Antikken og samtalen – Kildekritiske spørsmål til beretninger og hvordan beretninger kan brukes som kilder til antikken

Dette er forelesningsnotatet mitt til det siste læreplanmålet for antikken og samtalen i skolefaget Historie og filosofi for den videregående skole. Forelesningen er ment brukt sammen med et udelt teksthefte jeg har satt i stand.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Anvende relevante kildekritiske spørsmål til beretninger og vise hvordan beretninger kan brukes som kilder til antikken.

 

Som for den forrige kilden må dere bruke heftet med kopierte antikke tekster dere har fått utdelt, og være forberedt på å få eksempler på slike tekster til prøven.

Om beretning

En historisk tekst kan brukes på to forskjellige måter. Den kan brukes som levning, det vil si at den sier noe om hvilke holdninger folk hadde og hvordan folk tenkte i tiden teksten ble skrevet. Den kan også brukes som beretning, det vil si at vi ser på innholdet i teksten og hvordan det beskriver den historiske samtiden teksten er skrevet i.

 

Om kildekritikk

Historikeren skiller mellom begrepene kilder og litteratur. En kilde er et dokument, en gjenstand eller en tekst fra historisk tid, mens litteratur er tekster historikere har skrevet i ettertid. Læreboken er for eksempel et eksempel på historisk litteratur, mens teksten Thukydids historiske metode[ES1]  er en kilde fra den greske antikken[ES2] .

 

De historiske kildene må tolkes. For å få mest mulig ut av tolkningen, må historikeren vite hvorvidt kilden er troverdig og om den gir et sannferdig bilde av begivenhetene den skriver om. Her må han eller hun huske at det finnes ingen objektiv sannhet i historien, at også kilden er en subjektiv tokning av begivenhetene, og at det ikke er sikkert den har oppfattet alt korrekt, og i hvert fall ikke at den fremstiller alt korrekt. Ved å stille kildekritiske spørsmål, forsøker historikeren å få et bedre grunnlag å tolke kildene på.

 

De kildekritiske spørsmål

Mange av disse spørsmålene kan virke opplagte og enkle, men det viser seg at de er fort gjort å glemme når man har den historiske kilden foran seg. Et nøkkelspørsmål er hvem har skrevet teksten og om denne har hatt spesielle motivasjoner for å fremstille en sak på en spesiell måte. Ulike grunner til en slik motivasjon kan være:

 

• Seierherrens historie     Dette er et viktig og velkjent prinsipp. Det er alltid seierherren som får skrive historien, mens de som har tapt går under. De som vinner, vil alltid fremstille sin egen sak rettferdig.
• Politisk ståsted Dette er viktigere i nyere historie enn i antikken, men også i antikken vil forfatterens politiske ståsted fargelegge hans historiske fremstilling. For eksempel vil romerne i republikkens
• Religiøst ståsted
• Kultur
• Selvskryt         Mange konger og keisere og andre historiske personer har selv skrevet sin historie, og de har ofte fremstilt seg selv bedre enn de er og gi seg selv en viktigere rolle enn de egentlig har hatt. Dette finner vi også igjen i biografier fra våre egne dager.

 

Det finnes selvsagt mange flere grunner som kunne vært oppgitt. Ofte lønner det seg simpelthen å bruke sunn fornuft. Historikeren må også finne andre kilder å sammenligne med, for å danne seg et mer korrekt bilde av begivenhetene.

 

Konkret kilde

Dere har fått utdelt kilden Diodoros[ES3]  om etruskerne. Vi skal nå se hvordan vi kan bruke kildekritiske spørsmål på denne kilden.

 

Vi må først se på hvem forfatteren er, hvor han kom fra og hvilke holdninger han kan ha hatt. Vi får opplyst at han er en romersk historiker fra keiser Augustus’ tid, altså den første keisertiden. På denne tiden var Romerriket på vei mot sitt mektigste, Gallia var nylig erobret, det samme var Egypt, og romerne hadde fått kontrollen over hele det veldige Middelhavsområdet. Det er også grunn til å tro at Diodoros var stolt over sin egen kultur.

            En av de første konkurrentene romerne beseiret, var nettopp Etruskerne. Vi har derfor et godt eksempel på seierherrenes historie, og vi må være på vakt mot nedlatende beskrivelser av motstanderen og mot overdreven rettferdiggjøring og/eller glorifisering av egen krigføring.

            Vi kan også sammenligne med andre kilder, hvor vi for etruskerne har problemet at samtlige kilder er skrevet av fremmede kulturer. De etruskiske kildene er skrevet på et språk ettertiden ikke har klart å tyde.

 

Alt i alt er dette en fin kilde. Diodoros gir en verdifull fremstilling av etruskerne, og en enda mer verdifull kilde for hvordan romerne oppfattet etruskerne. Uten at vi kan ta ham i direkte løgn, er beretningen hans tydelig fremstilt av den romerske kulturen kilden er skrevet i.

