Dette er mitt forelesningsnotat til læreplanmålet om å gjøre rede for samfunnsforståelsen i renessansen, og diskutere hvilke faktorer som påvirket sentrale tenkeres oppfatning av stat og samfunn. Forelesningen er som vanlig ufullstendig, og er mest ment som et utgangspunkt å snakke ut i fra. Bilder, tekstbokser og merknader er ikke kommet ordentlig med her på bloggen.
*
IV Renessanse og forklaring
2 Om samfunnsforståelsen i renessansen
Mål: Gjøre rede for samfunnsforståelsen i renessansen og diskutere hvilke faktorer som påvirket sentrale tenkeres oppfatning om stat og samfunn.
I dette spørsmålet må vi skille mellom de ulike delene av Europa. Italia var organisert i frie bystater, mens resten av Europa fortsatt levde under føydalismen. Vi må også være oppmerksomme på forholdet mellom religion og politikk, som på den tiden var mye tettere enn det er i dag.
Religiøse tenkere
Vi har tidligere vært inne på at i middelalderen stod kirken veldig sterkt. Den katolske kirke med paven som overhode forvaltet Guds ord, og det var forbundet med grusomme straffer og evig fortapelse å sette seg opp mot det kirken mente. I tiden frem mot renessansen begynte man så smått å stille spørsmål ved den katolske kirkes forvaltning av Guds ord. Det var dem som mente at motivet for mange prester ikke var å tjene Gud, men heller å tjene seg selv ved å skaffe seg ære, makt og rikdommer.
Den første som åpent satte seg opp det katolske kirkesynet var tsjekkeren Jan Hus[ES1] . Han utdannet seg til prest ved universitetet i Praha, og reagerte på at all gudstjeneste skulle foregå på latin, et språk folket ikke forsto. Han reagerte også på avlaten kirken kunne samle inn for folks synder, og mente pengene var blitt viktigere enn forsoningen og tilgivelsen for synden. I disse og mange lignende spørsmål hadde Hus meninger som minner om dem Luther setter frem drøye hundre år senere, men på Hus’ tid var tiden ikke riktig moden, og han endte sitt liv ved å bli først bannlyst, siden brent på bålet for kjetteri og vranglære. Les mer om Hus her: http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Hus.
John Calvin (1509-1564) var en annen religiøs reformator. Tankene hans bygger på protestantismen, men han la større vekt enn Luther (og Hus) på predestinasjonen. Det vil si at spørsmålet om frelse eller fortapelse er forutbestemt av Gud allerede ved fødselen, og det er ingenting mennesket kan gjøre fra eller til for å endre på dette. Begrunnelsen hans var at en allmektig Gud som vet alt, også må vite alt om fremtiden, og derfor vet hvilken vei alle skal gå. Dette synet var selvsagt en trussel mot den katolske kirke. For hvis frelse og straff var bestemt på forhånd, ville avlatene være uten verdi. Denne troen innen kristendommen har fått navnet Kalvinismen, og den stod sterkt i sentral-Europa, i området rundt Sveits, hvor Calvin virket.
Martin Luther[ES2] er mer kjent for oss. Det er han som er selve grunnleggeren av den protestantiske kirke, kirken vi i Norge den dag i dag bekjenner oss til. Sentralt i hans lære er at mennesket blir frelst ved tro alene, og at den katolske kirkes læresetninger ikke hadde grunnlag i Bibelen. I områder som tok til seg Luthers lære og ble protestantiske, mistet den katolske kirke i praksis all makt. Europa ble religiøst delt, med protestantisme i nord og katolisisme i sør. Denne hendelsen blir kalt reformasjonen. Luther er godt behandlet på norsk wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther.
Samfunnsvitere og filosofer
Av Machiavelli, Bacon og Montaigne er Machiavelli den suverent mest viktige.
