye typer skjema, nye planer, nye krav til dokumentasjon og nye møter som vil måtte komme i løpet av året. På det verste har det vært slik at da elevene var kommet, hadde vi ikke rukket å legge noen som helst planer for hvordan vi skulle ta i mot dem. Elevene har liksom blitt et forstyrrende element i all planleggingen vi skal gjøre.

Nytt av året er at vi skal gjennomføre dokumenterte fagsamtaler med alle elever i alle fag. Det nye ligger selvsagt i dokumentasjonen, fagsamtaler med elevene har selvfølgelig alle skikkelige lærere og lektorer alltid gjennomført, men nå er det ikke lenger nok at disse samtalene finner sted. De skal også dokumenteres. De som lager slike lover, må tenke mer på at det skal se fint ut, enn på at det skal fungere. Betydelig mengder arbeidstimer er allerede lagt ned i å finne ut hvordan denne dokumentasjonen skal foregå, og oppgaven med å dokumentere har for lengst overskygget oppgaven med selve samtalen. Det er blitt viktigere å dokumentere hva som er gjort, enn å faktisk gjøre det. 

Det andre nye er at det skal utarbeides vurderingskriterier for de ulike fagene. Også dette skal utarbeides av alle lærere i alle fag, og her skal man sette seg i grupper for å få det gjort. Man kan forestille seg arbeidstimene som vil gå med. Og man kan forestille seg hvor mye tid svake elever som sliter med lesing og med regning og med det meste annet som foregår i skolen, vil bruke på å lese disse omstendelige dokumentene med vurderingskriterier. Slike kriterier – om de er nødvendige – må komme ovenfra, og ikke bli utarbeidet på hver skole i hvert kontor.

Vi ser også at ressursfordelingen i skolen som vanlig er presset, og det til tross for at ingen land i hele vide verden bruker mer penger på skole enn vi gjør her i Norge, og vi aldri har brukt mer penger enn vi bruker nå. Men mange av pengene går til administrasjon, til lederstillinger, til byråkrati, til dødtid, møter og annet, lite går til det som må være viktigst, til selve undervisningen. Å opprette nye lederstililnger, som man har gjort det her i Hordaland, der vi nå har et system med avdelingsledere, fører stort sett at det blir flere folk som kan kalle inn til flere møter.

I sommerferiene ser jeg alltid frem til å begynne et nytt skoleår med undervisning. Jeg tenker litt på hvordan jeg kan vinkle historieundervisningen dette året, på hvordan jeg skal få flere elever gjennom matematikken, og på hvilke forfattere og bøker og noveller jeg skal velge i norsken for i år. Når skoleåret begynner, blir denne motivasjonen hardt prøvet av time på time med planleggingsdag og møte. Hverdagen for de som underviser i skolen, og de som administrerer den, er blitt meget forskjellig. Det er to forskjellige virkeligheter. Og mitt inntrykk er at disse  to virkelighetene bare glir mer og mer fra hverandre, år for år. Dette er ikke den skolen jeg vil tilbringe arbeidslivet mitt i.

Pensjonsforliket – et demokratiproblem

Som i forrige uke var det med spenning alle vi ansatte i skoleverket gikk til sengs onsdag kveld, og grytidlig våknet torsdag morgen for å høre om resultatet av forhandlingene i lønnsoppgjøret for offentlig sektor. Sist torsdag våknet vi til den uvanlige meldingen at meklingsfristen var utsatt, ikke bare utover natten og morgentimene, men på en hel uke. Denne torsdagen våknet vi til en lignende nyhet. Nå er avgjørelsen utsatt på ubestemt tid.

Det er noe av et antiklimaks. Samtlige av partene i arbeidslivet har mobilisert, organisasjonene har stått samlet, mobilisert har også riksmeklingsmannen og regjeringen. Hvor viktig det var å finne en løsning illustrerer også det faktum at man forrige uke innvilget seg en utsettelse, så vidt meg bekjent er dette aldri gjort før. Og så kommer resultatet av alle anstrengelsene i dag morges, og det er at det ikke blir noe resultatet. Ordningene vi har nå skal fortsette til noen andre får gjort noe med dem.

