Den leksefrie skolen

Etter at utdanningsdirektøren i Hordaland, Kjellbjørg Lunde, torsdag morgen gikk ut og sa at elevene med loven i hånd kunne og burde nekte å gjøre lekser, har det foregått litt av en brannslukning i hennes eget parti, SV, og litt av en debatt utenom. Torsdag 5. februar gikk utdanningsdirektøren fra radiostudio til radiostudio, og forsøkte å tone ned både sin egen bakgrunn i SV, og hva hun egentlig hadde sagt, at det var avisen Bergens tidende som hadde ringt henne, og at hun bare hadde svart på noen spørsmål. Hun sa også at hun hadde ment å skape en debatt, og var glad for debatten som var kommet. Jeg må vel kanskje få sagt at det er noens oppgave å skape debatt, og noens oppgave å styre å stelle, og jeg ville nok når jeg skal gjette plassere utdanningsdirektøren i sistnevnte kategori. Men rundt om på norske lærerværelser er det nok en sterk oppfatning om at det finnes for mange leder- og administratorstillinger i skolen, og det kan nok være uklart hva arbeidsoppgavene deres egentlig er. Det kan ikke være utdanningsdirektørens oppgave å drive utspillpolitikk.

Jeg poster  i anledningen et gammelt leserbrev jeg skrev i 2007. Pussig nok ser det ut til at det like greit kunne vært skrevet i dag, det er bare å skifte ut navnene.

Leksefri skole

Det er noe eget med pedagoger. I Bergens tidende 28. oktober vil Elisabeth Lundevold Sørdal fjerne leksene i norsk skole, hun vil ta leksene inn i skoletiden og gi barna ”fritiden tilbake”. Slik det ser ut av artikkelen er det nok av pedagoger som støtter et slikt syn. Jeg skal ikke uttale meg om hvordan dette er på barne- og ungdomsskolen når jeg ikke jobber der, men på videregående hvor man nå har sørget for å gi elevene datamaskiner fremfor lærebøker, så vil jeg si utspill som dette er nøyaktig hva vi ikke trenger.

 

Problemet i Norge er vel ikke akkurat at vi har for lite fritid. Det er vel heller slik at fritiden sveller sånn ut, at vi ikke har tid til andre ting. I arbeidsmengde ligger norske elever godt nede på listen over hva de må igjennom, og ikke uventet ligger de også ganske langt nede i forhold til elever i andre land, når det gjelder hva de kan. Her er det bare å se på et fag som matematikk, hvor det ikke er så lett å skjule mangel på kunnskap gjennom fiffige eksamensordninger. Nivået på pensum ligger år bak land vi liker (og ikke liker!) å sammenligne oss med. Problemet i Norge er så absolutt ikke at det blir arbeidet for mye på skolen.

 

Elisabeth Lundevold Sørdal etterlyser i artikkelen nytenkning, eller at ”skolen må røske opp og tenke nytt”. Jeg vil be henne og alle pedagoger stryke ordet ”nytt” i den setningen der, så skal jeg og alle andre lærere støtte helhjertet opp. Jeg for min del har jobbet i skolen i seks år, og seks av de årene har inneholdt en betydelig reform eller ny modell eller nye arbeidsmåter ”hvor man må regne med feil i innkjøringsfasen”, den oppmerksomme leser vil se at det er hvert eneste ett. Og et glimrende fellestrekk ved disse reformene er at de fungerer mye bedre i festtaler, enn i klasserommet. Redselen for å tenke står langt sterkere i norsk skoleledelse, enn redselen for å tenke nytt.

 

Jeg synes han tar kaka professor Per Fibæk Larsen fra Danmarks Pedagogisk universitet som ikke klarer å påvise noen positiv effekt av lekser. Her er det bare å håpe det har skjedd noe feil på veien fra ham til Bergens tidende. Hvis ikke, så vil jeg gjerne opplyse om at jeg for tiden driver og lærer et fremmedspråk, og for min del er det i hvert fall en helt klar sammenheng mellom tiden jeg bruker på språket, og hvor mye jeg lærer.

 

Dette vil jeg håpe blir fundamentet ved neste store reform, som etter mine beregninger kommer nå til neste år. Det må bli slutt på at hardt arbeid og skikkelige krav blir regnet som skjellsord i skolen. Vi er mange lærere og lektorer som er riktig glade i fagene vi underviser i, og som gjerne vil overbringe kunnskapen vår til neste generasjon. De fleste av oss har lært hva vi kan uten bruk av vidundermiddel eller pedagogiske triks, kun ved hjelp av den helt utmerkede metoden å arbeide grundig med stoffet. La dette være grunnlaget for neste reform – det vil være nytenkning.

Faglig pedagogisk dag ved universitetet i Bergen

I dag var det åpen fagdag ved universitetet i Bergen. Og lærere over hele Hordaland fikk fri fra sine undervisningsplikter for å gå på den. Det er den eneste av fem planleggingsdager og utallige møter som har noe med fag og faglig fordypning å gjøre, hva resten av møtetiden og planleggingstiden går med til får jeg vondt i hodet og i samvittigheten av å tenke på.

