200 samiske ord for snø i Signatur på norsk yrkesfag

Jeg tok en vikartime forleden i norsk for yrkesfagene. Temaet var “Norsk og andre språk”, læreboken var Signatur 2 fra det norske samlaget. Som før var temaet presentert med en liten gjennomgang av språkhistorien fra norrøn tid der de nordiske språkene var samlet, til dagens situasjon der vi skiller mellom norsk, dansk, svensk, islandsk og færøysk. Språkene ligner på hverandre fordi de har felles opphav. Det er nyttig og greit å vite.

To andre språk er også behandlet i temaet, det er språkene samisk og finsk. Samisk språk og kultur har virkelig gjort sitt inntog i læreplanene de siste årene, høyderen slik jeg ser det er det heldigvis forkastede utkastet til læreplan i historie for noen år siden, der sametinget var nevnt, mens stortinget ikke var det.

Nå skal altså samisk språk streifes innom i norskfaget, selv om de færreste som underviser i norsk på grunnskoletrinnet har noen som helst dypere kjennskap til samisk enn noen få setninger de har lest av omtale. Mer er heller ikke nødvendig, i følge dem som bestemmer. Det er nemlig viktigere at elevene lærer et eller annet, enn at det de lærer er riktig. Det er viktigere å være politisk korrekt, enn faglig korrekt.

Slik har det sneket seg inn i læreboken en setning om at samisk har 200 ord for snø. Det ligner mistenkelig på en annen and som har svømt rundt i kvasivitenskapen, nemlig at eskimoene har 200 ord for snø. Det er veldig pussig at det er nøyaktig samme ordet, og nøyaktig samme tallet. Og at eskimoene har 200 ord for snø er tilbakevist. Det er noen som har sagt det, og noen som har trodd det, og så er det lett å huske fordi det illustrerer så godt hvordan språket tilpasser seg kulturen og leveviset til språkbrukerne. Men det er altså ikke riktig.

Og det er nok ikke riktig i samisk heller, selv om det står aldri så mye i læreboken, og selv om det utvilsomt finne norsklærere i dette landet her som nå gir elevene pluss for å skrive at samene har 200 ord for snø, og trekk hvis elevene ikke kjenner til dette og ikke tror på dette.

Jeg kan forresten ikke samisk, og jeg kan strekke meg så langt som å si at det hører til den finsk-ugriske språkfamilen, og at det dermer er beslektet med finsk, ungarsk og estisk. Det finnes imidlertid mange samer som snakker både norsk og samisk flytende, og det skulle være deres minste kunst å ramse opp de 200 ordene for snø de har. Jeg skulle like å se dem. Det er bare å bruke kommentarfeltet.

Antikken i læreboken Historie, fra Cappelen

Det er lettere å kritisere en lærebok enn å skrive den. Jeg er selv en av dem som har ønsket at læreboken Historie, fra Cappelen, skal brukes på vår skole. Jeg har de siste årene med denne boken undervist i historie for påbyggklassen på skolen. I fjor ble som kjent timetallet for dette historiefaget økt fra fire til fem timer i uken, samtidig som hele historien fra steinalderen til i dag er trukket inn i faget.

For første gang har jeg dermed begynt å undervise i den delen av historiefaget hvor jeg har hovedfaget mitt. Og jeg må si jeg reagerer litt på hvordan antikken i læreverket er presentert.

Det er en svært stor periode som skal inn på bare noen få sider. Fra side 20 til 62 skal hele antikken presenteres, både den greske og romerske, og det sier seg selv at det må gjøres drastiske kutt i lærestoffet for å få plass til så store kulturer innenfor så liten plass. Bare romerriket eksisterte som kjent i nesten tusen år, med svært store forskjeller på riket i begynnelsen og riket i slutten av perioden. Det er greit at mye viktig blir kuttet bort, og at mye blir kraftig forenklet. Slik er det å skrive lærebok for videregående skole.

Likevel reagerer jeg på noen av valgene som er gjort, og hvordan deler av stoffet er fremstilt. Innenfor den begrensede plassen skulle det være mulig å gi en bedre oversikt og et riktigere bilde over hva den greske og romerske antikken var for noe. En god lærer og lektor bør selvsagt korrigere læreboken noe, og dyktige elever vil kanskje finne frem til andre kilder å lese fra. Men det er også svært mange elever – og kanskje også lærere – som vil lese i læreboken, og la dette være det som bestemmer oppfattelsen av de gamle grekere og romere. Da trengs en korreksjon, og det er den jeg har tenkt å komme med her.

