Renessanse og forklaring – Reformasjon og økonomisk utvikling

Dette er mitt forelesningsnotat til læreplanmålet om å diskutere reformasjonens betydning for den økonomiske utviklingen i Europa. Faget er historie og filosofi i den videregående skolen. Skrivet er mer ment som et utgangspunkt, enn et ferdig skrevet foredrag klart til å lese opp. Bilder, tekstbokser og merknader er ikke kommet ordentlig med her på bloggen.

*

Inndeling i historiske perioder 500 f. kr – 500 e. kr               Klassisk tid, antikken (med slavesamfunn) 500 e. kr – 1500 e. kr            Middelalder (med føydal økonomi) 1500 à                                  Moderne tid (med markedsøkonomi)

IV Renessanse og forklaring

3 Reformasjon og økonomisk utvikling

 

Mål: Diskutere ulike synspunkter på reformasjonens betydning for den kulturelle og økonomiske utviklingen i Europa

 

Om dette spørsmålet finner dere mye på disse nettsidene: http://www.europas-historie.net/.  Det kan også være interessant å se hvordan den katolske kirke i dag fremstiller protestantene og Martin Luther: http://www.katolsk.no/artikler/katrad5.htm. Det finnes også mange andre fine, norske sider på nettet. Det er bare å søke på Google etter ”Reformasjonen”.

 

Så til saken…

Religiøs inndeling av Europa Sør          Katolsk kirke Vest        Anglikanske kirke (England) Sentral   Kalvinismen (området rundt Sveits) Nord       Protestantiske kirke (fra Tyskland og nordover) Øst         Ortodoks (gresk og russisk)

 

Forrige time diskuterte vi samfunnsforståelsen, og kom litt inn på reformasjonen og religiøse spørsmål i forhold til det. Nå skal vi gå nærmere inn på konsekvensene den nye religiøse retningen fikk for Europa. Læreplanen spør etter kulturell og økonomisk utvikling, men kunne like godt tatt med politisk utvikling, for det er klart at en slik radikal endring av en så stor politisk makt som kirken den gang var, måtte føre til store endringer i det politiske bildet av Europa. Konfliktene ledet til mange kriger, og til ulike kulturer i de forskjellige delene av Europa.

 

Europas religiøse deling

Den første store delingen foregikk ved det store schisma i 1054, der kristendommen blir delt mellom den østlige ortodokse (i dag gresk ortodoks og russisk ortodoks) og den katolske kirke. Europa øst for Polen og Tsjekkia har i regelen vært ortodoks, det vil si at det slaviske og det greske Europa for det meste bekjenner seg til denne religionen. Etter reformasjonen ble Europa enda mer delt. Vi kan litt forenklet si at vi fikk den katolske kirke i sør, den protestantiske kirke i nord, den engelske kirke i Storbritannia og den kalvinistiske kirke i sentral-Europa[ES1] . Denne inndelingen har hatt mye å si for Europas kultur og de europeiske staters politikk frem til den dag i dag.

 

Reformasjonens betydning for den kulturelle utviklingen i Europa

Som vi har vært inne på, var all kunst i middelalderen kirkekunst. Det vil si at kunsten var skapt for å tjene Gud, og det ble utelukkende brukt religiøse motiver i maleri og skulptur. De aller, aller fleste praktbygninger var kirker. I renessansen var det omtrent på samme måte, skjønt, man ser en tendens til at motiver fra gresk mytologi blir brukt, og man begynner så smått å male landskap og portretter. Den altoverveiende kunsten var imidlertid fortsatt skapt i den hensikt å tjene Gud, og samtlige store renessansekunstnere har i en betydelig del av sin produksjon gjort bruk av kristne, religiøse motiver.

            I reformasjonen er synet på kunsten ganske annerledes. Det var troen alene som gav frelse, og det ble ikke lenger nødvendig med praktfulle kirker for å prise Gud. Tvert i mot ble disse praktkirkene sett på som unødig luksus, et middel det katolske presteskapet brukte for å fremheve seg selv og sin egen makt, og en byrde det ikke var nødvendig for den alminnelige bonde å finansiere. Her er det beste eksempelet å bare se til oss selv i Norge. Våre kirker er i regelen svært enkle. Nordnes kirke som vi har like ved, er for eksempel helt hvit, med helt rene vegger, og inni er det heller ikke særlig mye å se på, og i hvert fall ikke sammenlignet med de overdådige kirkene i katolske Italia og Frankrike. Så vi kan på en måte si at protestantismen var et kulturelt tap, eller at det førte til at det ikke ble produsert så mange praktfulle kunstverk og kirkebygninger. Men når vi vet hvordan mye av dette ble finansiert, er det kanskje på sin plass å si at det er like greit, eller hva mener dere?

            Når det gjelder den mer dagligdagse, folkelige kulturen, ble det bibelske ordet ”du skal arbeide på jorden i ditt ansikts sved”, sett på som sentralt. Dette har også litt å si med den beslektede kalvinismen, der hvem som skulle frelses og hvem som skulle gå fortapt var forutbestemt, og man kunne se på dem som skulle frelses at de klarte seg bra i livet. Mange gjorde derfor en ekstra innsats, for på den måten vise at de var frelst.

 

Reformasjonens betydning for den økonomiske utviklingen i Europa

Her er det mulig å se på flere forskjellige typer økonomi. Vi har for eksempel selve det økonomiske systemet, altså hvordan pengene ble fordelt gjennom skatter og avgifter i samfunnet, det ble svært endret i de protestantiske områdene, hvor kirken ikke lenger kunne kreve avlat og skatter i så stor utsterkning som før. Kirken ble derfor en betydelig mindre økonomisk makt, i de protestantiske områdene. Man kan kanskje se på dette som en styrking av fyrstene, siden kirken og fyrster hadde vært en slags konkurrenter om makten og om bondens penger, men det middelalderske, katolske synet bestod også i at fyrstene var innsatt av Gud, og på en måte bidro protestantismen til en svekkelse av all autoritet, siden frelsen nå var et spørsmål om tro alene. Dette bidro også til en svekkelse av de føydale[ES2]  strukturer, og markerte en overgang til et mer moderne, mer kapitalistisk økonomisk system.

            Her må vi imidlertid holde tungen bent i munnen. De italienske bystatene var i høyeste grad katolske, og de drev handelsvirksomhet etter kapitalistiske prinsipper, men det er også en kjensgjerning at etter reformasjonen, var det den protestantiske delen av Europa som opplevde best økonomisk utvikling. Dette gjelder England, Tyskland og Nederlandene. Dette har litt å gjøre med at mennesket i protestantismen, i større grad måtte ta ansvar for seg selv, og ikke bare legge sine liv i kirkens hender. Uttrykket om ”å arbeide i sitt ansikts sved,” passer også godt inn her.

 

Konklusjon

Inndelingen av historien etter økonomiske perioder, ble først gjort av filosofen Karl Marx. Han mente all historie viste hvordan den herskende klasse hadde utnyttet underklassen. Først var det slavedriveren som hadde slavedrivere, så var det adelsmenn og godseiere som hadde bønder under seg i det føydale system, og så var det bedriftseierne eller pengefolket som utnyttet arbeiderne i det kapitalistiske system. Etter Marx’ syn, skulle vi til slutt få et sosialistisk – eller kommunistisk – system, der underklassen gjennom revolusjon selv tok makten, og alle eide produksjonsmidlene i fellesskap, og ingen utnyttet noen. Mange av begrepene som her er brukt, og måten å tenke historie på, er rester av Marx’ tenkning.

Reformasjonen førte til store endringer i den kulturelle og økonomiske utviklingen i Europa. I de protestantiske områdene, fikk man en helt ny måte å se verden på, og den katolske kirken i sør var nødt til å svare på utfordringene, med egne reformer. Kirkemakten ble helt klart svekket over hele Europa. Politisk var konsekvensen nye interesseområder i Europa, med potensielle konflikter som følge av religiøs uenighet i de forskjellige områdene. Dette skulle slå ut i mange kriger utover 15- og 1600-tallet. Kulturelt var konsekvensen at kirkekunsten mistet eller fikk svekket sin betydning. I mange av de protestantiske områdene ble utsmykningen av kirkene skåret ned til et minimum, og også i de katolske områdene ble det mulig med så hard skattlegging av bøndene som det tidligere hadde vært, for å finansiere kirkebygg. Økonomisk ble konsekvensen at en av de viktigste økonomiske maktsentrene i middelalderen, nemlig kirken, mister store deler av sine inntektskilder. Vi får også en overgang fra et føydalistisk til et kapitalistisk økonomisk system. Vi ser det sterkest i de protestantiske områdene, men det gjaldt også for de katolske.

 

 

---

 

 [ES1]Kart er alltid bra. Her har dere et kart som gir oversikten, selv om det er litt utydelig og på engelsk: http://www.lib.utexas.edu/maps/historical/shepherd/europe_rel_situation_1560.jpg.

 [ES2]Føydalismen er et ord det er bra om dere har styringen på. Her står utfyllende om den http://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8ydalisme. En ganske grei definisjon står i avsnitt nummer 2.

 

Renessanse og forklaring – Stat og samfunn

Dette er mitt forelesningsnotat til læreplanmålet om å gjøre rede for samfunnsforståelsen i renessansen, og diskutere hvilke faktorer som påvirket sentrale tenkeres oppfatning av stat og samfunn. Forelesningen er som vanlig ufullstendig, og er mest ment som et utgangspunkt å snakke ut i fra. Bilder, tekstbokser og merknader er ikke kommet ordentlig med her på bloggen.

*

IV Renessanse og forklaring

2 Om samfunnsforståelsen i renessansen

 

Mål: Gjøre rede for samfunnsforståelsen i renessansen og diskutere hvilke faktorer som påvirket sentrale tenkeres oppfatning om stat og samfunn.

