Først en liten og uskyldig gåte: Hva er likheten mellom å gå til tannlegen og være på møte i skolen?
Jeg var på begge deler i dag. Møtet var et vanlig fellesmøte, eller onsdagsmøte, som vi kaller det, siden vi har det på onsdagene. Slike møter finnes det mange av rundt omkring i Skole-Norge, og mange, mange timer går med til å sitte på sånne møter. Hvis man regner på lærernes timelønn, eller enda bedre, timelønnen til utdannet arbeidskraft, er det riktig mange millioner kroner som blir brukt på å holde oss lærere og lektorer der. Man skulle ventet at møtene derfor er nyttige.
Men lærere og lektorer jeg snakker med rundt omkring der jeg møter dem, er jevnt over enige at det slett ikke er alle møtene som er det. Mange sukker over det samme som jeg, ganske ofte føles disse møtene ganske så meningsløse. I dag gikk det i det vanlige, det var informasjon om forskjellige prosjekter og forskjellige problemer som går igjen i dette skoleåret, og i alle andre skoleår. Prosjektet gjaldt deler av kollegiet, men alle måtte være der og høre på, problemene gjaldt for eksempel databruk i skolen, og at elevene ikke bruker tiden der, til de skal. Dette er noe det skulle gå an å kjenne seg igjen i som et problem, men det er ulikt syn på løsningene på problemet, og dette viste seg som vanlig ganske snart i diskusjonen som fulgte, det gikk i det vante og møtet ble avsluttet uten at noen avgjørelse var tatt. Vi fikk som vanlig også noen avsporinger og hjertesukk fra forskjellige lærere, med forskjellige problemer, og mange av disse sidesporene ble også diskutert lite grann. Det var en 60-70 lærere til stede på møtet, som skulle vare en skoletime, men varte en time og et kvarter.
Jeg forlater vanligvis slike møte mindre motivert enn jeg gikk i dem. Jeg kan finne på å tenke, hva om disse møtene var frivillige, hvor mange ville da kommet på dem? Og hvis ikke så mange ville kommet, hvorfor skal man da ha dem? Ledelsen og administrasjonen på skolene i Hordaland fylkeskommune er svulmet veldig opp etter at den nye avdelingsstrukturen ble innført, eller påtvunget oss, alt hvordan man velger å se det. Det er blitt et ganske stort misforhold mellom informeringsbehovet til ledelsen, og informasjonsbehovet til de ansatte. Og sakene ledelsen gjerne vil informere om, er ikke alltid den de ansatte ønsker å diskutere. En kort beskjed på et skriv, eller en liten samtale til dem det gjelder, det ville ofte være både tilstrekkelig og arbeidsbesparende. For meg ville det til og med virke motiverende.
Etter møtet hadde jeg altså time hos tannlegen. Og på vei bort gledet jeg meg rett og slett, og tok meg i å tenke at jeg jammen foretrekker tannlegetimer fremfor møtetimer. Ja, det var ingen tvil om at jeg var glad for å være ferdig med møtet, og nå kunne gå til tannlegen. Det hører med til historien at jeg ombestemte meg mens tannbehandlingen stod på. Det var fjerning av tannstein, og jeg hadde nok ikke gjort en helt god jobb med tanntråd og tannkjøttbehandling siden forrige tannlegetime, så dette ble riktig så smertefullt. Og jeg foretrekker kjedsomhet fremfor smerte, sånn er nå en gang og jeg.
Men løsningen på gåten skulle være klar. Begge deler er noe man gjerne skulle unngått.