Det første Diodoros skriver er at Etruskerne ”utmerket seg ved sin energi”, og ”erobret et stort landområde og grunnla her mange betydelige byer”. Dette er en holdning vi ofte ser fra antikke kilder, at seierherren fremstiller motstanderen mektig, og slik gjør sin egen bragd større. Men de andre kildene vi har viser at Diodoros har dekning for sitt syn, Etruskerne hadde virkelig mange betydelige byer i det italiske området, og var opprinnelig langt mektigere enn det den gang lille romerriket.

            Videre skriver Diodoros at romerne overtok de etruskiske oppfinnelsene, ”og gjorde dem mer fullkomne og opptok dem i sin kultur”. Dette er ganske utilslørt selvskryt, men igjen ser vi ved å sammenligne med andre kilder at Diodoros har dekning for sitt syn. Mange av de etruskiske oppfinnelsene ble virkelig videreutviklet av romerne, som gjorde dem bedre.

            Til slutt skriver Diodoros at etruskerne på grunn av sin overflod av jordbruksprodukter, har blitt forledet til ”tøylesløs vellevnet og sløvhet” og at de dermed har gitt slipp på ”den tapre fastheten som de før i tiden satte så høyt”. Dette oppgir Diodoros som forklaring på at etruskerne til slutt tapte for romerne, og han får på den måten rettferdiggjort at romerne som et bedre folk har beseiret de late etruskerne og overtatt rikdommene og teknologien deres. Underforstått er romerne et arbeidsomt, godt folkeslag, som forvalter rikdommene bedre.

 

Sjekk begrepene senat, konsul og andre ord dere lurer på i ordlisten fra norsk språkråd! http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html

Historikeren må selvsagt justere de små utdragene fra teksten til Augustus når historien skal skrives. På den annen side ville det være pinlig for Augustus å bli tatt i direkte løgn, så han kan ikke overdrive for mye heller. Igjen må historikeren søke andre kilder, og bruke sunn fornuft.

Vi kan også se på Augustus[ES4] ’ oppfatning av det romerske keiserdømmet og sin egen rolle. Denne teksten er et utmerket eksempel på selvskryt, og overdreven fremstilling av egen betydning i verdenshistorien. Vi ser at han skriver ”senatet gav meg rang som konsul” og at folket ”betrodde meg nyordningen av statens forhold”. Heller ikke dette er direkte løgn, men det er en forenkling av begivenhetene som de egentlig var. Et enda bedre eksempel står i tekstutdrag 2, der Augustus skriver: ”… etter at jeg hadde gjort slutt på borgerkrigen og med alles samtykke hadde skaffet meg den høyeste makten i riket, overdrog jeg staten (res publica) fra mitt herredømme (potestas) til senatets og det romerske folks frie disposisjon.” Det er et tydelig eksempel på å overdrive sin egen rolle, og forskjønne sine egne handlinger.

---

 [ES1]Så gammel litteratur kaller vi en kilde, selv om den formelt sett også er litteratur om peloponneserkrigen.

 [ES2]Utdrag fra Aschehougs verdenshistorie er også litteratur. Hvilken tekst mener du er mest verdifull, Thukydids historie, eller Aschehougs verdenshistorie, kilden eller litteraturen? Hvorfor?

 [ES3]Diodoros av Sicilia (ca 90 – ca 27 f.kr).

http://www.livius.org/di-dn/diodorus/siculus.html

(på engelsk)

 [ES4]Den romerske keiser Augustus

 

Antikkken og samtalen – Historiefremstilling gjennom myter og skjønnlitteratur og sakprosa

Dette er mitt forelesningsnotat til læreplanmålet om å diskutere forskjellen mellom historiefremstilling gjennom myter og skjønnlitteratur og sakprosa, fra skolefaget Historie og filosofi i den videregående skole. Til undervisningen har jeg også gitt elevene et hefte med teksteksempler fra de ulike sjangrende, og brukt dette som utgangspunkt, mer enn denne forelesningen.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Diskutere forskjellen mellom historiefremstilling gjennom myter og gjennom skjønnlitteratur og sakprosa

 

Til dette læreplanmålet og det neste har dere fått et kopiert et hefte med forskjellige typer tekster. Det inneholder både myter, skjønnlitteratur og sakprosa.

Dette læreplanmålet er ment å få frem forskjellen mellom historiefremstillingen i de gamle oldtidske riker, og i klassisk gresk og romersk tid. Fra Egypt, Babylon, Kina og de andre oldtidsrikene har vi få skriftlige kilder, og de er ofte ufullstendige og vanskelige å tyde, mens vi fra grekerne og romerne har forholdsvis store mengder tekst innen flere sjangere, og på et språk vi fullt ut forstår. For grekerne og romerne kan vi lese og sammenligne tekster som er mytiske, skjønnlitterære og sakprosa.

 

Læreplanmålet sier også noe om hvordan vi som historikere kan vite noe om fortiden. Vi har her språklige og ikke-språklige kilder, der de ikke-språklige, eller ikke-talende kildene er gjenstander vi finner ved for eksempel arkeologiske utgravinger. Disse gjenstandene kan si oss noe om rikdommer og utviklingsnivå innen en kultur, og kanskje også litt om samfunnsforhold og måte å tenke på.