 

I dette spørsmålet må vi skille mellom de ulike delene av Europa. Italia var organisert i frie bystater, mens resten av Europa fortsatt levde under føydalismen. Vi må også være oppmerksomme på forholdet mellom religion og politikk, som på den tiden var mye tettere enn det er i dag.

 

Religiøse tenkere

Vi har tidligere vært inne på at i middelalderen stod kirken veldig sterkt. Den katolske kirke med paven som overhode forvaltet Guds ord, og det var forbundet med grusomme straffer og evig fortapelse å sette seg opp mot det kirken mente. I tiden frem mot renessansen begynte man så smått å stille spørsmål ved den katolske kirkes forvaltning av Guds ord. Det var dem som mente at motivet for mange prester ikke var å tjene Gud, men heller å tjene seg selv ved å skaffe seg ære, makt og rikdommer.

            Den første som åpent satte seg opp det katolske kirkesynet var tsjekkeren Jan Hus[ES1] . Han utdannet seg til prest ved universitetet i Praha, og reagerte på at all gudstjeneste skulle foregå på latin, et språk folket ikke forsto. Han reagerte også på avlaten kirken kunne samle inn for folks synder, og mente pengene var blitt viktigere enn forsoningen og tilgivelsen for synden. I disse og mange lignende spørsmål hadde Hus meninger som minner om dem Luther setter frem drøye hundre år senere, men på Hus’ tid var tiden ikke riktig moden, og han endte sitt liv ved å bli først bannlyst, siden brent på bålet for kjetteri og vranglære. Les mer om Hus her: http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Hus.

            John Calvin (1509-1564) var en annen religiøs reformator. Tankene hans bygger på protestantismen, men han la større vekt enn Luther (og Hus) på predestinasjonen. Det vil si at spørsmålet om frelse eller fortapelse er forutbestemt av Gud allerede ved fødselen, og det er ingenting mennesket kan gjøre fra eller til for å endre på dette. Begrunnelsen hans var at en allmektig Gud som vet alt, også må vite alt om fremtiden, og derfor vet hvilken vei alle skal gå. Dette synet var selvsagt en trussel mot den katolske kirke. For hvis frelse og straff var bestemt på forhånd, ville avlatene være uten verdi. Denne troen innen kristendommen har fått navnet Kalvinismen, og den stod sterkt i sentral-Europa, i området rundt Sveits, hvor Calvin virket.

            Martin Luther[ES2]  er mer kjent for oss. Det er han som er selve grunnleggeren av den protestantiske kirke, kirken vi i Norge den dag i dag bekjenner oss til. Sentralt i hans lære er at mennesket blir frelst ved tro alene, og at den katolske kirkes læresetninger ikke hadde grunnlag i Bibelen. I områder som tok til seg Luthers lære og ble protestantiske, mistet den katolske kirke i praksis all makt. Europa ble religiøst delt, med protestantisme i nord og katolisisme i sør. Denne hendelsen blir kalt reformasjonen. Luther er godt behandlet på norsk wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther.

 

Samfunnsvitere og filosofer

Av Machiavelli, Bacon og Montaigne er Machiavelli den suverent mest viktige.

 

Machiavelli

Jeg har tidligere vært veldig positiv til de italienske bystater og det republikanske styresettet. Men et demokratisk styre har også sine svakheter, spesielt i krisetider, hvor det kan være nødvendig å vise handlekraft. Når fienden truer, nytter det ikke med avstemninger og vingling frem og tilbake, da må man slå fienden tilbake eller gå under. Selv om Firenze blomstret som ingen andre byer i senmiddelalderen og renessansen, så hadde byen betydelige indre problemer. Sentralt her står konflikten mellom de pavevennlige Guelferne og de keiservennlige Gobelinerne, som senere ble til konflikt innad blant guelferne da Gobelinerne var slått. Fra cirka 1500-tallet ble flere av de italienske bystatene herjet eller erobret av fyrster nordfra. Dette siste skjedde i Machiavellis levetid, og det er i lys av det vi må lese hans verk.

Hva mener dere? Norge har i dag statsreligion, og kommer derfor i konflikt i spørsmål om kvinnelige prester og homofile prester. Kirkens syn bryter med norsk lov som ikke tillater diskriminering, men kirken skal kanskje bygge mer på Bibelens lover enn på Norges lover? Er det riktig eller galt å ha religionen inn under statsstyringen?

Hva mener dere? Har Machiavelli rett, eller har han ikke det? Finner dere eksempler på statsledere som har dratt fordel av å styre etter Machiavellis prinsipper? Finner dere eksempler i deres eget liv, der folk som har vært uærlige og brutt avtaler og slikt noe, har oppnådd fordeler fremfor folk som har oppført seg korrekt? Kan slike ting på noen måte forsvares?

            Hovedtanken i Machiavellis hovedverk Il Principe (eller fyrsten på norsk) er at politikken må være helt atskilt fra religion og moral. Det første, altså at politikken må være atskilt fra religionen, er lett å forstå at han mente, på bakgrunn av alle problemene hans Firenze hadde hatt som følge av pavespørsmålet. Ved å ha religion som en ting, og politikken som en helt annen ting, ville disse problemene være unngått. Det andre, altså at statslederen ikke må være bundet av moral, har også sammenheng med urolighetene i Firenze i Machiavellis levetid. Ved å være bundet av moralske lover, reduserer fyrstene sin handlekraft. Dette er selvsagt et meget kynisk standpunkt, men Machiavelli argumenterer godt for seg, og det er også lett å peke på tilfeller dere statsledere uten moralske skrupler, har hatt fordel overfor statsledere som må ta hensyn til hva som er rett og galt hele tiden. I følge Machiavelli er en stats ve og vel så viktig, at det må være overordnet moralsk korrekt oppførsel.

 

 

Montaigne og Bacon

Disse to tenkerne er litt vanskeligere tilgjengelig enn Machiavelli, og de fikk heller ikke så stor direkte betydning. Montaigne har større betydning i litteraturhistorien enn filosofihistorien, fordi han med sine essays fant en helt ny måte å skrive på. Sentralt er den subjektive mening, fremfor den objektive sannhet. Her passer Montaigne godt inn i renessansens humanisme, med troen på mennesket og menneskets muligheter. Francis Bacon[ES3]  (1561-1626) passer godt inn i renessansemennesket som tusenkunstner. Han utmerket seg innen politikk, vitenskap og filosofi, og arbeidet aktivt innenfor alle felt.

 

Konklusjon

Samfunnsforståelsen gikk gjennom en radikal endring i renessansen. Den viktigste endringen skjer på det religiøse området, der Nord-Europa regelrett bryter med den katolske kirke og går over til protestantismen. Dypest sett kan vi si at reformene mot kirken gikk på det at mennesket skulle få lov til å tenke selv, og ikke blindt adlyde de kirkelige autoriteter. Slik passer endringene godt inn i renessansens humanisme. For samfunnsforståelsen utenom religionen, kommer også inn at det er mulig å diskutere hvordan makten skal være. Makten blir ikke tatt for selvsagt, og dyktige tenkere diskuterer i skrifter hvordan konger og fyrster best skal forvalte makten de har. Mest betydningsfull i denne diskusjonen var italieneren Machiavelli, men hans autoritære syn, bryter egentlig litt med renessansens idealer om det frie mennesket med alle muligheter.

---

 [ES1]Jan Huus (1369-1415) Statue på gamlebyens plass i Praha.

 

 [ES2]Martin Luther (1483-1546)

 

 [ES3]Francis Bacon

 

Vanlig Bacon

Renessanse og forklaring – Sammenhengen mellom økonomi og kultur

 

Dette er mitt forelesningsnotat til læreplanmålet om å drøfte sammenhengen mellom den økonomiske utvikligen i renessansen, og utviklingen i kunst og kultur og vitenskap. Faget er historie og filosofi i den videregående skolen. Som vanlig er dette mer ment som et utgangspunkt til en undervisningstime, enn et foredrag å lese opp. Bilder og tekstbokser jeg legger ved for elevene, kommer ikke ordentlig med her.

*

 

IV Renessanse og forklaring

1 Sammenheng mellom økonomi og kunst

 

Mål: Drøfte sammenhengen mellom den økonomiske utviklingen og utviklingen av kunst, vitenskap og filosofi i renessansen.

 

I dette målet ligger det mange element. Vi må se på den økonomiske utviklingen, og vi må se på denne utviklingen i forskjellige deler av Europa. Vi må deretter se på utviklingen av kunst, vitenskap og filosofi, og også dette i forskjellige deler av Europa. Og så må vi se om det er noen sammenheng.

 

Den økonomiske utviklingen i renessansen

Vi har tidligere vært tydelige på at middelalderen var en perioden med mye stagnasjon i Europa. Det var lite økonomisk og kulturell aktivitet, både sammenlignet med perioden som kom før (antikken) og perioden som kom etter (renessansen). Som vi har nevnt, var størstedelen av Europa et føydalsamfunn, der adelen ble rik på å eie jord og la bøndene sine arbeide på den. Jorden gikk i arv, og det var lite og ingenting av kjøp og salg.

            Endringen kom først i Italia, der man i stedet for å organisere samfunnet etter de føydale prinsippene, organiserte seg i såkalte bystater etter gammelt, gresk mønster. Der kunne finansfyrstene slå seg opp på handel med det fjerne Østen. De hadde også interesse av et mest mulig effektivt finanssystem, og utviklet bankvesen og andre ordninger for finansieringen. Metodene deres ble kopiert av Hanseatene, og av nederlandene. Det er derfor mange finansuttrykk opprinnelig er italienske. De oppstod i denne perioden.

