Dette er forelesningsnotatet mitt til det siste læreplanmålet for antikken og samtalen i skolefaget Historie og filosofi for den videregående skole. Forelesningen er ment brukt sammen med et udelt teksthefte jeg har satt i stand.
II Antikken og samtalen
Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater
Mål: Anvende relevante kildekritiske spørsmål til beretninger og vise hvordan beretninger kan brukes som kilder til antikken.
|
Som for den forrige kilden må dere bruke heftet med kopierte antikke tekster dere har fått utdelt, og være forberedt på å få eksempler på slike tekster til prøven. |
Om beretning
En historisk tekst kan brukes på to forskjellige måter. Den kan brukes som levning, det vil si at den sier noe om hvilke holdninger folk hadde og hvordan folk tenkte i tiden teksten ble skrevet. Den kan også brukes som beretning, det vil si at vi ser på innholdet i teksten og hvordan det beskriver den historiske samtiden teksten er skrevet i.
Om kildekritikk
Historikeren skiller mellom begrepene kilder og litteratur. En kilde er et dokument, en gjenstand eller en tekst fra historisk tid, mens litteratur er tekster historikere har skrevet i ettertid. Læreboken er for eksempel et eksempel på historisk litteratur, mens teksten Thukydids historiske metode[ES1] er en kilde fra den greske antikken[ES2] .
De historiske kildene må tolkes. For å få mest mulig ut av tolkningen, må historikeren vite hvorvidt kilden er troverdig og om den gir et sannferdig bilde av begivenhetene den skriver om. Her må han eller hun huske at det finnes ingen objektiv sannhet i historien, at også kilden er en subjektiv tokning av begivenhetene, og at det ikke er sikkert den har oppfattet alt korrekt, og i hvert fall ikke at den fremstiller alt korrekt. Ved å stille kildekritiske spørsmål, forsøker historikeren å få et bedre grunnlag å tolke kildene på.
De kildekritiske spørsmål
Mange av disse spørsmålene kan virke opplagte og enkle, men det viser seg at de er fort gjort å glemme når man har den historiske kilden foran seg. Et nøkkelspørsmål er hvem har skrevet teksten og om denne har hatt spesielle motivasjoner for å fremstille en sak på en spesiell måte. Ulike grunner til en slik motivasjon kan være:
- Seierherrens historie Dette er et viktig og velkjent prinsipp. Det er alltid seierherren som får skrive historien, mens de som har tapt går under. De som vinner, vil alltid fremstille sin egen sak rettferdig.
- Politisk ståsted Dette er viktigere i nyere historie enn i antikken, men også i antikken vil forfatterens politiske ståsted fargelegge hans historiske fremstilling. For eksempel vil romerne i republikkens
- Religiøst ståsted
- Kultur
- Selvskryt Mange konger og keisere og andre historiske personer har selv skrevet sin historie, og de har ofte fremstilt seg selv bedre enn de er og gi seg selv en viktigere rolle enn de egentlig har hatt. Dette finner vi også igjen i biografier fra våre egne dager.
Det finnes selvsagt mange flere grunner som kunne vært oppgitt. Ofte lønner det seg simpelthen å bruke sunn fornuft. Historikeren må også finne andre kilder å sammenligne med, for å danne seg et mer korrekt bilde av begivenhetene.
Konkret kilde
Dere har fått utdelt kilden Diodoros[ES3] om etruskerne. Vi skal nå se hvordan vi kan bruke kildekritiske spørsmål på denne kilden.
Vi må først se på hvem forfatteren er, hvor han kom fra og hvilke holdninger han kan ha hatt. Vi får opplyst at han er en romersk historiker fra keiser Augustus’ tid, altså den første keisertiden. På denne tiden var Romerriket på vei mot sitt mektigste, Gallia var nylig erobret, det samme var Egypt, og romerne hadde fått kontrollen over hele det veldige Middelhavsområdet. Det er også grunn til å tro at Diodoros var stolt over sin egen kultur.