Vi lærere er omringet av ord som “IKT”, “Tilpasset opplæring”, “Evaluering”, “Varselskjema” (og flere myriader andre typer skjema), “Arbeidsplaner” (og  enda flere myriader andre typer planer), “Tilstedeværelsesplikt” (og andre plikter), “Vurderingsgrunnlag” og en haug med andre ord som har det til felles at de har kommet inn i språket de siste 10 år, og er egnet til å trette en ut.

På universitetets dag fikk jeg for eksempel høre setningen “Brand er partert mellom det estetiske, etiske og religiøse stadiet ved Kirkegaard”. Tenk om det var slike ord og setninger vi daglig fikk høre, og så kunne vi heller en dag i året slite oss gjennom evalueringene, skjemaene, pliktene, vurderingene og alle de pedagogiske nyordene som flommer inn over oss.

Det var helt herlig å høre fagfolk snakke om uten det påtrengende behovet skolefolk alltid har for å legitimere hva de holder på med. Det var herlig å høre to forelesere (Eivind Tjønneland og Bjerk Hagen) snakke om Brand, uten å måtte snakke om hvordan dette kan brukes i undervisningen, eller hvorfor dette er aktuelt i dag. Særlig er Tjønneland kompromissløs i å legge listen høyt for hva han forutsetter kjent, og hva han mener er interessant.

Det er ikke mange skoleelever i Norge som vil være i stand til å mene noe fornuftig om sammenhengen mellom Kirkegaard og Brand. Jeg vil anta at det er få elever som i det hele tatt vet hvem Kirkegaard er, og det må de jo få lov til å la være å vite, noe må de jo også ha fremfor seg i en alder av 19 år. Men det betyr ikke at vi lærere ikke skal være oppmerksomme på sammenhengene her, eller på andre sammenhenger som kan friske opp undevisningen litt.

Etter foredragene om Brand hadde Gjert Vesterheim et flott foredrag om biblioteket i Alexandria. Tenk at vi lærere bare får sjansen til å høre ett sånt foredrag i året, kun én dag blir satt av til dette i arbeidstiden. Jeg er sikker på at Vesterheim hadde en rekke opplysninger som norske lærere rett og slett underviser feil til elevene. Da hjelper det ikke med all verdens pedagogiske systemer og planer og vurderinger. Når kunnskapen i bunn ikke holder, er undervisningen ingenting verdt.

Måtte det bli flere planleggingsdager som denne.

Ikke lekser på skolen

Det var en utmerket vekkerklokke jeg hadde torsdag morgen 5. februar. Når man høre utdanningsdirektøren i Hordaland si på radioen at elever i skolen med loven i hånd kan nekte å gjøre lekser, da våkner man med et rykk.

Utdanningsdirektøren i Hordaland heter Kjellbjørg Lunde og kommer fra partiet SV. Det partiet har en stund forsøkt å kvitte seg med et rykte om å være et parti som med å satse på skolen mener at elevene skal spise god mat der. De har vist at de mener alvor ved å kalle både Øystein Djupedal og Bård Vegard Solhjell kunnskapsminister, i stedet for utdanningsminister. Jeg vil foreslå for SV at de tar et dypere oppgjør med kunnskapsforakten, enn å bytte navn på ministeren. Skal de bli tatt på alvor som skoleparti, må de slutte opp i rekkene om den gamle, gode tanken bak skolen: Elevene er der for å lære. Skolen skal ikke være en oppbevaringsplass for barn, mens foreldrene er på jobb.

 

At det nettopp er utdanningsdirektøren i fylket som kommer med uttalelsen, viser hvilken enorm jobb det vil være i Norge å virkelig få etablert en kunnskapsskole. Så fort man kommer over lærerstanden, er systemet fylt opp av byråkrater og administratorer og forskjellige slags ledere som kaster seg over ethvert forskningsresultat innen pedagogikken, så lenge det ser fint og nytenkende ut. Det hjelper også om det nedvurderer læreren, og ser elevene som et offer. Når jeg har lyst til å sitte og riste på hodet for meg selv, så tenker jeg bare på alle reformene og de nye ideene som har blitt lansert og forkastet siden jeg begynte i skolen i 2001. Tenk om godt, gammelt bondevett kunne bli et honnørord i skolekretser, slik at man slapp alle forskningsresultatene, og enkelt og greit kunne si at hardt arbeid gir gode resultater.

 

Argumentet til utdanningsdirektøren er at lekselesing skaper forskjeller, og at skolen er lovpålagt å utjevne forskjeller. Jeg kan melde fra virkeligheten at det skaper forskjeller når elever arbeider i klasserommet også. Det er rart med det, det kan på meg se ut som noen er flinkere enn andre, og ingen lovpålegg eller noe styringsdokument skal få meg til å si noe annet enn at det er helt ok. Det er ikke skolens oppgave å gjøre alle like middelmådige.

 

Jeg husker det året jeg begynte i skolen. Da var det ”Ansvar for egen læring” som gjaldt. Elevene brukte dette som argument for ikke å gjøre noe som helst, verken hjemme eller på skolen, fordi det var deres ansvar, og jeg kunne ikke pålegge dem noe. Uttalelsene til utdanningsdirektøren vil føre til at tjukt av elever vil gå ut av skolen ”med loven i hånd” og elendige resultater. For å lære seg et fag er man nemlig nødt til å bruke tid på det, og for å lære seg det godt, må man bruke mye tid. Det er helt herlig når elever møter godt forberedt til timene. I norsk skole er det for lite, og ikke for mye av det.