            Italienerne var altså best i å organisere handelen, de hadde det beste systemet og handlet med de mest verdifulle varene. Derfor ble de også suverent rikest. Hva skulle de så bruke pengene til? Vi skal ikke spekulere for mye i motivene deres. Kanskje ønsket de å få seg et navn, kanskje var de oppriktig interessert i kunst og kultur. I hvert fall gav de store summer til kunstnere til å bygge plassene deres, og utsmykke dem med malerier og skulpturer. De ulike familiene konkurrerte med hverandre, og slik ble den rikeste kunstperioden i historien finansiert.

 

Medicifamilien Den rikeste og mest betydningsfulle av alle de italienske storfamiliene, er familien Medici fra Firenze. Den første av de store Mediciene var Cosimo den eldre. Han samlet alle Firenzes banker på sin hånd, og kontrollerte dermed økonomien i den søkkrike italienske bystaten. Pengene og posisjonene gikk i arv gjennom generasjonene. Særlig de tidlige Medicene var opptatt av at pengene skulle bli brukt på storslagen kunst, og familien finansierte alle de store italienske renessansekunstnerne. Hans sønn, Lorenzo den store (bildet), hadde navn som Michelangelo og DaVinci som klienter. Den økonomiske makten gav også politisk makt, først i Firenze, så i større områder.

Utvikling av kunst

I denne perioden oppstod all stor kunst i Italia. Den dag i dag er to tredjedeler av verdens kunstskatter i Italia, og utenfor Italia er store deler av kunsten som finnes, enten laget i Italia eller laget av italienske kunstnere. I renessansen var den italienske dominansen på det største. Den spredde seg utover Europa, men bortsett fra i nederlandene, var det få som klarte å kopiere den italienske kunsten. Men det symptomatisk at da den italienske kunsten spredte seg til resten av Europa, så var det nettopp de rike nederlenderne som best klarte å ta til seg og videreutvikle de italienske teknikkene.

 

 

Utvikling av vitenskap

På prosjektet deres nevner jeg fem navn under vitenskap. Copernicus og Kepler er fra Polen, Tycho Brahe fra Danmark, mens Gallilei og Bruno er fra Italia. Også i vitenskapen lå Italienerne helt fremst, men her var ikke dominansen så total som i kunsten. Språket som ble brukt i all vitenskapelig kommunikasjon, var latin, som henger sammen med italiensk omtrent sånn som norrønt henger sammen med norsk. Polen var tidlig ute med å få et eget universitet (Krakow 1364), og det var her Copernicus fikk sin utdannelse. Men de tidligste universitetene i Italia ble opprettet fleree hundre år tidligere, så også her var italienerne lengst fremme. Universitetene i Nord-Europa var finansiert av konger. Universitetene i Italia av byene selv.

 

Utvikling av filosofi

Renessansen hadde ikke så mange utpregede filosofer, slik vi kjenner dem fra antikken og fra senere perioder. Det er bedre å snakke om skribenter og tenkere. Sentralt i renessansens tenking, står oppmerksomheten på menneskets og menneskets muligheter. I middelalderen var som en selvfølge alt som foregikk i naturen og hendte i historien direkte styrt av en allmektig Gud, alt var et uttrykk for Guds vilje. Det var ingenting som skjedde utenfor Guds vilje i renessansen heller, men det ble nå lov til å stille spørsmål ved hva Guds vilje egentlig var, og det ble også erkjent at også mennesket hadde vilje og muligheter til å påvirke sitt eget liv og sin egen historie.

            En del religiøse tenkere passer fint inn i denne historien. Den katolske kirke som den var i middelalderen, var omtrent like allmektig som Gud selv. Det var ingen som kunne si i mot den, det paven sa, var lov, og folk som syndet, hadde ingen annen mulighet for å slippe fortapelsen, enn å betale avlat til kirken. Det var problematisk, for kirken tjente seg søkkrik på dette. Og det er noe å tenke på, at mange av Europas flotte kirker er finansiert av fattige bønder. En del tenkere opponerte mot dette. Først Jan Huus i Praha, som oversatte Bibelen til tsjekkisk og laget sanger på menighetens eget språk. Han ble brent på bålet. Martin Luther hadde større slagkraft, men mange av hans meninger sammenfaller med Huus’. Det er Luther som grunnlegger den protestantiske retningen, som også er den kirketroen vi har i Norge den dag i dag.

            Vi må også ha litt om samfunnstenkerne. Der er den suverent mest kjente italieneren Machiavelli. Han skriver i verket sitt ”Il Principe”, som betyr ”Prinsen” (men også ”den første” – er ikke det et flott ord for prins!), og her tar han til orde for at staten må ha sterke ledere som ikke viser. Vi kommer nærmere inn på Machiavelli i den neste forelesningen.

 

Sammenheng økonomisk utvikling og kultur

Ut i fra hva jeg har skrevet, ser vi sammenhengen helt tydelig. Italia var rikest økonomisk, og var også dominerende innen kunst og kultur. Slik har det vært gjennom hele verdenshistorien. Den makt som har dominert på et område, har også dominert innen alle de andre. Er det ikke sånn fortsatt i dag?

 

Arbeidsoppgaver:

1. Hva er egentlig en bank? Hvilke oppgaver har banken, og hvordan er bankene organisert? Hvordan var dette i senmiddelalderen og renessansen, og i dag?

2. Hva er egentlig et universitet? Hvilke oppgaver har universitetet, og hvordan er det organisert? Hvordan var dette i senmiddelalderen og renessansen, og i dag?

 

Søk på bank (eller bankvesen) og universitet for å finne svaret. Bruk gjerne engelske sider.

Antikken og samtalen – Kildekritiske spørsmål til beretninger og hvordan beretninger kan brukes som kilder til antikken

Dette er forelesningsnotatet mitt til det siste læreplanmålet for antikken og samtalen i skolefaget Historie og filosofi for den videregående skole. Forelesningen er ment brukt sammen med et udelt teksthefte jeg har satt i stand.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Anvende relevante kildekritiske spørsmål til beretninger og vise hvordan beretninger kan brukes som kilder til antikken.

 

Som for den forrige kilden må dere bruke heftet med kopierte antikke tekster dere har fått utdelt, og være forberedt på å få eksempler på slike tekster til prøven.

Om beretning

En historisk tekst kan brukes på to forskjellige måter. Den kan brukes som levning, det vil si at den sier noe om hvilke holdninger folk hadde og hvordan folk tenkte i tiden teksten ble skrevet. Den kan også brukes som beretning, det vil si at vi ser på innholdet i teksten og hvordan det beskriver den historiske samtiden teksten er skrevet i.

 

Om kildekritikk

Historikeren skiller mellom begrepene kilder og litteratur. En kilde er et dokument, en gjenstand eller en tekst fra historisk tid, mens litteratur er tekster historikere har skrevet i ettertid. Læreboken er for eksempel et eksempel på historisk litteratur, mens teksten Thukydids historiske metode[ES1]  er en kilde fra den greske antikken[ES2] .

 

De historiske kildene må tolkes. For å få mest mulig ut av tolkningen, må historikeren vite hvorvidt kilden er troverdig og om den gir et sannferdig bilde av begivenhetene den skriver om. Her må han eller hun huske at det finnes ingen objektiv sannhet i historien, at også kilden er en subjektiv tokning av begivenhetene, og at det ikke er sikkert den har oppfattet alt korrekt, og i hvert fall ikke at den fremstiller alt korrekt. Ved å stille kildekritiske spørsmål, forsøker historikeren å få et bedre grunnlag å tolke kildene på.

 

De kildekritiske spørsmål

Mange av disse spørsmålene kan virke opplagte og enkle, men det viser seg at de er fort gjort å glemme når man har den historiske kilden foran seg. Et nøkkelspørsmål er hvem har skrevet teksten og om denne har hatt spesielle motivasjoner for å fremstille en sak på en spesiell måte. Ulike grunner til en slik motivasjon kan være:

 

• Seierherrens historie     Dette er et viktig og velkjent prinsipp. Det er alltid seierherren som får skrive historien, mens de som har tapt går under. De som vinner, vil alltid fremstille sin egen sak rettferdig.
• Politisk ståsted Dette er viktigere i nyere historie enn i antikken, men også i antikken vil forfatterens politiske ståsted fargelegge hans historiske fremstilling. For eksempel vil romerne i republikkens
• Religiøst ståsted
• Kultur
• Selvskryt         Mange konger og keisere og andre historiske personer har selv skrevet sin historie, og de har ofte fremstilt seg selv bedre enn de er og gi seg selv en viktigere rolle enn de egentlig har hatt. Dette finner vi også igjen i biografier fra våre egne dager.

 

Det finnes selvsagt mange flere grunner som kunne vært oppgitt. Ofte lønner det seg simpelthen å bruke sunn fornuft. Historikeren må også finne andre kilder å sammenligne med, for å danne seg et mer korrekt bilde av begivenhetene.

 

Konkret kilde

Dere har fått utdelt kilden Diodoros[ES3]  om etruskerne. Vi skal nå se hvordan vi kan bruke kildekritiske spørsmål på denne kilden.

 

Vi må først se på hvem forfatteren er, hvor han kom fra og hvilke holdninger han kan ha hatt. Vi får opplyst at han er en romersk historiker fra keiser Augustus’ tid, altså den første keisertiden. På denne tiden var Romerriket på vei mot sitt mektigste, Gallia var nylig erobret, det samme var Egypt, og romerne hadde fått kontrollen over hele det veldige Middelhavsområdet. Det er også grunn til å tro at Diodoros var stolt over sin egen kultur.

            En av de første konkurrentene romerne beseiret, var nettopp Etruskerne. Vi har derfor et godt eksempel på seierherrenes historie, og vi må være på vakt mot nedlatende beskrivelser av motstanderen og mot overdreven rettferdiggjøring og/eller glorifisering av egen krigføring.

