Pause i meklingen

Jeg tror alle vi ansatte i skolen og andre grupper mulig berørt av en eventuell streik i offentlig sektor gikk til sengs i stor spenning i går kveld. Selv fikk jeg med meg nyhetene både klokken 2300, 2400 og 0100, før jeg våknet til morgennyhetene klokken 0600. Forhandlingene i år er uhyre krevende. Det er valgår, og den rødgrønne regjeringen har enormt å tape om de provoserer så store grupper som står samlet i dette lønnsoppgjøret. Samtidig er pensjons- og trygdeutgiftene i Norge så store at det er spørsmål om selv vår enorme oljeøkonomi kan bære den. Det er så store summer på spill at en ansvarlig regjering ikke kan gå med på dem i en enkel sjarmoffensiv, det er milliardutgifter i multipler i tiår fremover. Avgjørelsen vi fikk med morgennyhetene var at partene ennå ikke hadde kommet med noen avgjørelse timer etter fristen, men i stedet bestemt seg for en uvanlig 24 timers utsettelse.

Man beveger seg i farlig farvann når man kommenterer disse sakene. Vi lærere og lektorer bør stille lojalt opp om kravene til fagforeningene våre, og akkurat pensjonssaken er veldig enkel å slutte opp om. Særlig vi lektorer fra det gamle og gode systemet med obligatorisk 7 års utdannelse har mye å tape på om vi må bruke ytterligere år på full pensjonsopptjening. Vi har allerede brukt 7 år av vårt mulig yrkesaktive liv til å pådra oss studielån i stedet for lønnsinntekter, og lønnsnivået vi får i skolen er på langt nær nok til å dekke dette inntektstapet i de viktige etableringsårene i våre liv. Vi vil ikke bli ytterligere straffet med å tape pensjonsinntekter i tillegg.

Allikevel må jeg innrømme at jeg er lettet og glad over at partene ennå ikke gikk til brudd i forhandlingene og streik. En streik er etter min mening alltid en dårlig løsning på en konflikt. Den er et tegn på at partene ikke har lyktes med å komme til enighet, og den vil alltid være samfunnsøkonomisk  dyr og berøre grupper som ikke har gjort seg fortjent til den. Særlig i skolen er streik et lite effektivt virkemiddel. Elever som ikke vet sitt eget beste er som regel glade over noen ekstra dager fri før sommeren, men glemmer at de mister sine siste sjanser til å forbedre viktige standpunktkarakterer og mister retten til en rettferdig eksamen som kontrollerer at de har fått den undervisningen og opplæringen de skal. Og mange skoleeiere og byråkrater er i sitt stille sinn glade over at skolen sparer hundretusener i lønnsutgifter, og de får seg kanskje også noen rolige dager på jobben i en hektisk skoleårsinnspurt.

Jeg mener at en streik alltid i det lengste bør unngås. Før eller siden må en varig løsning på konflikten komme, og jeg kan ikke se hvordan det skal være lettere å , finne en løsning etter en streik, enn før den. Streik markerer brudd og ikke fremgang i forhandlingene, og et velstående, godt Norge har etter min mening vært litt for glade i streikevåpenet i hvert fall etter at velferdsstaten ble innført etter krigen. Da har jeg langt større respekt for pionerene som risikerte både jobb og lønn og egen helse for krav vi i dag ser på som en selvfølge. Den gang var forhandlingene også langt skjevere, da rike arbeidsgivere alltid hadde altfor mye makt, og egentlig langt på vei kunne diktere lønns- og arbeidsbetingelsene.

I denne saken er det imidlertid også slik at kravene ikke kan fires på. Staten med den nåværende regjeringen har selv satt seg i denne situasjonen med pensjonsoppgjøret de gav privat sektor i fjor. Offentlig sektor kan naturligvis ikke være dårligere. Dermed fortsetter de galopperende trygdeutgiftene, og forsøket et nesten samlet storting gjorde på å redusere dem, må sies å være ytterst mislykket. Det kan ikke vi lærere og lektorer ta ansvaret for. Skal man lokke de beste hodene til skolen og få de beste fagformidlerne til å bli der, så må lønns- og arbeidsbetingelsene bli bedre, og vi må selvsagt få muligheten til å tjene oss opp full pensjon uten å måtte arbeide til helsen maktstjeler oss. Derfor kan vi ikke gå med på en løsning som ikke innebærer at kravene våre blir innfridd.