En av de første konkurrentene romerne beseiret, var nettopp Etruskerne. Vi har derfor et godt eksempel på seierherrenes historie, og vi må være på vakt mot nedlatende beskrivelser av motstanderen og mot overdreven rettferdiggjøring og/eller glorifisering av egen krigføring.
Vi kan også sammenligne med andre kilder, hvor vi for etruskerne har problemet at samtlige kilder er skrevet av fremmede kulturer. De etruskiske kildene er skrevet på et språk ettertiden ikke har klart å tyde.
|
Alt i alt er dette en fin kilde. Diodoros gir en verdifull fremstilling av etruskerne, og en enda mer verdifull kilde for hvordan romerne oppfattet etruskerne. Uten at vi kan ta ham i direkte løgn, er beretningen hans tydelig fremstilt av den romerske kulturen kilden er skrevet i. |
Det første Diodoros skriver er at Etruskerne ”utmerket seg ved sin energi”, og ”erobret et stort landområde og grunnla her mange betydelige byer”. Dette er en holdning vi ofte ser fra antikke kilder, at seierherren fremstiller motstanderen mektig, og slik gjør sin egen bragd større. Men de andre kildene vi har viser at Diodoros har dekning for sitt syn, Etruskerne hadde virkelig mange betydelige byer i det italiske området, og var opprinnelig langt mektigere enn det den gang lille romerriket.
Videre skriver Diodoros at romerne overtok de etruskiske oppfinnelsene, ”og gjorde dem mer fullkomne og opptok dem i sin kultur”. Dette er ganske utilslørt selvskryt, men igjen ser vi ved å sammenligne med andre kilder at Diodoros har dekning for sitt syn. Mange av de etruskiske oppfinnelsene ble virkelig videreutviklet av romerne, som gjorde dem bedre.
Til slutt skriver Diodoros at etruskerne på grunn av sin overflod av jordbruksprodukter, har blitt forledet til ”tøylesløs vellevnet og sløvhet” og at de dermed har gitt slipp på ”den tapre fastheten som de før i tiden satte så høyt”. Dette oppgir Diodoros som forklaring på at etruskerne til slutt tapte for romerne, og han får på den måten rettferdiggjort at romerne som et bedre folk har beseiret de late etruskerne og overtatt rikdommene og teknologien deres. Underforstått er romerne et arbeidsomt, godt folkeslag, som forvalter rikdommene bedre.
|
Sjekk begrepene senat, konsul og andre ord dere lurer på i ordlisten fra norsk språkråd! |
|
Historikeren må selvsagt justere de små utdragene fra teksten til Augustus når historien skal skrives. På den annen side ville det være pinlig for Augustus å bli tatt i direkte løgn, så han kan ikke overdrive for mye heller. Igjen må historikeren søke andre kilder, og bruke sunn fornuft. |
Vi kan også se på Augustus[ES4] ’ oppfatning av det romerske keiserdømmet og sin egen rolle. Denne teksten er et utmerket eksempel på selvskryt, og overdreven fremstilling av egen betydning i verdenshistorien. Vi ser at han skriver ”senatet gav meg rang som konsul” og at folket ”betrodde meg nyordningen av statens forhold”. Heller ikke dette er direkte løgn, men det er en forenkling av begivenhetene som de egentlig var. Et enda bedre eksempel står i tekstutdrag 2, der Augustus skriver: ”… etter at jeg hadde gjort slutt på borgerkrigen og med alles samtykke hadde skaffet meg den høyeste makten i riket, overdrog jeg staten (res publica) fra mitt herredømme (potestas) til senatets og det romerske folks frie disposisjon.” Det er et tydelig eksempel på å overdrive sin egen rolle, og forskjønne sine egne handlinger.
[ES1]Så gammel litteratur kaller vi en kilde, selv om den formelt sett også er litteratur om peloponneserkrigen.
[ES2]Utdrag fra Aschehougs verdenshistorie er også litteratur. Hvilken tekst mener du er mest verdifull, Thukydids historie, eller Aschehougs verdenshistorie, kilden eller litteraturen? Hvorfor?
[ES3]Diodoros av Sicilia (ca 90 – ca 27 f.kr).
http://www.livius.org/di-dn/diodorus/siculus.html
(på engelsk)