            Vi kan også sammenligne med andre kilder, hvor vi for etruskerne har problemet at samtlige kilder er skrevet av fremmede kulturer. De etruskiske kildene er skrevet på et språk ettertiden ikke har klart å tyde.

 

Alt i alt er dette en fin kilde. Diodoros gir en verdifull fremstilling av etruskerne, og en enda mer verdifull kilde for hvordan romerne oppfattet etruskerne. Uten at vi kan ta ham i direkte løgn, er beretningen hans tydelig fremstilt av den romerske kulturen kilden er skrevet i.

Det første Diodoros skriver er at Etruskerne ”utmerket seg ved sin energi”, og ”erobret et stort landområde og grunnla her mange betydelige byer”. Dette er en holdning vi ofte ser fra antikke kilder, at seierherren fremstiller motstanderen mektig, og slik gjør sin egen bragd større. Men de andre kildene vi har viser at Diodoros har dekning for sitt syn, Etruskerne hadde virkelig mange betydelige byer i det italiske området, og var opprinnelig langt mektigere enn det den gang lille romerriket.

            Videre skriver Diodoros at romerne overtok de etruskiske oppfinnelsene, ”og gjorde dem mer fullkomne og opptok dem i sin kultur”. Dette er ganske utilslørt selvskryt, men igjen ser vi ved å sammenligne med andre kilder at Diodoros har dekning for sitt syn. Mange av de etruskiske oppfinnelsene ble virkelig videreutviklet av romerne, som gjorde dem bedre.

            Til slutt skriver Diodoros at etruskerne på grunn av sin overflod av jordbruksprodukter, har blitt forledet til ”tøylesløs vellevnet og sløvhet” og at de dermed har gitt slipp på ”den tapre fastheten som de før i tiden satte så høyt”. Dette oppgir Diodoros som forklaring på at etruskerne til slutt tapte for romerne, og han får på den måten rettferdiggjort at romerne som et bedre folk har beseiret de late etruskerne og overtatt rikdommene og teknologien deres. Underforstått er romerne et arbeidsomt, godt folkeslag, som forvalter rikdommene bedre.

 

Sjekk begrepene senat, konsul og andre ord dere lurer på i ordlisten fra norsk språkråd! http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html

Historikeren må selvsagt justere de små utdragene fra teksten til Augustus når historien skal skrives. På den annen side ville det være pinlig for Augustus å bli tatt i direkte løgn, så han kan ikke overdrive for mye heller. Igjen må historikeren søke andre kilder, og bruke sunn fornuft.

Vi kan også se på Augustus[ES4] ’ oppfatning av det romerske keiserdømmet og sin egen rolle. Denne teksten er et utmerket eksempel på selvskryt, og overdreven fremstilling av egen betydning i verdenshistorien. Vi ser at han skriver ”senatet gav meg rang som konsul” og at folket ”betrodde meg nyordningen av statens forhold”. Heller ikke dette er direkte løgn, men det er en forenkling av begivenhetene som de egentlig var. Et enda bedre eksempel står i tekstutdrag 2, der Augustus skriver: ”… etter at jeg hadde gjort slutt på borgerkrigen og med alles samtykke hadde skaffet meg den høyeste makten i riket, overdrog jeg staten (res publica) fra mitt herredømme (potestas) til senatets og det romerske folks frie disposisjon.” Det er et tydelig eksempel på å overdrive sin egen rolle, og forskjønne sine egne handlinger.

---

 [ES1]Så gammel litteratur kaller vi en kilde, selv om den formelt sett også er litteratur om peloponneserkrigen.

 [ES2]Utdrag fra Aschehougs verdenshistorie er også litteratur. Hvilken tekst mener du er mest verdifull, Thukydids historie, eller Aschehougs verdenshistorie, kilden eller litteraturen? Hvorfor?

 [ES3]Diodoros av Sicilia (ca 90 – ca 27 f.kr).

http://www.livius.org/di-dn/diodorus/siculus.html

(på engelsk)

 [ES4]Den romerske keiser Augustus

 

Antikkken og samtalen – Historiefremstilling gjennom myter og skjønnlitteratur og sakprosa

Dette er mitt forelesningsnotat til læreplanmålet om å diskutere forskjellen mellom historiefremstilling gjennom myter og skjønnlitteratur og sakprosa, fra skolefaget Historie og filosofi i den videregående skole. Til undervisningen har jeg også gitt elevene et hefte med teksteksempler fra de ulike sjangrende, og brukt dette som utgangspunkt, mer enn denne forelesningen.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Diskutere forskjellen mellom historiefremstilling gjennom myter og gjennom skjønnlitteratur og sakprosa

 

Til dette læreplanmålet og det neste har dere fått et kopiert et hefte med forskjellige typer tekster. Det inneholder både myter, skjønnlitteratur og sakprosa.

Dette læreplanmålet er ment å få frem forskjellen mellom historiefremstillingen i de gamle oldtidske riker, og i klassisk gresk og romersk tid. Fra Egypt, Babylon, Kina og de andre oldtidsrikene har vi få skriftlige kilder, og de er ofte ufullstendige og vanskelige å tyde, mens vi fra grekerne og romerne har forholdsvis store mengder tekst innen flere sjangere, og på et språk vi fullt ut forstår. For grekerne og romerne kan vi lese og sammenligne tekster som er mytiske, skjønnlitterære og sakprosa.

 

Læreplanmålet sier også noe om hvordan vi som historikere kan vite noe om fortiden. Vi har her språklige og ikke-språklige kilder, der de ikke-språklige, eller ikke-talende kildene er gjenstander vi finner ved for eksempel arkeologiske utgravinger. Disse gjenstandene kan si oss noe om rikdommer og utviklingsnivå innen en kultur, og kanskje også litt om samfunnsforhold og måte å tenke på.

            Her skal vi imidlertid legge vekt på de tekstlige kildene.

 

Tekstlige kilder

En tekstlig kilde kan brukes som levning og som beretning. Brukt som levning, så ser vi på tankene bak teksten, hvordan forfatteren har tenkt og hva man mente var viktig å skrive om. Teksten er et historisk dokument. Som beretning ser vi på innholdet i selve teksten. Da ser vi på hva forfatteren skriver om. Ulike typer tekster har ulik verdi som levning og som beretning.

 

Historiefremstilling gjennom myter

Dette punktet skal dere ha vært igjennom i forbindelse med arbeidet deres om oldtid og myter. Sentralt er at det sier litt om måten å tenke på, og om religiøs oppfattelse, men lite om hvordan samfunnet egentlig fungerte. Det betyr at historikeren må tolke historiene, og det er stor fare for at han eller hun da legger noe til, eller trekker noe fra.

            Som beretning har mytene liten verdi, for innholdet i disse tekstene er usannsynlig og lite troverdig, men de har stor verdi som levning, fordi de sier noe om kulturen tekstene er skrevet i.

 

Teksten ”Grunnleggelsen av byen Roma”, av Livius, som dere har fått i heftet, er et eksempel på en mytisk tekst. Det er ingen som nå tror på historien Livius her forteller, så teksten kan ikke brukes som kilde for hvordan Roma ble til. Derimot kan teksten brukes som kilde til hvordan romerne selv oppfattet grunnleggelsen av byen sin, og slik sett har den stor verdi. Vi kan også kjenne igjen elementer i teksten, som også blir brukt i andre mytiske fremstillinger. Dette har også verdi, for det gir oss forståelse av at det har viktig for eldre samfunn å gi sin kultur en slags guddommelig eller storslått opprinnelse. Det indikerer også at det har vært kontakt mellom kulturene, eller at de har kjent til hverandres fortellinger.

 

 

Historieforståelse gjennom skjønnlitteratur og sakprosa

Skjønnlitteratur er diktning skrevet ut i fra fantasien, mens sakprosa er prosatekst[ES1]  om en konkret sak, altså fra virkeligheten.

 

Skjønnlitteratur

Selv om skjønnlitteratur er fantasi, kan den si oss mye om hvordan folkene i kulturen som har produsert den har tenkt. Vi lærer hvilke skikker de hadde, og hva de anser som rett og galt og god moral. På mange måter er skjønnlitteraturen også beslektet med myter, med det at den danner helteskikkelser folk kan identifisere seg med. Grekeren har for eksempel teaterstykket Kong Ødipus, der vi får se hvordan kongen ikke klarer å slippe unna sin skjebne. Vi ser i legenden også at det samme motivet som for opprettelsen av Roma ble brukt. Kongen og dronningen setter sitt barn ut i elven for at det skal dø, da de får høre av orakelet i Delfi at denne ungen skal vokse opp og drepe sin far og elske sin mor. Barnet er kong Ødipus, han blir funnet i Egypt, hvorfra han erobrer grekerne og dreper den greske kongen – sin far – og gifter seg med den greske dronningen – sin mor. Som straff sender gudene pest over landet, og da kongen får vite at pesten er hans feil, stikker han ut øynene i fortvilelse.

 

Det finnes flere bevarte teaterstykker og andre skjønnlitterære tekster fra det gamle Hellas. De har alle stor verdi, både rent litterært, men også brukt som kilde for å forstå det gamle greske samfunnet.

Thukedids historie Betydning som levning og beretning. Som levning med det at den forklarer hvordan grekerne tenkte, og hva ved historien som er verd å legge vekt på. Som beretning ved at den forklarer hva som skjedde. Men vi må huske at Thukedid som athener var part i saken, og det kan være at han ikke oppfatter alt riktig, slik som det egentlig var.

Sakprosa

Grekerne er de første som har egentlige historikere. Gjennom Thukedid har vi en god forklaring på krigen mot Spartanerne. I teksten fra heftet ser vi hvilket syn han har på historiefaget, og det å skrive historie. Disse tekstene har betydning både som levning og beretning. Som beretning må vi imidlertid stille kildekritiske spørsmål. De kildekritiske spørsmål blir tatt opp i neste forelesning.