            Her skal vi imidlertid legge vekt på de tekstlige kildene.

 

Tekstlige kilder

En tekstlig kilde kan brukes som levning og som beretning. Brukt som levning, så ser vi på tankene bak teksten, hvordan forfatteren har tenkt og hva man mente var viktig å skrive om. Teksten er et historisk dokument. Som beretning ser vi på innholdet i selve teksten. Da ser vi på hva forfatteren skriver om. Ulike typer tekster har ulik verdi som levning og som beretning.

 

Historiefremstilling gjennom myter

Dette punktet skal dere ha vært igjennom i forbindelse med arbeidet deres om oldtid og myter. Sentralt er at det sier litt om måten å tenke på, og om religiøs oppfattelse, men lite om hvordan samfunnet egentlig fungerte. Det betyr at historikeren må tolke historiene, og det er stor fare for at han eller hun da legger noe til, eller trekker noe fra.

            Som beretning har mytene liten verdi, for innholdet i disse tekstene er usannsynlig og lite troverdig, men de har stor verdi som levning, fordi de sier noe om kulturen tekstene er skrevet i.

 

Teksten ”Grunnleggelsen av byen Roma”, av Livius, som dere har fått i heftet, er et eksempel på en mytisk tekst. Det er ingen som nå tror på historien Livius her forteller, så teksten kan ikke brukes som kilde for hvordan Roma ble til. Derimot kan teksten brukes som kilde til hvordan romerne selv oppfattet grunnleggelsen av byen sin, og slik sett har den stor verdi. Vi kan også kjenne igjen elementer i teksten, som også blir brukt i andre mytiske fremstillinger. Dette har også verdi, for det gir oss forståelse av at det har viktig for eldre samfunn å gi sin kultur en slags guddommelig eller storslått opprinnelse. Det indikerer også at det har vært kontakt mellom kulturene, eller at de har kjent til hverandres fortellinger.

 

 

Historieforståelse gjennom skjønnlitteratur og sakprosa

Skjønnlitteratur er diktning skrevet ut i fra fantasien, mens sakprosa er prosatekst[ES1]  om en konkret sak, altså fra virkeligheten.

 

Skjønnlitteratur

Selv om skjønnlitteratur er fantasi, kan den si oss mye om hvordan folkene i kulturen som har produsert den har tenkt. Vi lærer hvilke skikker de hadde, og hva de anser som rett og galt og god moral. På mange måter er skjønnlitteraturen også beslektet med myter, med det at den danner helteskikkelser folk kan identifisere seg med. Grekeren har for eksempel teaterstykket Kong Ødipus, der vi får se hvordan kongen ikke klarer å slippe unna sin skjebne. Vi ser i legenden også at det samme motivet som for opprettelsen av Roma ble brukt. Kongen og dronningen setter sitt barn ut i elven for at det skal dø, da de får høre av orakelet i Delfi at denne ungen skal vokse opp og drepe sin far og elske sin mor. Barnet er kong Ødipus, han blir funnet i Egypt, hvorfra han erobrer grekerne og dreper den greske kongen – sin far – og gifter seg med den greske dronningen – sin mor. Som straff sender gudene pest over landet, og da kongen får vite at pesten er hans feil, stikker han ut øynene i fortvilelse.

 

Det finnes flere bevarte teaterstykker og andre skjønnlitterære tekster fra det gamle Hellas. De har alle stor verdi, både rent litterært, men også brukt som kilde for å forstå det gamle greske samfunnet.

Thukedids historie Betydning som levning og beretning. Som levning med det at den forklarer hvordan grekerne tenkte, og hva ved historien som er verd å legge vekt på. Som beretning ved at den forklarer hva som skjedde. Men vi må huske at Thukedid som athener var part i saken, og det kan være at han ikke oppfatter alt riktig, slik som det egentlig var.

Sakprosa

Grekerne er de første som har egentlige historikere. Gjennom Thukedid har vi en god forklaring på krigen mot Spartanerne. I teksten fra heftet ser vi hvilket syn han har på historiefaget, og det å skrive historie. Disse tekstene har betydning både som levning og beretning. Som beretning må vi imidlertid stille kildekritiske spørsmål. De kildekritiske spørsmål blir tatt opp i neste forelesning.

 

 

Hvis dette læreplanmålet blir gitt på prøven, vil dere få utdelt tekster innenfor en eller flere av disse sjangrene. Det er derfor viktig at dere vet hvordan dere skal klassifisere dem, og vet hvordan de skal brukes.

 

 

Her er noen nettsider dere må kunne om kilder

http://historie.cappelen.no/historie1/bakgrunn.html

 

Til venstre: Thukedid. Til høyre: Fra en vase med Oidpus foran sfinxen.

---

 [ES1]Prosa står i motsetning til vers. Versetekster er satt opp på en spesiell måte, som for eksempel i dikt, mens prosatekster er skrevet rett frem, sånn som denne.