For det er nokså klart for de fleste at pensjonsordningene og trygdeordningene vi har her i Norge er for dyre. Det lønner seg for lite å jobbe, man kommer like godt eller nesten like godt ut ut av det ved å la være, og da kan det fort bli for fristende å la være, om man hadde hatt råd til det. Jeg kan bare se på meg selv, ung mann, uten å tvile et øyeblikk ville jeg gått med på å slutte i lærerjobben, om jeg var garantert 2/3 av lønnen min for resten av livet. Den resterende tredjedelen ville jeg forsøkt å skaffe meg annetsteds fra, eller droppet den og levd billigere og lykkeligere. Det er klart at man må ha en viss aldersgrense før man kan få lov til å benytte seg av denne veldig gode ordningen.

Samtidig er jeg i en yrkesgruppe som kommer dårlig ut av det i de fleste lønns- og arbeidsbetingelser. Særlig er lønnen til å stille spørsmål til min egen fornuft over. Jeg finner meg selv neddynget i gjeld fra studielån og leilighetskjøp, og ser mine venner fra ungdomsskolen sitte med stort hus, bil og alt som er teknologisk utstyr i flere titusenkronersklassen, de gikk rett i jobb etter videregående. Om jeg skulle tapt pensjon i tillegg på den lange utdannelsen min, i tillegg til tapt arbeidsfortjeneste og pådratt studielån, så ville det rett og slett bli dumt å velge yrkesveien lektor. Vi trenger den gode pensjonsordningen, det er det minste vi trenger. Det eneste som kunne kompensere er en betydelig lønnsheving i vår yrkesaktive periode, men en slik heving lar vente på seg, tross gode tendenser i oppgjøret i fjor.

Lønnsoppgjøret i år ble et slags ingenting. Det har ikke kommet noen ting ut av det. Pensjonssystemene vi har nå er ikke bærekraftige, et omtrent enstemmig storting skjønte dette i 2005, da de vedtok at pensjons- og trygdeordningene måtte strammes inn, og at det måtte lønne seg mer å jobbe. Det er da også temmelig opplagt, når fødselskullene av i dag ikke kan matche dem på 50-tallet, og vi får en demografi der stadig større del av befolkningen er eldre, og lever lenger. Vi unge skulle ikke være interessert i å betale bløtkakespisingen til denne generasjonen.

Regjeringen har nemlig ikke i det hele tatt klart å følge opp stortingets vedtak, som den også selv var med på å vedta. Pensjonsoppgjøret med privat sektor i fjor ble helt skandaløst, man fikk pensjon fra fylte 62 enten man jobbet eller ikke, hvilket betyr at alle vi unge betaler en ekstra sum til alle 62 åringer i LO privat sektor her i landet. Alle over 62 år får en pengesum av staten. Det er slett ikke denne gruppen som trenger pengene, gjeldfrie og med hus og hytte og leilighet i Spania, mens ungdommen i etableringsfasen virkelig sliter med å få endene til å møtes, særlig om de har gjort noe så dumt som å ta seg en akademisk utdannelse.

Nå klarte ikke regjeringen å få til noe forlik med offentlig sektor heller. Ordningen alle ser er for dyr fortsetter, til noen orker å ta belastningen med å endre på den. Regjeringen våget ikke provosere så store velgergrupper i et valgår, saken får heller vente. Men det er nå en gang slik at det er valgår annethvert år her i landet, og det eventyrlige oppgjøret i fjor ble gjort i et mellomår, mellom to valg. Det er vel sant å si hele tiden for kort tid til neste valg, til at regjeringen våger å komme med upopulære, men nødvendige beslutninger. Det er et demokratisk problem. Elementær demokratiteori sier at offentlige budsjetter gjerne blir for høye like før et valg, upopulære kutt og innsparinger venter til etter valgene. I en oljeøkonomi som Norge blir problemet forsterket ved at det akkurat nå og i nært overskuelig fremtid, alltid er penger nok. Man har råd til å brenne av milliarder av kroner, om det gjør at man får beholde makten.

Det er et demokratisk problem. Og det smaker dårlig at regeringen ikke klarer å følge opp stortingets vedtak fra 2005. Det er virkelig ikke bra at man ikke finner frem til pensjonsordninger som er bærekraftige. Særlig bør vi unge være sinte. Det er vi som må betale regningen, og det er vi som må godta dårligere pensjon når vi blir tvunget til det, for det finnes ikke flere oljekroner å hente. Kassen er tømt av dem som fikk forsyne seg først, og om det fantes en regjering villig til å hindre det, ville den straks opphøre å være regjering etter neste valg. Det er et demokratisk problem.

Pensjonsoppgjøret i år er etter mitt syn et stort nederlag både for regjeringen og forhandlingspartnerne. Problemene vil ikke bli lettere senere år. De er nødt til å finne en løsning som kan vare, og de er nødt til å få kritikk når de ikke har klart det.