 

 

Hvis dette læreplanmålet blir gitt på prøven, vil dere få utdelt tekster innenfor en eller flere av disse sjangrene. Det er derfor viktig at dere vet hvordan dere skal klassifisere dem, og vet hvordan de skal brukes.

 

 

Her er noen nettsider dere må kunne om kilder

http://historie.cappelen.no/historie1/bakgrunn.html

 

Til venstre: Thukedid. Til høyre: Fra en vase med Oidpus foran sfinxen.

---

 [ES1]Prosa står i motsetning til vers. Versetekster er satt opp på en spesiell måte, som for eksempel i dikt, mens prosatekster er skrevet rett frem, sånn som denne.

Antikken og samtalen – Romerretten og retorikken

Dette omfattende læreplanmålet har jeg et om mulig enda mer utilstrekkelig forelesningsnotat enn vanlig.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Drøfte romerrettens og retorikkens betydning for utviklingen av det romerske samfunn

 

I ordlisten fra norsk språkråd er retorikk definert som talekunst, veltalenhet. Den tradisjonelle betydningen er ”læren om å snakke godt for seg”, det vil si at retorikken som vitenskap  studerer hvordan man skal snakke for å overbevise tilhørerne.

 

Romerretten er enkelt sagt rettssystemet de hadde i det gamle romerriket. Dette rettssystemet har vært modell for alle senere rettssystemer i vår del av verden, også de vi har i dag.

 

Retorikk

Betydningen av å kunne snakke for seg er viktigere i demokratiske systemer, enn i diktaturer. Derfor var de gamle grekerne og de gamle romerne opptatt av det. De levde i de første demokratier, og det var behov for å ordlegge seg godt for å få gjennomslag for sin sak.

 

I Hellas var det som kjent en motsetning mellom sofistene og filosofene, der filosofene ville finne frem til sannheten, mens sofistene bare ville overbevise eller briljere med veltalenhet. For sofistene ble derfor retorikken viktig, der var jo formen viktigere enn innholdet, men også filosofene satte retorikken høyt. Det hjalp ikke stort å ha noe godt å si, om du ikke klarte å si det på en god måte. Flere av de store tenkerne i antikken skrev betydelige verk om talekunsten. Den mest kjente retorikeren og taleren av dem alle, var grekeren Demostenes[ES1] .

 

Som dere vet utviklet ikke romerne gresk filosofi videre, det finnes ingen romerske filosofer i den forstand, men det finnes flere store romerske retorikere.

 

Følgende tabell viser de fem ulike delene av den romerske retorikken. De første tre har med arbeidet med stoffet å gjøre, de siste to med selve fremførelsen.

 

1. Inventio (finningen)	Finne argumentene.
2. Disposito (disponeringen)	Disponere stoffet. Vanlig inndeling var 1. Innledning (exordium) 2. Saksfremstilling (narratio) 3. Bevisføring (probatio) 4. Avslutning (perotaio eller epilogus). Innledningen skal vekke interesse for tilhøreren. Saksfremstillingen skal gjøre klart hva saken gjelder, og må for det være kort, klar og troverdig. Bevisføringen er den viktigste delen, her skal tilhøreren overtydes gjennom argument, og ikke gjennom følelser (pathos) eller talerens karakter (ethos). Avslutningen skal oppsummere hovedpunktene i talen, og i tillegg gjerne ha en sluttappell som vekker følelser hos tilhøreren.
3. Elocutio (ordleggingen)	Finne de riktige ordene å formulere seg med. Talen skulle være ren, tydelig, høvelig og fager. Ren vil si korrekt skrevet, altså ingen feil, tydelig var at ordene skulle være velkjente, og lette for tilhøreren å forstå. Å snakke som det høver, vil si å tilpasse ordene innholdet, for eksempel må man ordlegge seg annerledes i et bryllup enn i en begravelse. Det er også et spørsmål om stilnivå (høystil/lavstil). Fager, eller skjønn, vil si det som gjør talen vakker, og det var stor diskusjon om hva det egentlig var, og hvordan fin tale skulle være.
4. Memoria (innlæringen)	Å lære seg stoffet utenat.
5. Actio (fremføringen)	Det gjaldt å bruke stemme og kroppsspråk for å oppnå kontakt med publikum.

 

Romerretten

Vi har tidligere vært inne på at romerriket bestod av tre deler, monarkiet, republikken og keisertiden. Romerretten begynte med 12-tavleloven fra den tidlige republikken, da romerriket bare bestod av byen Roma og området rundt. Da riket ekspanderte (=ble større), ble det også nødvendig å utvikle lovene videre for å organisere det. Romerretten nådde et høydepunkt på 2-300 tallet, hvor også selve riket var på høyden av sin makt.

I motsetning til grekerne behandlet romerne juriducum som en vitenskap, og hadde profesjonelle jurister. Dette var nødvendig for å organisere det veldige riket.

Forholdet mellom naturrett og lovens rett

Fra dansk nettleksikon: http://www.aschehougsleksikon.dk/ns/default.htm Romerretten: jus romanum; den ret, der gjaldt for Romerriget. Oprindelig uskrevne sædvaneregler, nedskrevet 451-450 f.Kr. i de Tolv tavlers love, der senere udbyggedes ved romerske juristers bearbejdelse og embedsmændenes virksomhed, f.eks. prætorernes. Stod højt under republikken, udviklede sig yderligere i kejsertidens første århundrede og nåede med jurister som Gajus, Papinian og Ulpian sit højdepunkt i 2. og 3. årh. e.Kr. Blev under Justinian 1. samlet i Corpus juris civilis. Påvirkede p.gr. af sine fremragende egenskaber andre europæiske landes retssystemer, f.eks. i Frankrig, Spanien, Tyskland og Østrig, men trængte ikke igennem i Norden og de engelsktalende lande.

Et spørsmål romerne i likhet med grekerne var opptatt av, var om det finnes en naturlig lov som vil gjelde overalt, og ikke bare spørsmål om kultur. Eller sagt på en annen måte: Er oppfatningen av hva som er rett og galt noe som hører med til menneskets natur, eller er det noe som er tillært? Romerne mente at svaret er både og, noe er tillært, mens noe er naturlig. For eksempel er det i Norge forbudt å nyte alkohol på offentlig sted, mens det i Danmark er fullt lovlig. I Norge blir altså det oppfattet som galt, mens det i Danmark ikke gjør noen ting. Lignende forskjeller i lovsystemer har vi i forskjellige land om tobakk, abort, kasting av søppel, ekteskapslover og en rekke andre forskjellige ting. Derimot er det ingen land hvor det er lov å drepe eller skade en uskyldig, det blir overalt oppfattet som galt, og er derfor en oppfatning som ligger i menneskets natur i følge romerne, det hører med til naturretten.

 

Romerne skilte mellom naturrett og tillært rett i rettssystemet sitt, og hadde formildende omstendigheter hvis man brøt en lov man ikke kjente til. Så for romerne vil det være slik, at hvis en danske ble tatt for å ta seg en øl på torgallmenningen, så ville han kanskje få en advarsel og ikke en bot, fordi han kom jo fra en kultur hvor dette er helt lovlig. Hvis dansken derimot hadde slått ned noen på torgallmenningen, så ville han fått full straff, for dette er ikke noe han kan si han ikke kjente til. Det ligger i menneskets natur å forstå at man ikke skal gå rundt og slå ned folk.

 

Romerrettens betydning

Vi har mange ganger poengtert at det er to måter å styre et folk på, man kan enten gjøre det med makt, og tvinge dem til å underkaste seg, eller man kan gjøre det ved å gjøre folket fornøyd, slik at det frivillig lar seg styre. Det er en stor fordel hvis man kan styre med det gode, for et fornøyd folk blir det ikke noe bråk med. De aller, aller fleste statsmaktene og rikene i verdenshistorien har styrt med en kombinasjon av de to, det er vanskelig å gjøre et folk så fornøyd at man ikke må bruke litt makt i tillegg, og også romerne gjorde dette. Men det ville være mulig å holde et så stort rike samlet over så lang tid, hvis ikke innbyggerne var fornøyde[ES2] . Og ved å garantere for rettsikkerhet og pax romana (romerrikets fred), så hadde de aller fleste innbyggerne en forholdsvis trygg tilværelse som var bedre enn den de hadde utenfor riket. Det viste seg også at da riket falt, ble forholdene mye verre i mange, mange hundre år før de nådde opp på romerrikets nivå igjen.

Wikipedia har litt om rettshistorien på denne siden: http://no.wikipedia.org/wiki/Rettshistorie, men det er mye bedre om dere kan bruke de engelske sidene og lenkene videre der.

 

---

 [ES1]Demostenes. En av de største greske retorikere og talere. Han puttet steiner i munnen når han øvde på talene sine, for å lære seg å fremsi dem tydelig.

 

 [ES2]Dette gjelder spesielt i erobrede riker. Romerne forstod betydningen av at folk og kultuer som var beseiret, måtte føle at det nye livet i romerriket var bedr e enn det de hadde hatt i det gamle riket. Ellers ville man risikere at de ville vende tilbake til slik det var før.

Antikken og samtalen – Den filosofiske samtalen

Dette er forelesningsnotatet til læreplanmålet om den filosofiske samtalen i antikken. Noen av disse forelesningsnotatene har bilder, men de kommer ikke inn her på bloggen. Tekstbokser og merknader kommer heller ikke ordentlig inn.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Forklare opprinnelsen til den filosofiske samtalen og anvende prinsippene for den

 

Det er to store filosofer knyttet til den filosofiske samtalen i antikken. Den ene er Sokrates som praktiserte dem, den andre er Platon som skrev dem ned. For ordens skyld vil jeg også legge til at begrepet ”Den filosofiske samtalen” slik den blir brukt i skolefaget historie og filosofi, ikke er identisk med sånn jeg oppfatter den historiske samtalen i antikken.