Feil og feilaktigheter i teksten

Noe av problemet i læreboken er at forfatterne i for stor grad presser våre egne tanker og holdninger ned over grekerne og romerne. I stedet for å legge vekt på de to kulturenes prestasjoner, og deres veldige fremskritt i forhold til andre kulturer fra den tiden, så legger læreboken vekt på hva grekerne og romerne var dårlige på i forhold til i dag. Det blir lagt stor vekt på kvinnens rolle, homofili og slavene. Når man har så liten plass som man har, mener jeg det kanskje er galt å bruke så mye plass på noe som var så lite viktig for grekerne og romerne som dette. For min del blir det noe lignende som om en hindi skulle foreta en analyse av Norge, ene og alene på vår behandling av kuer.

De greske polisstatene

På side 24 står det korrekt at befolkningen i de greske polisene ble delt inn i tre grupper med ulik status, borgere, fremmede og slaver. Det står fortsatt korrekt at borgerne opprinnelig var menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen, men så følger læreboken opp med: “Etter hvert gikk borgerskap i arv, uavnehgnig av om borgeren eide jord eller var i stand til å delta i hæren. Det er litt mer problematisk, siden det kan gi inntrykk av at borgerne ikke lenger eide jord eller deltok i hæren. I hvert fall er det svært mange elever som gjør et poeng av dette hos meg. Men poenget er jo ikke det at borgerne ikke lenger trengte delta i hæren, det var fortsatt en selvfølge og noe alle gjorde som en selvsagt plikt, poenget var at borgerskapet gikk i arv. Det er dette poenget som må fremheves, for det gjorde det umulig for noen andre enn de opprinnelige atenerne å bli en atensk borger, om de eide aldri så mye jord eller deltok i hæren.

Om kvinnens rolle står på side 35 at “en gift kvinne som gikk ut alene, risikerte å bli voldtatt” og “da hadde ektemannen plikt til å skille seg fra henne”. Det ser voldsomt ut. På bakgrunn av dette kan det se ut som kvinner er fritt vilt, og at alle grekere stod klare til å kaste seg over en kvinne som ikke hadde fått med seg at hun ikke skulle gå på gaten alene. Men også i vår verden er det mange steder verken kvinner eller menn bør gå på gaten alene, man risikerer å bli overfalt, uten at en slik handling på noen måte er akseptert av den grunn. Jeg synes også den ser i overkant tøff ut, setningen om at ektemannen da hadde plikt til å skille seg fra henne. Dette er setninger elevene henger seg veldig opp i, og skriver på prøver som om dette var rene, skjære sannheten. Jeg tror ikke disse to setningene er dekkende for hva det vil si å være kvinne i antikken.

Sparta

På side 29 i min utgave er det et lite kapittel om Sparta – krigerstaten. Teksten viser at Spartanerne var et hardført og krigersk folk, som i læreboken står i en slags motsetning til Aten – demokratiet, noe som selvsagt også stemmer. Men som så ofte når spartanerne beskrives, så blir det trukket inn noen anekdoter som skal vise hvor hardføre de egentlig var. Det står de kastet svake guttebarn “i full offentlighet utenfor en fjellkløft”. Det står også at manndomsprøven var å drepe en helot bare bevæpnet av en dolk. Disse og lignende anekdoter har vist seg svært seiglivede, de er jo artige og lette å huske, men en historiker må jo spørre seg hva som er kilden til disse historiene? Er det spartanerne selv som skriver dette? De skrev vel ikke så mye? Saken er at alle de fæle historiene om spartanerne er skrevet av erkefienden, athenerne, og da må man selvsagt spørre seg hvor mye som er sant, og hvor mye som er rykter og propaganda.

Det står også at mennene ofte hadde homofilie forhold, og at “dette styrket samholdet i krig”. På ny lurer jeg på hvor lærebokforfatterne har dette fra? At både grekerne og romerne var til dels svært homoerotiske er velkjent og forholdsvis uproblematisk, men at dette skal styrke samholdet i krig? Har lærebokforfatterne andre eksempler på slikt samhold i krig? Er dette noe forfatterne har tenkt ut selv, eller er det noe de har lest i andre kilder? Og hvilken kilde skulle vel være i stand til å hevde noe sånt?

Det står også at kvinnene i Sparta fikk drive idrett. Det må være greit nok, men så følger opplysningen om at grekere fra andre bystater “kom til Sparta for å se velskapte, nesten nakne kvinner som kappløp, kastet spyd og hadde brytekamper”. Jeg er ikke så sikker på om lærebokforfatterne har dekning for i kildene å påsta at grekerne kom for å se på disse nesten kvinnene som kappløp. Jeg for min del vil være sterkt skeptisk til det.