Antikken og samtalen – Romerretten og retorikken

Dette omfattende læreplanmålet har jeg et om mulig enda mer utilstrekkelig forelesningsnotat enn vanlig.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Drøfte romerrettens og retorikkens betydning for utviklingen av det romerske samfunn

 

I ordlisten fra norsk språkråd er retorikk definert som talekunst, veltalenhet. Den tradisjonelle betydningen er ”læren om å snakke godt for seg”, det vil si at retorikken som vitenskap  studerer hvordan man skal snakke for å overbevise tilhørerne.

 

Romerretten er enkelt sagt rettssystemet de hadde i det gamle romerriket. Dette rettssystemet har vært modell for alle senere rettssystemer i vår del av verden, også de vi har i dag.

 

Retorikk

Betydningen av å kunne snakke for seg er viktigere i demokratiske systemer, enn i diktaturer. Derfor var de gamle grekerne og de gamle romerne opptatt av det. De levde i de første demokratier, og det var behov for å ordlegge seg godt for å få gjennomslag for sin sak.

 

I Hellas var det som kjent en motsetning mellom sofistene og filosofene, der filosofene ville finne frem til sannheten, mens sofistene bare ville overbevise eller briljere med veltalenhet. For sofistene ble derfor retorikken viktig, der var jo formen viktigere enn innholdet, men også filosofene satte retorikken høyt. Det hjalp ikke stort å ha noe godt å si, om du ikke klarte å si det på en god måte. Flere av de store tenkerne i antikken skrev betydelige verk om talekunsten. Den mest kjente retorikeren og taleren av dem alle, var grekeren Demostenes[ES1] .

 

Som dere vet utviklet ikke romerne gresk filosofi videre, det finnes ingen romerske filosofer i den forstand, men det finnes flere store romerske retorikere.

 

Følgende tabell viser de fem ulike delene av den romerske retorikken. De første tre har med arbeidet med stoffet å gjøre, de siste to med selve fremførelsen.

 

1. Inventio (finningen)	Finne argumentene.
2. Disposito (disponeringen)	Disponere stoffet. Vanlig inndeling var 1. Innledning (exordium) 2. Saksfremstilling (narratio) 3. Bevisføring (probatio) 4. Avslutning (perotaio eller epilogus). Innledningen skal vekke interesse for tilhøreren. Saksfremstillingen skal gjøre klart hva saken gjelder, og må for det være kort, klar og troverdig. Bevisføringen er den viktigste delen, her skal tilhøreren overtydes gjennom argument, og ikke gjennom følelser (pathos) eller talerens karakter (ethos). Avslutningen skal oppsummere hovedpunktene i talen, og i tillegg gjerne ha en sluttappell som vekker følelser hos tilhøreren.
3. Elocutio (ordleggingen)	Finne de riktige ordene å formulere seg med. Talen skulle være ren, tydelig, høvelig og fager. Ren vil si korrekt skrevet, altså ingen feil, tydelig var at ordene skulle være velkjente, og lette for tilhøreren å forstå. Å snakke som det høver, vil si å tilpasse ordene innholdet, for eksempel må man ordlegge seg annerledes i et bryllup enn i en begravelse. Det er også et spørsmål om stilnivå (høystil/lavstil). Fager, eller skjønn, vil si det som gjør talen vakker, og det var stor diskusjon om hva det egentlig var, og hvordan fin tale skulle være.
4. Memoria (innlæringen)	Å lære seg stoffet utenat.
5. Actio (fremføringen)	Det gjaldt å bruke stemme og kroppsspråk for å oppnå kontakt med publikum.

 

Romerretten

Vi har tidligere vært inne på at romerriket bestod av tre deler, monarkiet, republikken og keisertiden. Romerretten begynte med 12-tavleloven fra den tidlige republikken, da romerriket bare bestod av byen Roma og området rundt. Da riket ekspanderte (=ble større), ble det også nødvendig å utvikle lovene videre for å organisere det. Romerretten nådde et høydepunkt på 2-300 tallet, hvor også selve riket var på høyden av sin makt.

I motsetning til grekerne behandlet romerne juriducum som en vitenskap, og hadde profesjonelle jurister. Dette var nødvendig for å organisere det veldige riket.

Forholdet mellom naturrett og lovens rett

Fra dansk nettleksikon: http://www.aschehougsleksikon.dk/ns/default.htm Romerretten: jus romanum; den ret, der gjaldt for Romerriget. Oprindelig uskrevne sædvaneregler, nedskrevet 451-450 f.Kr. i de Tolv tavlers love, der senere udbyggedes ved romerske juristers bearbejdelse og embedsmændenes virksomhed, f.eks. prætorernes. Stod højt under republikken, udviklede sig yderligere i kejsertidens første århundrede og nåede med jurister som Gajus, Papinian og Ulpian sit højdepunkt i 2. og 3. årh. e.Kr. Blev under Justinian 1. samlet i Corpus juris civilis. Påvirkede p.gr. af sine fremragende egenskaber andre europæiske landes retssystemer, f.eks. i Frankrig, Spanien, Tyskland og Østrig, men trængte ikke igennem i Norden og de engelsktalende lande.