Sokrates Sokrates levde i Athen fra 470 til 399 f. kr, og er en av de aller største filosofene som har levd. Han er den fremste representanten for den filosofiske samtalen, og han trodde så sterkt på den, at han ikke skrev ned et eneste ord selv. Alt han mente og stod for, har vi gjennom tekstene i Platons dialoger hvor Sokrates alltid spiller hovedrollen. Med dette minner han ikke så mye om filosofer, som på religiøse læremestere som Buddha, Kung fu tse, Muhammed og Jesus.

Platon Platon (Athen 428/27-348/47) er også en av våre aller største filosofer. I sine mange dialoger tar han opp alle vesentlige spørsmål vi kan stille oss, og gir svar som kan gjelde like godt i dag som den gang han skrev dem. Platon mente at dialogen var den beste måten å få frem filosofiske tanker på, og i det er det mange filosofer som har vært enige med ham, men ingen som har vært i nærheten av å lage så gode dialoger som ham.

Platon og Sokrates Det kan av og til være vanskelig å skille de to, da Platon legger all sin filosofi i munnen til Sokrates, og vi ikke har noen skriftlige kilder fra Sokrates selv. Vi har derimot noen brev fra Platon, der han skriver litt om hva som er hentet fra Sokrates lære, og hva han har tenkt ut selv. Platon var elev hos Sokrates, og beundret sin læremester, forgudet ham nærmest, og i dialogene fremstår Sokrates som en mann som har så gode svar på livets vanskelige spørsmål, at de nesten kan regnes som litt guddommelige i sin visdom.

Vi har altså noen spørsmål å svare på:

• Hvorfor ville ikke Sokrates skrive ned sin lære?
• Hvorfor valgte Platon å skrive ned sin lære i dialogform?

 

Vi tar det siste først. Platon var helt enig med Sokrates i at filosofi er alt for vanskelig til at det kan skrives ned på en måte som gjør at folk forstår det. På den annen side så vil filosofi som ikke er nedskrevet snart gå tapt, eller bli så forandret at den til slutt nesten ikke er gjenkjennelig fra sånn den opprinnelig var, og Platon mente at dette var verre. Så når han først måtte skrive filosofien sin ned, så var dialogen den beste måten å gjøre det på. Vi skal nå se på hvorfor.

 

Forholdet mellom sofistene og filosofene

Som vi har vært inne på var filosofene søkere av sannheten, mens sofistene var mer opptatt av å overbevise sine tilhørere og vinne diskusjonene. De siste ville bare briljere med sin visdom og ordkunst, og tok for dette betaling fra sine tilhørere. Det var ikke så viktig for dem å være konsekvente, eller å ha en fast lære, så de mente litt forskjellig etter hvem de snakket med og hva som var dagsformen. Den sanne filosofen ønsket ingen betaling for sin visdom, og ville bruke samtalen for sammen med samtalepartneren å finne frem til sann kunnskap og rett innsikt.

Den sofistiske og filosofiske metode

Sofistene og filosofene hadde av denne grunn forskjellig oppfatning av hvordan den filosofiske samtale skulle være. Sofistene ønsket lange monologer, der de kunne imponere med alt de visste og hvor flinke de var til å ordlegge seg. Filosofene – og særlig Sokrates – mente at det var for vanskelig å følge ordentlig med på slike lange monologer, og at mange bare lot seg imponere fordi de ikke skjønte hva som egentlig ble sagt. Det var bedre med korte spørsmål, så man fikk tid til å tenke. Da var man også hele tiden sikker på at man hadde tilhøreren med seg.

 

Den filosofiske samtalen

Det er nettopp dette som er den filosofiske samtalen, slik den foregikk i antikken. Sokrates gikk rundt og snakket med folk, og ved å stille dem spørsmål, fikk han dem til å tenke. Han kunne også tilpasse spørsmålene etter hvordan tilhøreren svarte, og slik kunne han være sikker på at han forstod hva han mente. Ved det skrevne ord kan man aldri være sikker på noe slikt. Det viser jo noe så enkelt som tolkningen av Platons dialoger. I de over 2000 årene som har gått siden de ble skrevet, er de blitt tolket på mange til dels svært forskjellige måter, noe som illustrerer at ingen kan være sikre på å ha forstått dem slik som de var ment. Platon skriver også i et brev at disse dialogene ikke var filosofien til Sokrates slik den egentlig var, men at de bare var det nærmeste man kunne komme.

 

Platons dialoger Jeg anbefaler dere å lese dem. De er korte og enkle å lese, og ikke vanskelige å forstå. Man får kjøpt dem i små pocketutgaver for cirka 70 kroner. Det er mye billigere enn skolebøkene – og mye bedre! Noen anbefalinger Menon – Om rettferdighet Symposium – Om kjærlighet Faidron – Om Sokrates’ død

Problemet med språket

Når filosofien blir virkelig avansert, kommer språket til kort for å uttrykke den. Dette gjelder ikke bare når vi skal oversette fra et språk til et annet, for eksempel Platons greske språk til norsk, men også innenfor ett og samme morsmål. Hvordan kan man vite når man snakker om begrep som ”lykke”, ”sjel” og ”sanser”, at den som hører eller leser har samme oppfatning som den som snakker eller skriver? Og det gjelder særlig når begrepene blir brukt i avanserte sammenhenger. Platon var fullt ut klar over denne problematikken, og som alle filosofer opptatt av de filosofiske hovedproblemene

1. Hva er det egentlig som eksiterer? (og hvordan eksisterer det?)
2. Hva av de tingene som eksisterer, kan vi egentlig sanse (oppfatte)? (Og hvordan kan vi være sikre på at det vi sanser, er det som egentlig er?)
3. Hvordan kan vi kommunisere videre det vi sanser? Eller hva kan vi egentlig si noe om? (Og hvordan kan vi si det?)

Kjenn deg selv En annen av Sokrates’ læresetninger var det greske ” “gnôti sauton“, eller ”kjenn deg selv”. Dette var også noe av hensikten med den filosofiske samtalen. Gjennom den skulle man lære seg selv bedre å kjenne og få innsikt i livet, og på den måten bli lykkeligere. For Sokrates var dette helt grunnleggende for å være harmonisk og dermed lykkelig. Platon kalte dette ”å bli filosof”, og mente i likhet med Sokrates at bare gjennom å bli filosof kan man forstå verden og livet, og leve et fullverdig liv.

Som de fleste store filosofer ender Platon opp med ganske pessimistiske svar på disse spørsmålene. Vi kan ikke vite sikkert hva som egentlig eksisterer, og hvis vi hadde visst det, kunne vi i hvert fall ikke si noe om det? Platon mente at ingen forstod dette bedre enn Sokrates[ES1] , og at ingen var bedre enn ham til å formidle dette videre gjennom den filosofiske samtalen. Platons nedskrevne dialoger er ingen fullgod erstatning for dem, men det er det beste vi har.

Kilder http://no.wikipedia.org/wiki/Platon http://no.wikipedia.org/wiki/Sokrates   Som vanlig på Wikipedia er det bedre å bruke de engelske sidene, hvis dere forstår dem. Det gjelder særlig for Sokrates.

 

---

 [ES1]Slik må vi forstå Sokrates’ vakre setning ”Jeg vet at jeg ingenting vet”.

Antikken og samtalen – Naturfilosofi og athensk filosofi om menneske og samfunn

Dette er et nytt forelesningsnotat for faget Historie og filosofi i den videregående skolen. Igjen vil jeg minne om at notatene er ufullstendige, og bare ment som et utgangspunkt for undervisning og samtale.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Gjøre rede for naturfilosofi og athensk filosofi om menneske og samfunn

 

Vi har ikke hatt noen ordentlig forelesning om dette målet, i stedet har dere jobbet med det som gruppearbeid. Dette notatet er ment som en liten utfylling til det.

 

Begrepet ”filosofi” kommer av det greske ”sofi”, som betyr ”kjærlighet til visdom. Med naturfilosofi menes hvordan verden er satt sammen, mens den athenske filosofi langt på vei er synonym med den greske, da det var i Athen de greske filosofene levde og virket. Så siste ledd i læreplanmålet er altså hvordan de greske filosofene så på menneske og samfunn.

 

Filosofene

På vårt kurs holder vi oss til de største og mest kjente. Den første av de store er Sokrates[ES1] . Fra ham har vi ingen skriftlige kilder, alt vi vet om ham, har vi fra Platon[ES2] , som brukte Sokrates som hovedperson i sine dialoger. Der virker Sokrates på den måten, at han går rundt og snakker med folk. Gjennom å stille de riktige spørsmålene, får han den han snakker med til å tenke og få ny innsikt i sannheter denne har tatt for gitt. Grunnleggende for Sokrates var at den som visste det gode, også ville gjøre det gode, og hensikten med samtalevirksomheten var å sammen med samtalepersonen forsøke å finne frem til god innsikt om det de diskuterer, slik at de begge blir bedre mennesker.

            Det athenske samfunnet mente at Sokrates på denne måten forvirret folk, og at han var til skade til samfunnet. Derfor dømte de ham til døden, noe som gikk sterkt inn på den neste store filosofen – Platon. Fra Platon har vi mange verker. Platon skiller seg fra Sokrates med det at han trodde mer på filosofen som en stor og godt utdannet tenker, og kunne ikke gå med på slik som Sokrates at alle mennesker har sannheten i seg, og at man ved å stille de riktige spørsmålene kan finne frem til den. Platon trodde også at verden slik vi ser den bare er et slags skyggebilde av den egentlige verden, der alt eksisterer som ideer eller idealer. Det vil litt forenklet si at alt som finnes i den verden vi observerer, bare er en ufullstendig kopi av tingene slik de egentlig er. Det er bare filosofen som gjennom sin tenking og fornuft kan nå frem til ideenes verden..

