Hordaland fylkeskommune har innført avdelingsstruktur på skolene i fylket. Rettere sagt: De har pålagt alle skoler å ha en avdelingsstruktur. Det har ført til større administrasjon, dyrere administrasjon og kanskje også på noen skoler dårligere administrasjon. De to første er uomtvistelige, og klinger dårlig i en tid der det blir sagt at nå skal man satse på læreren i skolen. Mindre penger og mindre penger skal gå til administrasjon og papirarbeid. Det er det motsatte som skjer.
En uomtvistelig konsekvens av den nye organisasjonsstrukturen – i hvert fall på de skolene jeg kjenner til – er at det blir flere møter. I tillegg til klasselærermøter i alle klasser på alle nivå, så skal også avdelingslederen ha sitt, gjerne med ukentlige møter. Avdelingene er store, så det er alltid en eller annen som har noe å si, en eller annen ting som angår et eller annet fag, og så må alle sammen samles og ha møte i skolens gode ånd. Jeg føler meg ikke som lærer, jeg føler meg som kveg. Og kveg gjør seg best når de går i flokk.
Å kjempe mot møtekulturen i skolen ser ut som noe man holder ut inntil man når en viss alder – og gir opp. Det er hundrevis og tusenvis av arbeidstimer som på denne måten kastes bort, av at vi lærere må sitte og høre på informasjon eller diskusjoner rundt saker som på ingen måte angår oss. Og om de angikk oss, hadde en liten beskjed vært nok.
Sett nå for eksempel at en lærer ville kjøre noen ekstra tester eller innleveringer, for å gjøre elevene bedre rustet til prøver som skal komme, og – ja, lære dem fagene våre, rett og slett. Det er jo det vi strengt tatt er til for. Vi er pålagt å ha et vurderingsgrunnlag på minst tre prøver eller andre typer tester, og ingen vil kny om vi ikke har flere, og om vi har mindre, vil det heller ikke bli bråk, så lenge karakterne blir satt på et vis og ingen elever klager. Men hva om en lærer ser at det i en klasse trengs øvinger, øvinger og atter øvinger, og uten innlevering vil ingen lekser bli gjort, så enten har vi foran oss et elendig resultat, eller – nettopp flere tester.
Med et par og tjue elever i gruppen er det alltid lite fristende å sette i gang sånt ekstra arbeid som medfører retting. Mange kan kanskje ta snarveien om dataretting, og automatisk rettede prøver, som rett nok sparer tid, men taper mer enn tilsvarende i verdi. Hva om læreren vil ha noe ordentlig, der elevene skriver, og læreren leser, og gir tilbakemelding. Det tar litt mer enn en dobbelttime, om læreren bruker 5 minutter per elev i en klasse på 20 (den som hadde klasser på 20, forresten).
Hadde det ikke vært en ide å bare sløyfe noen av disse møtene, for å gjøre dette ekstra rettearbeidet? Det ville jo utvilsomt komme elevene til gode. Ofte er det jo ganske vanskelig å få øye på hvordan det som foregår på møtene, skal komme elevene til gode. Jeg må si jeg ikke liker en skole der det er fullt akspetert å sluntre unna arbeidet med elevene, du kan ha elendige prøver og elendig undervisning, så lenge karakterene på vitnemålet kommer på plass, og ingen klager. Men sluntrer du unna et møte eller to, så skal jeg garantere deg at du får høre det.
Resultatet er en mengde lærere som gir opp maset, og forsøker å holde undervisning og retting og alt annet nede på et minimum. Man gjør hva man må, og man gjør det respektabelt. Hadde det ikke vært bedre om at vi følte det nyttet å legge ned litt ekstra innsats, at vi ikke er husdyr fylket må holde styr på, men at vi tvert i mot egentlig er ressurssterke folk, som ganske godt selv ser hva som trengs. Og om en lærer ville gjøre litt ekstra arbeid på bekostning av et møte, skulle det vært tommelen opp, i stedet for beskjeden “møtet kommer du på, hva du gjør utenom, er ikke min sak”.
