”Digital kompetanse” er satt inn som en av fem grunnleggende ferdigheter i skole. De andre er lesing, skriving, regning og å uttrykke seg muntlig. Det er kanskje pussig å hevde det er like viktig å kunne bruke en datamaskin som å kunne lese og skrive, men det er nå en gang slik det er nedfelt i kunnskapsløftet. Så skolene har å innrette seg.
Det har allerede eksistert en stund en slags innebygget godvilje mot all tekst som er lagt ut på internett og kan finnes med en tilkoblet datamaskin. De som synes bøker er en utmerket oppfinnelse og at papir er å foretrekke, må forsvare seg. Presset er mot å bruke tekster på nettet for å styrke den digitale kompetansen.
Et av læreverkene for historiefaget i videregående skole heter Portal. Tidligere bestod læreverkene i faget av en lærebok og en studiebok. I læreboken var repetisjonsspørsmål, i studieboken var fordypningsoppgaver og kildeoppgaver. Nå er denne boken kuttet ut til fordel for nettet. For Portal ligger nettsiden på http://portal.samlaget.no/. Der er det arbeidsoppgaver, test deg selv, lenkesamling, kart, portretter og lysbildepresentasjoner for hvert kapittel.
I år er det første gang jeg bruker dette læreverket, og får anledning til å bli ordentlig kjent med det. Siden jeg på kort varsel er blitt sendt ut på kurs, og det ikke var mulig med vikar, tenkte jeg det kanskje var mulig å bruke noen av oppgavene på nettstedet til arbeidsoppgaver.
Så jeg tok en nærmere titt på nettoppgavene til antikken, som er det emnet vi holder på med det nå. De har der delt opp – allerede litt merkelig – i tre kategorier: Sparta, gladiatorer og Romerriket. Hvorfor gladiatorene har fått sin egen kategori, mens for eksempel athenerne ikke har fått det, kan man for eksempel lure på. Men la gå, det er ikke sikkert det er gjort bare fordi gladiatorene er mer underholdende, og man kan kanskje forsvare seg med at det er mulig å finne mer informasjon om grekerne andre steder på siden. Da skal man imidlertid lete godt og velvillig.
Den virkelige kritikken kommer når man ser hva oppgavene egentlig går ut på, og hva læreverket har lagt ut som ”kilde”. I skrivende stund er oppgavene her (jeg regner med at denne lenken vil bli endret med årene, så det er ikke sikkert den fungerer), og kilden er her. Sidene tilhører Ariadne, tilknyttet universitet i Oslo, noe som kanskje kan forklare at lærebokforfatterne ikke har utvist samme kildekritikk som vi krever av elevene.
Nettsiden fra Ariadne er rett og slett helt merkelig dårlig skrevet. Det begynner med en inndeling i de historiske epokene i Romerriket, først kongetiden, så republikken inndelt i den eldre, den klassiske og senrepublikken, før man uten videre omsvøp utnevner Octavian til enehersker i år 31. f.kr, under navnet Augustus. Det står at han innleder Pax romana, men ingenting om at dette innleder keisertiden. Det hadde nok vært passende, når man først har nevnt kongetiden og republikken.
Nettstedet Ariadne skriver videre at ”i denne tiden blir keiserne mer og mer dekadente og korrupte”, og henviser til keiser Nero og Caligula. Det er temmelig riktig at disse var dekadente og korrupte, men de var vel ikke akkurat representative for denne tiden, som i følge nettstedet skulle vare frem til 200 e. kr. De fleste keiserne i denne perioden var helt utmerkede. Romerriket utvikler seg vel heller inn i selveste storhetsperioden, med stabilitet og velstand som viktigste kjennetrekk.
I innledningsavsnittet om Romerrikets historiske perioder bruker nettstedet Ariadne godt med plass på å anbefale en film om Caligula, og viser med det at nettstedet nok er skrevet av (mannlige) studenter uten altfor mye innsikt i romerriket. Lærere som vil følge anbefalingen og vise filmen for klassen kan vente seg et sjokk. Dette er ikke mykporno, men hardporno. Hvordan man ved å se denne filmen skal få noen som helst innsikt i Romerriket er meg komplett ubegripelig.
Etter dette innledningsavsnittet hopper man greit tilbake til 264 f.kr, og bruker et lite avsnitt på punerkrigene. ”Helt siden 264 f.Kr. hadde romerne vært i kamp med punerne fra Karthago i Nord-Afrika”, er første setning. Mine elever får ikke lov til å begynne et avsnitt på denne måten, og det vil overraske meg veldig om universitet i Oslo lar sine studenter gjøre det. Ingen som har lært seg å skrive vil begynne med ”helt siden” om noe som er avsluttet, og som i teksten ikke er introdusert. For sikkerhets skyld er siste setning i avsnittet at dette gav bakgrunnsstoff til Vergils Aeniden.