            Aristoteles[ES3]  skiller seg fra sin læremester ved at han ikke har så stor på ideene. Han var den mest allsidige av samtlige greske filosofen, kanskje den mest allsidige av samtlige tenkere i verdenshistorien, og han leverte betydningsfulle bidrag innenfor de aller fleste retninger av filosofi og vitenskap. Mange fag på universitetet regner sin historie tilbake til Aristoteles, og han som grunnlegger av faget.

 

Naturfilosofi

I dag har naturvitenskapen kommet så langt at vi kan gi nokså gode svar på spørsmål som har vært en gåte for mennesket gjennom flere årtusener. De gamle grekerne rådde ikke over den type teknologi og måleinstrumenter som vi har i dag, de benyttet seg av den grunnleggende metoden av å observere og tenke. På bakgrunn av dette utviklet de et ganske imponerende verdensbilde.

            De aller første naturfilosofene mente at alt besto av vann, og at alt forandres. Fra Heraklit (500 f. kr) har vi uttrykket ”Man kan ikke gå ut i samme elv to ganger”, og med det mente han at forandringen er tingenes lov. Verden skal altså ikke forstås som noe som er, men som noe som forandres. Siden kom Demokrit, som mente at alt kunne deles ned til noen minste bestanddeler, og disse kalte han atomer. Her var han flere årtusener forut for sin tid, selv om hans atomlære ikke er den samme som den vi har i dag.

            De tre store filosofene har litt forskjellig tilnærming til naturfilosofien. Sokrates er en jordnær type, som ikke uttaler seg om noe han ikke kan vite noe om. Så han er mer opptatt av mennesket, enn av naturen, og uttaler seg sjelden om hvor alle ting kommer fra og hva alle ting består av. Det kan han ikke vite noe om. Platon mente som jeg allerede har nevnt, at det vi ser av verden ikke er verden som den egentlig er, men bare en slags blek kopi av en ideal verden der tingene eksisterer som ideer. Den synlige verden klarer aldri å kopiere tingene perfekt. Sjekk Patons hulelignelse for forholdet mellom vår verden og ideene, slik Platon ser det. Aristoteles gikk på dette punktet i mot sin læremester, og mente at den synlige verden, også var den egentlige[ES4] .

 

For å forstå Sokrates’ syn på det gode i mennesket, må vi også forstå hvordan grekerne så på den menneskelige sjel. Som så mange andre kulturer, trodde grekerne at sjelen var udødelig. Sokrates mente derfor at sjelen hadde opplevd alt et menneske kan oppleve, og at alt dette også var preget inn i sjelen. Det gav ham det positive synet at enhver person har all kunnskap inne, og at filosofen ved å stille de riktige spørsmålene kan hente kunnskapen frem igjen. Det var også dette han praktiserte i de Platonske dialoger. Mest berømt er hvordan han får slaven til Menidas til å utlede Pytagoras læresetning i dialogen Menon.

Mennesket

Nøkkelpersonen i den greske filosofien er Sokrates. Han var en av de første filosofene. Han hadde et grunnleggende syn av at et menneske som visste det gode, også ville gjøre det gode, og han ønsket å få frem det gode gjennom å snakke med folk. Sokrates ble anklaget for å forvirre ungdommen og forderve folk, og ble til slutt dømt til døden ved å drikke giftbegeret. Det gjorde et dypt inntrykk på eleven hans, Platon, som ikke kunne tilgi Athenerne for å ha drept den store filosofen. Platon ble derfor mer skeptisk til mennesket og samfunnet, enn Sokrates var. Aristoteles mente at grunnleggende for mennesket var å søke lykken, og at dette var den dypeste motivasjonen for alle menneskets handlinger.

 

Noen felles grunntanker om mennesket hos de greske filosofene

Mennesket er grunnleggende godt

Mennesket har sjel, og denne sjelen vil leve videre etter døden.

Mennesket er underlagt sin skjebne

Mennesket er uvitende, men har gjennom filosofien mulighet til å få innsikt

 

Samfunn

Seieren i krigen mot perserne førte naturligvis til at athenerne fikk stor tillit til samfunnet sitt, og følte det var bra. De gikk over til systemet med bystater. Men det kan på ingen måte kalles bra at de dømte Sokrates til døden, og at de tapte i krigen mot spartanerne var en direkte katastrofe. Dette førte til at filosofene stilte spørsmål ved om denne samfunnsordningen som athenerne praktiserte, virkelig var den beste.

Platon diskuterte disse spørsmålene i sitt kanskje mest kjente verk – republikken. Her er Sokrates igjen hovedperson, og han poengterer at den som blir gitt makt, ofte vil bli fristet til å misbruke makten til fordel for seg selv. Hvordan skal man unngå det? Platon mente at løsningen var et elitestyre. Han mente at disse måtte bestå av filosofer, og at de måtte bruke hele sitt liv på å utdannet seg til å bli kvalifisert for å styre. Videre laget han ordninger som skulle sikre at styrerne ikke skulle tilrive seg for mye makt eller penger. Også han husket altså tyrannen Hippias.

Jeg vil igjen minne om at disse sidene er utilstrekkelig for dette omfattende læreplanmålet, så  dere må søke tilleggsinformasjon for å svare ordentlig på dette punktet.

Aristotles så på samfunnet som en levende organisme, og mente det var naturlig for mennesket å leve i organiserte samfunn (vi er det politiske dyret!).

 

---

 [ES1]Sokrates

 [ES2]Platon

 [ES3]Aristoteles

 [ES4]Rafaels berømte maleri ”Fra akademiet”, der vi ser Platon peke opp mot ideverden, mens Aristoteles peker utover den synlige

Antikken og samtalen – Fremveksten av demokratiske ideer i de greske bystater

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Analysere fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater.

 

Først må vi definere begrepene. Demokrati betyr folkestyre, og de greske demokratiene er de første i verdenshistorien. Hver borger hadde stemmerett, og for å bli borger, måtte man være over 25 år og eie jord. En bystat – eller polisstat, av det greske ordet for by: polis – er en by som fungerer som en stat. Den består vanligvis av en urban kjerne, med jordbruksområder rundt. I oldtiden og middelalderen fantes mange bystater, mens vi i dag har Monaco, San Marino og Singapore som eksempler på moderne, frie bystater.

            Vi skal nå gå grundigere inn på hva det er, og hvordan systemet med de greske polisstatene fungerte.

 

Byenes funksjon

Byene har tradisjonelt vært økonomiske, administrative, militære og kulturelle sentrum. Dette er også de fire hovedfunksjonene for en by. Økonomisk var det i byene markedsplassene var, og kjøpmennene bodde. Det var dit man måtte reise for å omsette varer. Administrativt og militært er det lettere å holde kontroll over en stor befolkning samlet i byer, enn spredd over store områder på landsbygden. Fra byene kunne man også kontrollere områdene rundt. Så det var på alle måter en stor fordel å ha store byer, med en stor befolkning. Til alle tider har rikene med de største byene, også vært de mektigste. Problemet var at folk som bodde i byene, ikke produserte sin egen mat. Derfor var det nødvendig med gode landbruksområder i tilknytning til byene, og effektiv transport og fordeling av matvarene.

Altså: En by representerer økonomisk[ES1] , administrativ, militær og kulturell[ES2]  makt.

 

Det var vanlig i oldtiden å la byene i stor grad administrere seg selv, siden det var vanskelig å opprettholde god kommunikasjon over store avstander. Grekerne gikk imidlertid lenger, ved å gi byene sine helt uavhengig noen sentralmakt, noe vi skal se nærmere på hvordan fungerterte etter at vi kort har sett på hvordan romerne administrerte byene sine.

 

Romerriket

Byene i Roma hadde utstrakt grad av selvstyre. De var også administrative sentrum for en region. Dette gav romerriket et effektivt styre, og befolkningen i byene var også mer fornøyde når de kunne føle seg mer eller mindre frie. Riktignok måtte de betale skatter, og de kunne i trange tider være tøffe nok, men til gjengjeld fikk de nyte godt av den romerske rikdom innen kultur og teknologi, og den velutviklede administrasjonen. Romerne garanterte fred i riket (pax romana), og sørget også for sikker vannforsyning gjennom akveduktene og gode veier, i tillegg til selvsagt underholdning som gladiatorkamper og ville hesteveddeløp.

            Så de romerske byene hadde selvstyre innenfor et imperium. De betalte skatter til en sentralmakt, og sentralmakten hadde også siste ord hvis det oppsto konflikter eller uenighet.

 

Bystater

Systemet med bystater vokste for alvor frem i den klassiske perioden, fra 500 f. kr. De ble bundet sammen av felles kultur, språk og historie, og ikke av noen sentralmakt. Hver by fungerte som en egen stat[ES3] , det vil si at de hadde full kontroll over egen økonomi og selv valgte hvordan de vill løse alle administrative oppgaver. Bystaten hadde også tilhørende landområder som sørget for matforsyning, og de kunne til og med opprette kolonier for større rikdom. De greske byene var altså selvstendige stater, med tilhørende landområder.

Styresett

I 510 f.kr klarer athenerne med hjelp fra Sparta å felle den tyranniske kongen Hippias fra tronen, og innføre en slags form for demokrati[ES4] . Hippias klarte imidlertid å flykte til Persia, hvor han fikk støtte, og han fikk også støtte fra spartanerne som fryktet at et fritt Athen kunne bli en farlig rival. Det fulgte altså en urolig periode, som endte med full krig mellom Athen og Persia, med en strålende seier for athenerne[ES5] . Dette ble også den strålende starten på det athenske demokratiet[ES6] .