Alle disse tre tingene er sånt som elevene henger seg svært opp i. Det gjelder særlig det siste, med disse kvinnene som kappløp og sloss. Når plassen er knapp, er vel dette noe av det som kunne vært tatt bort?

Filosofene

Det er hva læreboken skriver om filosofene som provoserer meg mest. Grekerne hadde med Sokrates, Platon og Aristotels noen av de største filosofer og tenkere verden noensinne har sett. Disse tre, og særlig de to sistnevnte, har hatt en enorm betydning gjennom alle historiens perioder, og blir fortsatt lest og studert ved så godt som alle verdens universiteter av noenlunde ambisjonsnivå. Hvordan presenterer læreboken så disse tre storheter?

Læreboken får selvfølgelig med at Sokrates var den som gikk rundt og snakket med folk, Platon hadde idelæren og at Aristoteles hadde et bredt virkefelt fra biologi og politikk til dikterkunst. Det skulle bare mangle at hovedfilosofien til de tre storhetene får noen setninger. Men hvis man ser på hva læreboken skriver mer direkte om hva Aristoteles mente, så er det et pussig sitat på side 24, om at slaven er “et talende redskap”. Det lille setningen er fulgt av setningen “Hvis en borger drepte en annen manns slave, ble han ikke anklaget for mord, men for å ha skadet andres eiendom”. På side 36 under hovedoverskriften om filosofene, står det i avsnittet om Aristoteles:

I motsetning til Platon var Aristoteles helt i mot at kvinner skulle delta i styret av staten. Han mente av kvinner fra naturens side ikke var fullverdige mennesker. De måtte underordnes menn slik barn og unge underordnes voksne.

Jeg synes dette er litt av et møte med en av historiens største tenkere. En uforberedt skoleelv må da tro at Aristotels var en idiot?

Om Platon står det at han kritiserte demokratiet fordi det gav ulærde folk for mye makt. For dette er han beskyldt for å inspirere til diktatoriske styreformer. I et møte med Platon mener jeg akkurat dette er svært lite representativt. I alle fall må læreren opplyse om at en viktig årsak til at Platon mente det han gjorde om demokratiet, var at det atenske demokratiet hadde sviktet fullstendig i kampen mot Spartanerne i peleponneserkrigen og i drapet av Sokrates. Ingenting av dette kan stå det greske demokratiet til stolthet. Jeg skjønner heller ikke helt beskyldningene om diktatoriske styreformer. Det er vel ingen diktator Platon ønsker, derimot at de best skikkede skal styre samfunnet, og for å bli blant de best skikkede, må man gjennom en svært lang utdannelse og opparbeide seg livserfaring. Noen diktator ønsket Platon slett ikke.

*

Romerne

Spartacus

I delen om romerne har læreboken naturlig nok liten plass til kongetiden og republikken. Men i de cirka fire sidene med tekst om de første drøye fem hundre år av romerrikets historie, blir et helt lite underkapittel brukt til slaveopprøret under Spartacus. Hvorfor? Er dette slaveopprøret representativt for noe? Er det ikke heller nettopp slik at det var bemerkelsesverdig få slaveopprør, og at det var bemerkelsesverdig få slaver som rømte eller som vi vet protesterte mot sin stilling. Det var heller ingen andre som protesterte mot slavenes stilling. Det gjorde ikke engang Spartacus. Han kjempet riktignok for sin egen frihet, og for friheten til sine menn, men han kjempet ikke for å gjøre slutt på slavesamfunnet som sådan. Det stod meget sterkt. Både grekerne og romerne var helt avhengige av slavene for at samfunnene deres skulle fungere.

Konstantinopel

En liten detalj er det at læreboken på side 59 skriver at Konstantin i år 330 anla en ny hovedstad ved Bosperos-stredet mellom Middelhavet og Svartehavet, og at han kalte byen opp etter seg selv, Konstantiopel. For elevene blir dette at Konstantin grunnla byen Konstantinopel som hovedstad. Men strengt tatt så grunnla ikke keiser Konstantin noen ny by, han bygget derimot opp igjen en by som allerede eksisterte, nemlig Bysants, og gav den et nytt navn. Dette kan elevene godt få vite, siden dette gamle bynavnet gir navnet til det nye riket i øst, nemlig Bysantium.

Dette var noen av de tingene jeg har hengt meg litt opp i. Jeg vil igjen understreke at dette er den historieboken jeg liker best av de vi har tilgjengelig, og at det er lettere å kritisere en tekst enn å skrive den. Likevel mener jeg at i kapittelet om antikken har læreboken tatt litt lett på en del ting, og med det gitt et feilaktig bilde på hvordan det egentilg var den gang.