Pause i meklingen

Jeg tror alle vi ansatte i skolen og andre grupper mulig berørt av en eventuell streik i offentlig sektor gikk til sengs i stor spenning i går kveld. Selv fikk jeg med meg nyhetene både klokken 2300, 2400 og 0100, før jeg våknet til morgennyhetene klokken 0600. Forhandlingene i år er uhyre krevende. Det er valgår, og den rødgrønne regjeringen har enormt å tape om de provoserer så store grupper som står samlet i dette lønnsoppgjøret. Samtidig er pensjons- og trygdeutgiftene i Norge så store at det er spørsmål om selv vår enorme oljeøkonomi kan bære den. Det er så store summer på spill at en ansvarlig regjering ikke kan gå med på dem i en enkel sjarmoffensiv, det er milliardutgifter i multipler i tiår fremover. Avgjørelsen vi fikk med morgennyhetene var at partene ennå ikke hadde kommet med noen avgjørelse timer etter fristen, men i stedet bestemt seg for en uvanlig 24 timers utsettelse.

Man beveger seg i farlig farvann når man kommenterer disse sakene. Vi lærere og lektorer bør stille lojalt opp om kravene til fagforeningene våre, og akkurat pensjonssaken er veldig enkel å slutte opp om. Særlig vi lektorer fra det gamle og gode systemet med obligatorisk 7 års utdannelse har mye å tape på om vi må bruke ytterligere år på full pensjonsopptjening. Vi har allerede brukt 7 år av vårt mulig yrkesaktive liv til å pådra oss studielån i stedet for lønnsinntekter, og lønnsnivået vi får i skolen er på langt nær nok til å dekke dette inntektstapet i de viktige etableringsårene i våre liv. Vi vil ikke bli ytterligere straffet med å tape pensjonsinntekter i tillegg.

Allikevel må jeg innrømme at jeg er lettet og glad over at partene ennå ikke gikk til brudd i forhandlingene og streik. En streik er etter min mening alltid en dårlig løsning på en konflikt. Den er et tegn på at partene ikke har lyktes med å komme til enighet, og den vil alltid være samfunnsøkonomisk  dyr og berøre grupper som ikke har gjort seg fortjent til den. Særlig i skolen er streik et lite effektivt virkemiddel. Elever som ikke vet sitt eget beste er som regel glade over noen ekstra dager fri før sommeren, men glemmer at de mister sine siste sjanser til å forbedre viktige standpunktkarakterer og mister retten til en rettferdig eksamen som kontrollerer at de har fått den undervisningen og opplæringen de skal. Og mange skoleeiere og byråkrater er i sitt stille sinn glade over at skolen sparer hundretusener i lønnsutgifter, og de får seg kanskje også noen rolige dager på jobben i en hektisk skoleårsinnspurt.

Jeg mener at en streik alltid i det lengste bør unngås. Før eller siden må en varig løsning på konflikten komme, og jeg kan ikke se hvordan det skal være lettere å , finne en løsning etter en streik, enn før den. Streik markerer brudd og ikke fremgang i forhandlingene, og et velstående, godt Norge har etter min mening vært litt for glade i streikevåpenet i hvert fall etter at velferdsstaten ble innført etter krigen. Da har jeg langt større respekt for pionerene som risikerte både jobb og lønn og egen helse for krav vi i dag ser på som en selvfølge. Den gang var forhandlingene også langt skjevere, da rike arbeidsgivere alltid hadde altfor mye makt, og egentlig langt på vei kunne diktere lønns- og arbeidsbetingelsene.

I denne saken er det imidlertid også slik at kravene ikke kan fires på. Staten med den nåværende regjeringen har selv satt seg i denne situasjonen med pensjonsoppgjøret de gav privat sektor i fjor. Offentlig sektor kan naturligvis ikke være dårligere. Dermed fortsetter de galopperende trygdeutgiftene, og forsøket et nesten samlet storting gjorde på å redusere dem, må sies å være ytterst mislykket. Det kan ikke vi lærere og lektorer ta ansvaret for. Skal man lokke de beste hodene til skolen og få de beste fagformidlerne til å bli der, så må lønns- og arbeidsbetingelsene bli bedre, og vi må selvsagt få muligheten til å tjene oss opp full pensjon uten å måtte arbeide til helsen maktstjeler oss. Derfor kan vi ikke gå med på en løsning som ikke innebærer at kravene våre blir innfridd.