 

Det athenske demokrati

Mange av ideene i det athenske demokratiet oppsto for å hindre at en ny tyrann som Hippias skulle komme til makten. Det var om å gjøre å innskrenke makten til de som ble valgt til å styre, slik at ingen kunne bruke en sentral posisjon til å tilrane seg verdier som skulle komme alle til gode. Den første løsningen athenerne kom opp med, var å lage en lov som gjorde at folket når som helst kunne landsforvise den som gjorde seg skyldig i en slik forbrytelse. Beslutningen om landsforsvisningen ble foretatt ved valg, og ble man dømt måtte man forlate Athen for 10 år. Siden kom de opp med en mer radikal løsning, og før jeg setter frem den, ber jeg dere lese teksten i tekstboksen.

 

 

Ulike former for demokrati De fleste demokratier i dag er såkalte representative demokrati. Det vil si at folket ikke styrer seg selv, men velger representanter til å styre for seg. I alle slike demokrati skal alle med stemmerett, også være valgbare, det vil si at alle skal kunne bli valgt inn til tinget, rådet eller styret de stemmer til. Motsetningen er direkte demokrati, der folket direkte stemmer over og vedtar lovene og reglene som skal gjelde. De gamle greske bystatene var direkte demokratier. Enhver folkeavstemning er en form for direkte demokrati.

 

 

 

 

 

 

Det athenske demokratiet i praksis

Det gamle Athen bestod av om lag 250 til 300 000 innbyggere, og av dem var det kanskje 30 000 som oppfylte kravene til stemmerett. For å stemme, måtte man møtte opp der avstemningen foregikk, og det var på Agoraen i sentrum av byen. Det var ikke alle som hadde anledning til å komme seg inn dit så lett, så i selve avstemningene er det regnet at noe sånt som 5-6000 deltok. Før avstemningen var det alltid debatt, og da kunne hvem som helst ta ordet å legge frem sin tak. Gode talegaver var høyt verdsatt blant athenerne, og det var viktig å kunne legge frem argumentene sine på en god og virkningsfull måte. Etterpå foregikk avstemningen ved at alle leverte inn sine stemmesedler, og så skjedde opptellingen direkte.

 

  

 

 

At Athenerne valgte en form for direkte demokrati er bare en av begrensningene de la for potensielle tyranner og kjeltringer som kunne ta makten. De to andre var loddtrekning og endagsstyre. Loddtrekning ble brukt for å velge representanter til styre og stell, selv i et direkte demokrati er man nødt til å ha noen til å ta seg av forskjellige slags administrative, offentlige oppgaver, om ikke annet, så til å være ordstyrer under debattene. Først skulle disse representantene velges, men de athenske filosofene kom til at slike valg ville favorisere innflytelsesrike personer som kunne samle nok stemmer, og nettopp slike er det jo man må passe seg for. Derfor innførte athenerne systemet med loddtrekning, for hvem som skulle ta seg av de forskjellige oppgavene. Endagsstyre er ikke noe offisielt begrep, det betyr at de som vant loddtrekningen, kunne fungerte i stillingen for en dag, så var det ny loddtrekning.

 

Forskjellen mellom det athenske demokrati og vårt demokrati

Det athenske demokrati var mer demokratisk enn vårt med det at de hadde lagt inn flere sikkerhetsanordninger for å sikre at makten var helt jevnt fordelt mellom folket. I vårt demokrati er det enklere å drive valgkamp og samle stemmer for dem som har mange penger, og kan finansiere valgkampanjer. Men vårt demokrati er mer demokratisk med det at her har alle voksne borgere over 18 år stemmerett, mens man i Athen måtte være mann og ha en viss eiendom. Slik var det bare en mindre del av befolkningen der som deltok i demokratiet.

De demokratiske ideer i de greske bystater vokste frem etter at tyrannen Hippias var falt, og hadde som en viktig oppgave å hindre nye tyranner å overta makten. Demokratiet må sies å ha vært en suksess, da gresk kultur, vitenskap og handel virkelig fikk en oppblomstring i perioden, men vi må også huske Platons kritikk at dette demokratiet drepte Sokrates og tapte krigen mot Spartanerne, og vår kritikk at det var bare deler av befolkningen som fikk være med.

 

Antikken og Samtalen – Gresk og romersk sivilisasjon i møte med andre kulturer

Dette er et forelesningsnotat jeg har brukt i faget Historie & Filosofi i skolen.  Det er lagt tett opp til læreplanmålet, men er ment mer som et utgangspunkt å snakke rundt, enn som et strengt manuskript å lese opp. Jeg poster det for å lodde interessen for slike poster.

Mål: Gjøre rede for hvordan gresk og romersk sivilisasjon, kultur og samfunnsforhold ble preget av møter med andre kulturer.

 

For å svare på dette spørsmålet, må vi ha klart for oss hva som er forskjellen mellom det romerske og greske samfunnet i antikken.

 

Grekerne

Grekerne organiserte samfunnet sitt i bystater, der hver by hadde demokratisk selvstyre. I storhetstiden (fra ca 500 til 146 f.kr) hadde grekerne en enorm kulturell utvikling med store fremskritt innen kunst og vitenskap, hvor de la grunnlaget for all senere europeisk tenking. De var enestående innen kunstretninger som arkitektur, skulptur, litteratur, musikk og maleri, og like fremragende innen vitenskapene matematikk og annen naturvitenskap, medisin, samfunnsvitenskaper og filosofi. Det skulle ta mer enn 1000 år, før noen klarte å overgå grekerne i disse kunst- og vitenskapsretningene.

 

 Med Alexander den store ble gresk kultur spredt rundt til store deler av resten av den kjente verden.

 

Romerne

Romerriket var et imperium, der makten var sentralisert i Roma, og resten av det enorme området var inndelt i provinser styrt av romerske konsuler. Det var et rike som i større grad enn det greske, var basert på militære erobringer. Nøkkelord for det romerske samfunn var organisering, og de la grunnlaget for europeisk jus og politiske organisering. I mye større grad enn grekerne, tok romerne til seg vitenskapen og kulturen i områdene de erobret.

 

 

Vi deler romerriket inn i tre perioder. Først var de monarki fra opprinnelsen 753 f. kr, til de ble republikk rundt 500 f. kr. Julius Cæsar innførte keiserriket 44 f. kr, men formelt ble Augustus første keiser 30 f. kr. Keisertiden varte frem til undergangen i 476 e. kr.

 

 

 

 

Både den greske og romerske sivilisasjonen har hatt enorm betydning for utviklingen av vestlig kultur og tenkemåte. Betydningen andre kulturer har hatt for disse kulturene, er i sammenligning helt minimal. Men det betyr ikke at disse kulturene ikke skal få anerkjennelse for sine bidrag.

 

Påvirkning mot grekerne

Se på kartet over de greske bosetningene 550 f.kr. Dere vil se at bosetningene treffer det egyptiske og det babylonske området, områder som noen tusen år tidligere hadde en rik og høyutviklet kultur. Fra Egypt kom ideer til skulptur og kunst, fra Babylon kom ideer om lovtavler og lovgivning. Fra fønikerne kom alfabetet. Forskjellen fra den greske kulturen og de tidligere, var at grekerne begynte å stille spørsmål ved de vedtatte sannheter og krevde begrunnelse for all viten.

 

Konkret eksempel Enhver skoleungdom kommer i kontakt med den greske matematikeren Pythagoras, og hans formel for beregning av kateter og hypotenus i vinkelrette trekanter (A2 = B2 + C2). Det er imidlertid ikke han som oppdaget formelen, den var selvsagt kjent langt tidligere. For eksempel hadde ikke egypterne hatt sjanse til å bygge pyramidene sine, uten denne kjennskapen til elementær geometri. Også babylonerne kjente forholdet mellom hypotenusen og katetene, som også kineserne, inderne og de høyerestående indianske kulturene selvsagt gjorde det. Det Pythagoras gjorde, var å bevise hvorfor det måtte være slik, og her skilte han seg ut fra sine forgjengere, som slo seg til ro med at sånn var det bare. Derfor heter formelen Pythagoras i dag.

 

 

Selv om grekerne i høyeste grad utviklet sin egen stil, kan man merke påvirkning fra det egyptiske og de mesopotamiske riker. Alexander den store utvidet det greske riket mot øst, og brakte den greske kulturen ut i verden. Da ble det også østlig påvirkning inn i den greske kulturen.

 

Påvirkning mot romerne

 

Konkret eksempel på gresk påvirkning. Romerne overtok den greske kulturen. De kopierte gresk byggeskikk, med søyleordnene. Det er lett å spore forskjeller i romersk arkitektur og skulpur, etter at de greske bystatene var ferdig erobret. Romerne satte også opp greske skuespill, og kopierte måten å skrive på, når de selv skulle lage. De overtok også den greske vitenskap og filosofi, og hadde her få bidrag selv. Til og med den greske mytologien overtok de, bare at de gav de greske gudene latinske navn. På bildet under ser vi det romerske torget i Roma (Forum Romanum). Det meste her er gresk, også iden med å ha slike torg.

 

Når vi snakker om romerriket, må vi huske at det eksisterte i over 1000 år, og selvsagt ikke fungerte likedan gjennom hele perioden. I monarktiden bestod riket stort sett bare av byen Roma, og et lite område rundt, og først godt inne i republikktiden hadde de erobret den italiske halvøy. Først med Julius Cæsar ble Frankrike og Spania erobret, og det var nå i keisertiden riket ble virkelig mektig.

 

For hvert nye rike som ble erobret, kom det nye ting til den romerske kulturen. Sterkest innflytelse hadde først den etruskiske kulturen, siden den greske. Men vi kan også finne ideer fra de andre kulturene som ble erobret.

 

Poenget med dette punktet i læreplanen, er å forstå at kontakt mellom kulturer fører til påvirkning. Gjennom påvirkningen, kan vi også se hvilke kulturer som har vært i kontakt med hverandre.

 

http://www.bradager.net/hellas/hellas4.html