Et spørsmål romerne i likhet med grekerne var opptatt av, var om det finnes en naturlig lov som vil gjelde overalt, og ikke bare spørsmål om kultur. Eller sagt på en annen måte: Er oppfatningen av hva som er rett og galt noe som hører med til menneskets natur, eller er det noe som er tillært? Romerne mente at svaret er både og, noe er tillært, mens noe er naturlig. For eksempel er det i Norge forbudt å nyte alkohol på offentlig sted, mens det i Danmark er fullt lovlig. I Norge blir altså det oppfattet som galt, mens det i Danmark ikke gjør noen ting. Lignende forskjeller i lovsystemer har vi i forskjellige land om tobakk, abort, kasting av søppel, ekteskapslover og en rekke andre forskjellige ting. Derimot er det ingen land hvor det er lov å drepe eller skade en uskyldig, det blir overalt oppfattet som galt, og er derfor en oppfatning som ligger i menneskets natur i følge romerne, det hører med til naturretten.

 

Romerne skilte mellom naturrett og tillært rett i rettssystemet sitt, og hadde formildende omstendigheter hvis man brøt en lov man ikke kjente til. Så for romerne vil det være slik, at hvis en danske ble tatt for å ta seg en øl på torgallmenningen, så ville han kanskje få en advarsel og ikke en bot, fordi han kom jo fra en kultur hvor dette er helt lovlig. Hvis dansken derimot hadde slått ned noen på torgallmenningen, så ville han fått full straff, for dette er ikke noe han kan si han ikke kjente til. Det ligger i menneskets natur å forstå at man ikke skal gå rundt og slå ned folk.

 

Romerrettens betydning

Vi har mange ganger poengtert at det er to måter å styre et folk på, man kan enten gjøre det med makt, og tvinge dem til å underkaste seg, eller man kan gjøre det ved å gjøre folket fornøyd, slik at det frivillig lar seg styre. Det er en stor fordel hvis man kan styre med det gode, for et fornøyd folk blir det ikke noe bråk med. De aller, aller fleste statsmaktene og rikene i verdenshistorien har styrt med en kombinasjon av de to, det er vanskelig å gjøre et folk så fornøyd at man ikke må bruke litt makt i tillegg, og også romerne gjorde dette. Men det ville være mulig å holde et så stort rike samlet over så lang tid, hvis ikke innbyggerne var fornøyde[ES2] . Og ved å garantere for rettsikkerhet og pax romana (romerrikets fred), så hadde de aller fleste innbyggerne en forholdsvis trygg tilværelse som var bedre enn den de hadde utenfor riket. Det viste seg også at da riket falt, ble forholdene mye verre i mange, mange hundre år før de nådde opp på romerrikets nivå igjen.

Wikipedia har litt om rettshistorien på denne siden: http://no.wikipedia.org/wiki/Rettshistorie, men det er mye bedre om dere kan bruke de engelske sidene og lenkene videre der.

 

---

 [ES1]Demostenes. En av de største greske retorikere og talere. Han puttet steiner i munnen når han øvde på talene sine, for å lære seg å fremsi dem tydelig.

 

 [ES2]Dette gjelder spesielt i erobrede riker. Romerne forstod betydningen av at folk og kultuer som var beseiret, måtte føle at det nye livet i romerriket var bedr e enn det de hadde hatt i det gamle riket. Ellers ville man risikere at de ville vende tilbake til slik det var før.

Antikken og samtalen – Den filosofiske samtalen

Dette er forelesningsnotatet til læreplanmålet om den filosofiske samtalen i antikken. Noen av disse forelesningsnotatene har bilder, men de kommer ikke inn her på bloggen. Tekstbokser og merknader kommer heller ikke ordentlig inn.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Forklare opprinnelsen til den filosofiske samtalen og anvende prinsippene for den

 

Det er to store filosofer knyttet til den filosofiske samtalen i antikken. Den ene er Sokrates som praktiserte dem, den andre er Platon som skrev dem ned. For ordens skyld vil jeg også legge til at begrepet ”Den filosofiske samtalen” slik den blir brukt i skolefaget historie og filosofi, ikke er identisk med sånn jeg oppfatter den historiske samtalen i antikken.

Sokrates Sokrates levde i Athen fra 470 til 399 f. kr, og er en av de aller største filosofene som har levd. Han er den fremste representanten for den filosofiske samtalen, og han trodde så sterkt på den, at han ikke skrev ned et eneste ord selv. Alt han mente og stod for, har vi gjennom tekstene i Platons dialoger hvor Sokrates alltid spiller hovedrollen. Med dette minner han ikke så mye om filosofer, som på religiøse læremestere som Buddha, Kung fu tse, Muhammed og Jesus.

