Det går mot valg og samtlige partier er som vanlig fulle av lovord om satsning på skolen. Mange av dem snakker også om den faglig dyktige læreren og lektoren, at man skal bruke mer tid på undervisning og undervisningsforberedelser, og mindre på papirarbeid og byråkrati. Forutenom for byråkratene må jo dette se ut som en bra prioritering. Samtidig var det skolestart i går over det meste av landet, og jeg regner med at man overalt i landet blir møtt på noenlunde samme måte som i Hordaland: “Vi håper dere har hatt en fin ferie, og er motivert for ny innsats på skolen. Her er de nye reglene og forskriftene det er vedtatt dere skal følge”.
Så lenge jeg har vært ansatt i skolen har disse to første dagene blitt brukt som planleggingsdager. Gjennomgående har oppmerksomheten vært rettet mot nye retningslinjer for ufylling av nye typer skjema, nye planer, nye krav til dokumentasjon og nye møter som vil måtte komme i løpet av året. På det verste har det vært slik at da elevene var kommet, hadde vi ikke rukket å legge noen som helst planer for hvordan vi skulle ta i mot dem. Elevene har liksom blitt et forstyrrende element i all planleggingen vi skal gjøre.
Nytt av året er at vi skal gjennomføre dokumenterte fagsamtaler med alle elever i alle fag. Det nye ligger selvsagt i dokumentasjonen, fagsamtaler med elevene har selvfølgelig alle skikkelige lærere og lektorer alltid gjennomført, men nå er det ikke lenger nok at disse samtalene finner sted. De skal også dokumenteres. De som lager slike lover, må tenke mer på at det skal se fint ut, enn på at det skal fungere. Betydelig mengder arbeidstimer er allerede lagt ned i å finne ut hvordan denne dokumentasjonen skal foregå, og oppgaven med å dokumentere har for lengst overskygget oppgaven med selve samtalen. Det er blitt viktigere å dokumentere hva som er gjort, enn å faktisk gjøre det.
Det andre nye er at det skal utarbeides vurderingskriterier for de ulike fagene. Også dette skal utarbeides av alle lærere i alle fag, og her skal man sette seg i grupper for å få det gjort. Man kan forestille seg arbeidstimene som vil gå med. Og man kan forestille seg hvor mye tid svake elever som sliter med lesing og med regning og med det meste annet som foregår i skolen, vil bruke på å lese disse omstendelige dokumentene med vurderingskriterier. Slike kriterier – om de er nødvendige – må komme ovenfra, og ikke bli utarbeidet på hver skole i hvert kontor.
Vi ser også at ressursfordelingen i skolen som vanlig er presset, og det til tross for at ingen land i hele vide verden bruker mer penger på skole enn vi gjør her i Norge, og vi aldri har brukt mer penger enn vi bruker nå. Men mange av pengene går til administrasjon, til lederstillinger, til byråkrati, til dødtid, møter og annet, lite går til det som må være viktigst, til selve undervisningen. Å opprette nye lederstililnger, som man har gjort det her i Hordaland, der vi nå har et system med avdelingsledere, fører stort sett at det blir flere folk som kan kalle inn til flere møter.
I sommerferiene ser jeg alltid frem til å begynne et nytt skoleår med undervisning. Jeg tenker litt på hvordan jeg kan vinkle historieundervisningen dette året, på hvordan jeg skal få flere elever gjennom matematikken, og på hvilke forfattere og bøker og noveller jeg skal velge i norsken for i år. Når skoleåret begynner, blir denne motivasjonen hardt prøvet av time på time med planleggingsdag og møte. Hverdagen for de som underviser i skolen, og de som administrerer den, er blitt meget forskjellig. Det er to forskjellige virkeligheter. Og mitt inntrykk er at disse to virkelighetene bare glir mer og mer fra hverandre, år for år. Dette er ikke den skolen jeg vil tilbringe arbeidslivet mitt i.