Så blir det grepet tak i denne Vergil, og man bruker et avsnitt på Vergils samtid, uten at man med et årstall har gjort rede for når denne var, eller med en setning gjort rede for hvorfor denne er viktig. I stedet har man kraftsetningen: ”Historien er som følger.” Punktum. De bruker riktignok avsnittet på å beskrive borgerkrigene som raste mens Vergil riktignok levde, her er de ikke forsiktige med detaljene, men man skal kjenne historien godt på forhånd om man skal få noe ut av det. Karakteristisk blir det brukt en hel setning på å slå fast ”Brutus var ikke Cæsars sønn”. I det hele tatt blir det brukt mye plass på det som her skjedde, og hva som fulgte, om triumviratene og Augustus som ender som keiser. Nå, ute i teksten, står informasjonen som ikke stod i innledningen, om at Augustus innledet keiserdømmet. På ny følger det forresten med filmanbefaling, denne gangen med ”turtelduene Elisabeth Taylor og Richard Burton i hovedrollen”. Man legger ikke listen høyt. De som har skrevet teksten kan verken ha satt seg inn i denne filmen eller i historien den handler om særlig nøye.
Avslutningsvis kommer teksten inn på det den kaller ”et utall av sekter, religiøse grupperinger og filosofiske retninger i den romerske senantikken”. Her kommer teksten for første gang innom det som kan kalles en problemstilling, de spør hvorfor nettopp kristendommen overtok, men de gjør det i en så tung og vanskelig formulert setning at det er vanskelig å forstå hvordan de får den inn i mål. De får den ikke i mål heller, de setter ikke spørsmålet opp som en problemstilling, men kaller det ”et kapittel for seg”. Jeg vil også se litt på hvordan de antyder løsningen på dette problemet sitt, om hvordan og hvorfor kristendommen kunne overta.
Man har ment at den utbredelse kristendommen fikk i riket skyldtes minst to forhold. Det at man drepte kristne martyrer offentlig virket helt klart mot sin hensikt, ettersom dette bare ga dem enda flere tilhengere.
Jeg vil her føye inn at nettopp de kristne martyrene er hovedfaget mitt. Jeg leverte det riktignok i 2001, det var før den digitale tidsalder, så kunnskapen fra den gang har kanskje liten verdi i dag. Det var i hvert fall ingenting verken i kildene jeg brukte eller litteraturen om den noen ting om at kristenforfølgelsene gav de kristne flere tilhengere. Det er hva man gjerne kaller en påstand tatt ut av løse luften. Og skoleelever får trekk for å bruke formuleringen ”helt klart”, det er få ting som er helt klart her i verden. Det lønner seg å være litt mindre kategorisk.
Det andre av de to forholdene som ”man har ment” at utbredelsen av kristendommen skyldtes, er at keiserne ”til slutt [må] ha innsett at “If you can’t beat them, join them“, og i stedet alliert seg med de kristne for å ha dem under kontroll”. Det er en pussig påstand. Jeg vet virkelig ikke hvem av keiserne forfatterne av nettstedet sikter til her, jeg vil bare si at det neppe kan være Konstantin. Da vil jeg gjerne vite hvor i kildene eller hvor i litteraturen man finner dekning for denne påstanden. Det er en forklaring som høres fin ut og er lett å forstå. Men den trenger ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre.
Så ser det ut som om tekstforfatteren går litt i surr med tellingen om ”to forhold”, eventuelt kommer på en viktig ting til han vil ha med, for det blir kalt ”helt avgjørende” av keiser Konstantin vant over den hedenske Maxenius i slaget ved Ponte Milvio i Roma i 312. Det blir ikke sagt noen ting om hvorfor dette var ”helt avgjørende”, derimot blir det sagt at stedet ligger der som deltakerlandsbyen lå ved OL i 1960. Så man får satt ting litt i perspektiv.
Avslutningen legger en fin finale på en bent ut helt elendig tekst om romerriket. Jeg legger den ut i sin helhet, og uten videre kommentarer.
Når det gjelder den romerske tenkningen, diktningen, kunsten og gudeverdenen, er det ikke stort mer å si enn at disse rett og slett var oversatte, latinske versjoner av de greske. Romerne så opp til grekerne på alle måter. Kun når det gjelder akveduktene og innen sitt juridiske system, kan romerne sies å ha skapt noe eget.
Jeg tror ikke studenter på grunnfagsnivå skriver så dårlig. Jeg forventer mer av mine elever. Jeg skjønner ikke hvordan Universitetet i Oslo, institutt for kulturstudier og orientalske språk, kan gi sitt navn til disse sidene. Jeg skjønner ikke hvorfor lærebokforfatteren av Portal kan godta en lenke til disse sidene, eller at forlaget Samlaget ikke har kvalitetssikret lenkene. Det har skjedd akkurat samme feil som vi forsøker å lære elevene at de ikke skal gjøre.
Sånn kan det gå når den digitale kompetansen tar overhånd.