Platon Platon (Athen 428/27-348/47) er også en av våre aller største filosofer. I sine mange dialoger tar han opp alle vesentlige spørsmål vi kan stille oss, og gir svar som kan gjelde like godt i dag som den gang han skrev dem. Platon mente at dialogen var den beste måten å få frem filosofiske tanker på, og i det er det mange filosofer som har vært enige med ham, men ingen som har vært i nærheten av å lage så gode dialoger som ham.

Platon og Sokrates Det kan av og til være vanskelig å skille de to, da Platon legger all sin filosofi i munnen til Sokrates, og vi ikke har noen skriftlige kilder fra Sokrates selv. Vi har derimot noen brev fra Platon, der han skriver litt om hva som er hentet fra Sokrates lære, og hva han har tenkt ut selv. Platon var elev hos Sokrates, og beundret sin læremester, forgudet ham nærmest, og i dialogene fremstår Sokrates som en mann som har så gode svar på livets vanskelige spørsmål, at de nesten kan regnes som litt guddommelige i sin visdom.

Vi har altså noen spørsmål å svare på:

• Hvorfor ville ikke Sokrates skrive ned sin lære?
• Hvorfor valgte Platon å skrive ned sin lære i dialogform?

 

Vi tar det siste først. Platon var helt enig med Sokrates i at filosofi er alt for vanskelig til at det kan skrives ned på en måte som gjør at folk forstår det. På den annen side så vil filosofi som ikke er nedskrevet snart gå tapt, eller bli så forandret at den til slutt nesten ikke er gjenkjennelig fra sånn den opprinnelig var, og Platon mente at dette var verre. Så når han først måtte skrive filosofien sin ned, så var dialogen den beste måten å gjøre det på. Vi skal nå se på hvorfor.

 

Forholdet mellom sofistene og filosofene

Som vi har vært inne på var filosofene søkere av sannheten, mens sofistene var mer opptatt av å overbevise sine tilhørere og vinne diskusjonene. De siste ville bare briljere med sin visdom og ordkunst, og tok for dette betaling fra sine tilhørere. Det var ikke så viktig for dem å være konsekvente, eller å ha en fast lære, så de mente litt forskjellig etter hvem de snakket med og hva som var dagsformen. Den sanne filosofen ønsket ingen betaling for sin visdom, og ville bruke samtalen for sammen med samtalepartneren å finne frem til sann kunnskap og rett innsikt.

Den sofistiske og filosofiske metode

Sofistene og filosofene hadde av denne grunn forskjellig oppfatning av hvordan den filosofiske samtale skulle være. Sofistene ønsket lange monologer, der de kunne imponere med alt de visste og hvor flinke de var til å ordlegge seg. Filosofene – og særlig Sokrates – mente at det var for vanskelig å følge ordentlig med på slike lange monologer, og at mange bare lot seg imponere fordi de ikke skjønte hva som egentlig ble sagt. Det var bedre med korte spørsmål, så man fikk tid til å tenke. Da var man også hele tiden sikker på at man hadde tilhøreren med seg.

 

Den filosofiske samtalen

Det er nettopp dette som er den filosofiske samtalen, slik den foregikk i antikken. Sokrates gikk rundt og snakket med folk, og ved å stille dem spørsmål, fikk han dem til å tenke. Han kunne også tilpasse spørsmålene etter hvordan tilhøreren svarte, og slik kunne han være sikker på at han forstod hva han mente. Ved det skrevne ord kan man aldri være sikker på noe slikt. Det viser jo noe så enkelt som tolkningen av Platons dialoger. I de over 2000 årene som har gått siden de ble skrevet, er de blitt tolket på mange til dels svært forskjellige måter, noe som illustrerer at ingen kan være sikre på å ha forstått dem slik som de var ment. Platon skriver også i et brev at disse dialogene ikke var filosofien til Sokrates slik den egentlig var, men at de bare var det nærmeste man kunne komme.

 

Platons dialoger Jeg anbefaler dere å lese dem. De er korte og enkle å lese, og ikke vanskelige å forstå. Man får kjøpt dem i små pocketutgaver for cirka 70 kroner. Det er mye billigere enn skolebøkene – og mye bedre! Noen anbefalinger Menon – Om rettferdighet Symposium – Om kjærlighet Faidron – Om Sokrates’ død

Problemet med språket

Når filosofien blir virkelig avansert, kommer språket til kort for å uttrykke den. Dette gjelder ikke bare når vi skal oversette fra et språk til et annet, for eksempel Platons greske språk til norsk, men også innenfor ett og samme morsmål. Hvordan kan man vite når man snakker om begrep som ”lykke”, ”sjel” og ”sanser”, at den som hører eller leser har samme oppfatning som den som snakker eller skriver? Og det gjelder særlig når begrepene blir brukt i avanserte sammenhenger. Platon var fullt ut klar over denne problematikken, og som alle filosofer opptatt av de filosofiske hovedproblemene

1. Hva er det egentlig som eksiterer? (og hvordan eksisterer det?)
2. Hva av de tingene som eksisterer, kan vi egentlig sanse (oppfatte)? (Og hvordan kan vi være sikre på at det vi sanser, er det som egentlig er?)
3. Hvordan kan vi kommunisere videre det vi sanser? Eller hva kan vi egentlig si noe om? (Og hvordan kan vi si det?)