Machiavelli
Jeg har tidligere vært veldig positiv til de italienske bystater og det republikanske styresettet. Men et demokratisk styre har også sine svakheter, spesielt i krisetider, hvor det kan være nødvendig å vise handlekraft. Når fienden truer, nytter det ikke med avstemninger og vingling frem og tilbake, da må man slå fienden tilbake eller gå under. Selv om Firenze blomstret som ingen andre byer i senmiddelalderen og renessansen, så hadde byen betydelige indre problemer. Sentralt her står konflikten mellom de pavevennlige Guelferne og de keiservennlige Gobelinerne, som senere ble til konflikt innad blant guelferne da Gobelinerne var slått. Fra cirka 1500-tallet ble flere av de italienske bystatene herjet eller erobret av fyrster nordfra. Dette siste skjedde i Machiavellis levetid, og det er i lys av det vi må lese hans verk.
|
Hva mener dere? Norge har i dag statsreligion, og kommer derfor i konflikt i spørsmål om kvinnelige prester og homofile prester. Kirkens syn bryter med norsk lov som ikke tillater diskriminering, men kirken skal kanskje bygge mer på Bibelens lover enn på Norges lover? Er det riktig eller galt å ha religionen inn under statsstyringen? |
|
Hva mener dere? Har Machiavelli rett, eller har han ikke det? Finner dere eksempler på statsledere som har dratt fordel av å styre etter Machiavellis prinsipper? Finner dere eksempler i deres eget liv, der folk som har vært uærlige og brutt avtaler og slikt noe, har oppnådd fordeler fremfor folk som har oppført seg korrekt? Kan slike ting på noen måte forsvares? |
Hovedtanken i Machiavellis hovedverk Il Principe (eller fyrsten på norsk) er at politikken må være helt atskilt fra religion og moral. Det første, altså at politikken må være atskilt fra religionen, er lett å forstå at han mente, på bakgrunn av alle problemene hans Firenze hadde hatt som følge av pavespørsmålet. Ved å ha religion som en ting, og politikken som en helt annen ting, ville disse problemene være unngått. Det andre, altså at statslederen ikke må være bundet av moral, har også sammenheng med urolighetene i Firenze i Machiavellis levetid. Ved å være bundet av moralske lover, reduserer fyrstene sin handlekraft. Dette er selvsagt et meget kynisk standpunkt, men Machiavelli argumenterer godt for seg, og det er også lett å peke på tilfeller dere statsledere uten moralske skrupler, har hatt fordel overfor statsledere som må ta hensyn til hva som er rett og galt hele tiden. I følge Machiavelli er en stats ve og vel så viktig, at det må være overordnet moralsk korrekt oppførsel.
Montaigne og Bacon
Disse to tenkerne er litt vanskeligere tilgjengelig enn Machiavelli, og de fikk heller ikke så stor direkte betydning. Montaigne har større betydning i litteraturhistorien enn filosofihistorien, fordi han med sine essays fant en helt ny måte å skrive på. Sentralt er den subjektive mening, fremfor den objektive sannhet. Her passer Montaigne godt inn i renessansens humanisme, med troen på mennesket og menneskets muligheter. Francis Bacon[ES3] (1561-1626) passer godt inn i renessansemennesket som tusenkunstner. Han utmerket seg innen politikk, vitenskap og filosofi, og arbeidet aktivt innenfor alle felt.
Konklusjon
Samfunnsforståelsen gikk gjennom en radikal endring i renessansen. Den viktigste endringen skjer på det religiøse området, der Nord-Europa regelrett bryter med den katolske kirke og går over til protestantismen. Dypest sett kan vi si at reformene mot kirken gikk på det at mennesket skulle få lov til å tenke selv, og ikke blindt adlyde de kirkelige autoriteter. Slik passer endringene godt inn i renessansens humanisme. For samfunnsforståelsen utenom religionen, kommer også inn at det er mulig å diskutere hvordan makten skal være. Makten blir ikke tatt for selvsagt, og dyktige tenkere diskuterer i skrifter hvordan konger og fyrster best skal forvalte makten de har. Mest betydningsfull i denne diskusjonen var italieneren Machiavelli, men hans autoritære syn, bryter egentlig litt med renessansens idealer om det frie mennesket med alle muligheter.
