Som i forrige uke var det med spenning alle vi ansatte i skoleverket gikk til sengs onsdag kveld, og grytidlig våknet torsdag morgen for å høre om resultatet av forhandlingene i lønnsoppgjøret for offentlig sektor. Sist torsdag våknet vi til den uvanlige meldingen at meklingsfristen var utsatt, ikke bare utover natten og morgentimene, men på en hel uke. Denne torsdagen våknet vi til en lignende nyhet. Nå er avgjørelsen utsatt på ubestemt tid.
Det er noe av et antiklimaks. Samtlige av partene i arbeidslivet har mobilisert, organisasjonene har stått samlet, mobilisert har også riksmeklingsmannen og regjeringen. Hvor viktig det var å finne en løsning illustrerer også det faktum at man forrige uke innvilget seg en utsettelse, så vidt meg bekjent er dette aldri gjort før. Og så kommer resultatet av alle anstrengelsene i dag morges, og det er at det ikke blir noe resultatet. Ordningene vi har nå skal fortsette til noen andre får gjort noe med dem.
For det er nokså klart for de fleste at pensjonsordningene og trygdeordningene vi har her i Norge er for dyre. Det lønner seg for lite å jobbe, man kommer like godt eller nesten like godt ut ut av det ved å la være, og da kan det fort bli for fristende å la være, om man hadde hatt råd til det. Jeg kan bare se på meg selv, ung mann, uten å tvile et øyeblikk ville jeg gått med på å slutte i lærerjobben, om jeg var garantert 2/3 av lønnen min for resten av livet. Den resterende tredjedelen ville jeg forsøkt å skaffe meg annetsteds fra, eller droppet den og levd billigere og lykkeligere. Det er klart at man må ha en viss aldersgrense før man kan få lov til å benytte seg av denne veldig gode ordningen.
Samtidig er jeg i en yrkesgruppe som kommer dårlig ut av det i de fleste lønns- og arbeidsbetingelser. Særlig er lønnen til å stille spørsmål til min egen fornuft over. Jeg finner meg selv neddynget i gjeld fra studielån og leilighetskjøp, og ser mine venner fra ungdomsskolen sitte med stort hus, bil og alt som er teknologisk utstyr i flere titusenkronersklassen, de gikk rett i jobb etter videregående. Om jeg skulle tapt pensjon i tillegg på den lange utdannelsen min, i tillegg til tapt arbeidsfortjeneste og pådratt studielån, så ville det rett og slett bli dumt å velge yrkesveien lektor. Vi trenger den gode pensjonsordningen, det er det minste vi trenger. Det eneste som kunne kompensere er en betydelig lønnsheving i vår yrkesaktive periode, men en slik heving lar vente på seg, tross gode tendenser i oppgjøret i fjor.
Lønnsoppgjøret i år ble et slags ingenting. Det har ikke kommet noen ting ut av det. Pensjonssystemene vi har nå er ikke bærekraftige, et omtrent enstemmig storting skjønte dette i 2005, da de vedtok at pensjons- og trygdeordningene måtte strammes inn, og at det måtte lønne seg mer å jobbe. Det er da også temmelig opplagt, når fødselskullene av i dag ikke kan matche dem på 50-tallet, og vi får en demografi der stadig større del av befolkningen er eldre, og lever lenger. Vi unge skulle ikke være interessert i å betale bløtkakespisingen til denne generasjonen.
Regjeringen har nemlig ikke i det hele tatt klart å følge opp stortingets vedtak, som den også selv var med på å vedta. Pensjonsoppgjøret med privat sektor i fjor ble helt skandaløst, man fikk pensjon fra fylte 62 enten man jobbet eller ikke, hvilket betyr at alle vi unge betaler en ekstra sum til alle 62 åringer i LO privat sektor her i landet. Alle over 62 år får en pengesum av staten. Det er slett ikke denne gruppen som trenger pengene, gjeldfrie og med hus og hytte og leilighet i Spania, mens ungdommen i etableringsfasen virkelig sliter med å få endene til å møtes, særlig om de har gjort noe så dumt som å ta seg en akademisk utdannelse.
Nå klarte ikke regjeringen å få til noe forlik med offentlig sektor heller. Ordningen alle ser er for dyr fortsetter, til noen orker å ta belastningen med å endre på den. Regjeringen våget ikke provosere så store velgergrupper i et valgår, saken får heller vente. Men det er nå en gang slik at det er valgår annethvert år her i landet, og det eventyrlige oppgjøret i fjor ble gjort i et mellomår, mellom to valg. Det er vel sant å si hele tiden for kort tid til neste valg, til at regjeringen våger å komme med upopulære, men nødvendige beslutninger. Det er et demokratisk problem. Elementær demokratiteori sier at offentlige budsjetter gjerne blir for høye like før et valg, upopulære kutt og innsparinger venter til etter valgene. I en oljeøkonomi som Norge blir problemet forsterket ved at det akkurat nå og i nært overskuelig fremtid, alltid er penger nok. Man har råd til å brenne av milliarder av kroner, om det gjør at man får beholde makten.
Det er et demokratisk problem. Og det smaker dårlig at regeringen ikke klarer å følge opp stortingets vedtak fra 2005. Det er virkelig ikke bra at man ikke finner frem til pensjonsordninger som er bærekraftige. Særlig bør vi unge være sinte. Det er vi som må betale regningen, og det er vi som må godta dårligere pensjon når vi blir tvunget til det, for det finnes ikke flere oljekroner å hente. Kassen er tømt av dem som fikk forsyne seg først, og om det fantes en regjering villig til å hindre det, ville den straks opphøre å være regjering etter neste valg. Det er et demokratisk problem.
Pensjonsoppgjøret i år er etter mitt syn et stort nederlag både for regjeringen og forhandlingspartnerne. Problemene vil ikke bli lettere senere år. De er nødt til å finne en løsning som kan vare, og de er nødt til å få kritikk når de ikke har klart det.