Kjenn deg selv En annen av Sokrates’ læresetninger var det greske ” “gnôti sauton“, eller ”kjenn deg selv”. Dette var også noe av hensikten med den filosofiske samtalen. Gjennom den skulle man lære seg selv bedre å kjenne og få innsikt i livet, og på den måten bli lykkeligere. For Sokrates var dette helt grunnleggende for å være harmonisk og dermed lykkelig. Platon kalte dette ”å bli filosof”, og mente i likhet med Sokrates at bare gjennom å bli filosof kan man forstå verden og livet, og leve et fullverdig liv.

Som de fleste store filosofer ender Platon opp med ganske pessimistiske svar på disse spørsmålene. Vi kan ikke vite sikkert hva som egentlig eksisterer, og hvis vi hadde visst det, kunne vi i hvert fall ikke si noe om det? Platon mente at ingen forstod dette bedre enn Sokrates[ES1] , og at ingen var bedre enn ham til å formidle dette videre gjennom den filosofiske samtalen. Platons nedskrevne dialoger er ingen fullgod erstatning for dem, men det er det beste vi har.

Kilder http://no.wikipedia.org/wiki/Platon http://no.wikipedia.org/wiki/Sokrates   Som vanlig på Wikipedia er det bedre å bruke de engelske sidene, hvis dere forstår dem. Det gjelder særlig for Sokrates.

 

---

 [ES1]Slik må vi forstå Sokrates’ vakre setning ”Jeg vet at jeg ingenting vet”.

Antikken og samtalen – Naturfilosofi og athensk filosofi om menneske og samfunn

Dette er et nytt forelesningsnotat for faget Historie og filosofi i den videregående skolen. Igjen vil jeg minne om at notatene er ufullstendige, og bare ment som et utgangspunkt for undervisning og samtale.

II Antikken og samtalen

Fremveksten av demokratiske ideer i greske bystater

 

Mål: Gjøre rede for naturfilosofi og athensk filosofi om menneske og samfunn

 

Vi har ikke hatt noen ordentlig forelesning om dette målet, i stedet har dere jobbet med det som gruppearbeid. Dette notatet er ment som en liten utfylling til det.

 

Begrepet ”filosofi” kommer av det greske ”sofi”, som betyr ”kjærlighet til visdom. Med naturfilosofi menes hvordan verden er satt sammen, mens den athenske filosofi langt på vei er synonym med den greske, da det var i Athen de greske filosofene levde og virket. Så siste ledd i læreplanmålet er altså hvordan de greske filosofene så på menneske og samfunn.

 

Filosofene

På vårt kurs holder vi oss til de største og mest kjente. Den første av de store er Sokrates[ES1] . Fra ham har vi ingen skriftlige kilder, alt vi vet om ham, har vi fra Platon[ES2] , som brukte Sokrates som hovedperson i sine dialoger. Der virker Sokrates på den måten, at han går rundt og snakker med folk. Gjennom å stille de riktige spørsmålene, får han den han snakker med til å tenke og få ny innsikt i sannheter denne har tatt for gitt. Grunnleggende for Sokrates var at den som visste det gode, også ville gjøre det gode, og hensikten med samtalevirksomheten var å sammen med samtalepersonen forsøke å finne frem til god innsikt om det de diskuterer, slik at de begge blir bedre mennesker.

            Det athenske samfunnet mente at Sokrates på denne måten forvirret folk, og at han var til skade til samfunnet. Derfor dømte de ham til døden, noe som gikk sterkt inn på den neste store filosofen – Platon. Fra Platon har vi mange verker. Platon skiller seg fra Sokrates med det at han trodde mer på filosofen som en stor og godt utdannet tenker, og kunne ikke gå med på slik som Sokrates at alle mennesker har sannheten i seg, og at man ved å stille de riktige spørsmålene kan finne frem til den. Platon trodde også at verden slik vi ser den bare er et slags skyggebilde av den egentlige verden, der alt eksisterer som ideer eller idealer. Det vil litt forenklet si at alt som finnes i den verden vi observerer, bare er en ufullstendig kopi av tingene slik de egentlig er. Det er bare filosofen som gjennom sin tenking og fornuft kan nå frem til ideenes verden..

            Aristoteles[ES3]  skiller seg fra sin læremester ved at han ikke har så stor på ideene. Han var den mest allsidige av samtlige greske filosofen, kanskje den mest allsidige av samtlige tenkere i verdenshistorien, og han leverte betydningsfulle bidrag innenfor de aller fleste retninger av filosofi og vitenskap. Mange fag på universitetet regner sin historie tilbake til Aristoteles, og han som grunnlegger av faget.

 

Naturfilosofi

I dag har naturvitenskapen kommet så langt at vi kan gi nokså gode svar på spørsmål som har vært en gåte for mennesket gjennom flere årtusener. De gamle grekerne rådde ikke over den type teknologi og måleinstrumenter som vi har i dag, de benyttet seg av den grunnleggende metoden av å observere og tenke. På bakgrunn av dette utviklet de et ganske imponerende verdensbilde.

            De aller første naturfilosofene mente at alt besto av vann, og at alt forandres. Fra Heraklit (500 f. kr) har vi uttrykket ”Man kan ikke gå ut i samme elv to ganger”, og med det mente han at forandringen er tingenes lov. Verden skal altså ikke forstås som noe som er, men som noe som forandres. Siden kom Demokrit, som mente at alt kunne deles ned til noen minste bestanddeler, og disse kalte han atomer. Her var han flere årtusener forut for sin tid, selv om hans atomlære ikke er den samme som den vi har i dag.

            De tre store filosofene har litt forskjellig tilnærming til naturfilosofien. Sokrates er en jordnær type, som ikke uttaler seg om noe han ikke kan vite noe om. Så han er mer opptatt av mennesket, enn av naturen, og uttaler seg sjelden om hvor alle ting kommer fra og hva alle ting består av. Det kan han ikke vite noe om. Platon mente som jeg allerede har nevnt, at det vi ser av verden ikke er verden som den egentlig er, men bare en slags blek kopi av en ideal verden der tingene eksisterer som ideer. Den synlige verden klarer aldri å kopiere tingene perfekt. Sjekk Patons hulelignelse for forholdet mellom vår verden og ideene, slik Platon ser det. Aristoteles gikk på dette punktet i mot sin læremester, og mente at den synlige verden, også var den egentlige[ES4] .

 

For å forstå Sokrates’ syn på det gode i mennesket, må vi også forstå hvordan grekerne så på den menneskelige sjel. Som så mange andre kulturer, trodde grekerne at sjelen var udødelig. Sokrates mente derfor at sjelen hadde opplevd alt et menneske kan oppleve, og at alt dette også var preget inn i sjelen. Det gav ham det positive synet at enhver person har all kunnskap inne, og at filosofen ved å stille de riktige spørsmålene kan hente kunnskapen frem igjen. Det var også dette han praktiserte i de Platonske dialoger. Mest berømt er hvordan han får slaven til Menidas til å utlede Pytagoras læresetning i dialogen Menon.

Mennesket

Nøkkelpersonen i den greske filosofien er Sokrates. Han var en av de første filosofene. Han hadde et grunnleggende syn av at et menneske som visste det gode, også ville gjøre det gode, og han ønsket å få frem det gode gjennom å snakke med folk. Sokrates ble anklaget for å forvirre ungdommen og forderve folk, og ble til slutt dømt til døden ved å drikke giftbegeret. Det gjorde et dypt inntrykk på eleven hans, Platon, som ikke kunne tilgi Athenerne for å ha drept den store filosofen. Platon ble derfor mer skeptisk til mennesket og samfunnet, enn Sokrates var. Aristoteles mente at grunnleggende for mennesket var å søke lykken, og at dette var den dypeste motivasjonen for alle menneskets handlinger.

 

Noen felles grunntanker om mennesket hos de greske filosofene

Mennesket er grunnleggende godt

Mennesket har sjel, og denne sjelen vil leve videre etter døden.

Mennesket er underlagt sin skjebne

Mennesket er uvitende, men har gjennom filosofien mulighet til å få innsikt

 

Samfunn

Seieren i krigen mot perserne førte naturligvis til at athenerne fikk stor tillit til samfunnet sitt, og følte det var bra. De gikk over til systemet med bystater. Men det kan på ingen måte kalles bra at de dømte Sokrates til døden, og at de tapte i krigen mot spartanerne var en direkte katastrofe. Dette førte til at filosofene stilte spørsmål ved om denne samfunnsordningen som athenerne praktiserte, virkelig var den beste.

Platon diskuterte disse spørsmålene i sitt kanskje mest kjente verk – republikken. Her er Sokrates igjen hovedperson, og han poengterer at den som blir gitt makt, ofte vil bli fristet til å misbruke makten til fordel for seg selv. Hvordan skal man unngå det? Platon mente at løsningen var et elitestyre. Han mente at disse måtte bestå av filosofer, og at de måtte bruke hele sitt liv på å utdannet seg til å bli kvalifisert for å styre. Videre laget han ordninger som skulle sikre at styrerne ikke skulle tilrive seg for mye makt eller penger. Også han husket altså tyrannen Hippias.

Jeg vil igjen minne om at disse sidene er utilstrekkelig for dette omfattende læreplanmålet, så  dere må søke tilleggsinformasjon for å svare ordentlig på dette punktet.

Aristotles så på samfunnet som en levende organisme, og mente det var naturlig for mennesket å leve i organiserte samfunn (vi er det politiske dyret!).

 

---

 [ES1]Sokrates

 [ES2]Platon

 [ES3]Aristoteles

 [ES4]Rafaels berømte maleri ”Fra akademiet”, der vi ser Platon peke opp mot ideverden, mens Aristoteles peker utover den synlige