En politiker skriver om kunnskap i norsk skole

I disse streiketider skal man være litt forsiktig med hva man skriver på blogger og i avisen. Mange lærere hadde forventet mer av politikere som har gått ut og sagt at nå er det på tide å satse på læreren, og politikerne har også budsjetter og andre interessegrupper å forholde seg til. Jeg synes det er godt å se Ole Einar Dørum fra venstre gå ut i Dagbladet, og stille litt spørsmål ved hvordan pengene egentlig brukes i skolen. For det kan vanskelig være tvil om at det er penger nok i dette landet her, og man skal lete lenge etter land som bruker mer penger på skolen. Allikevel kommer vi dårligere ut enn land vi både liker og ikke liker å sammenligne oss med, når det gjelder skolens viktigste oppgave - som er å få elevene til å lære noe.

Jeg synes Dørum skriver godt om dette, og jeg hører til dem som mener SV må legge om skolepolitikken sin og verdsette kunnskap høyere, skal de holde posisjonen sin som et skole- og lærerparti. Kronikken til Dørum kan dere lese her: http://www.dagbladet.no/kultur/2008/05/30/536700.html.

Kurs i regi av Cappelen forlag om Historie & filosofi

Tirsdag 20. mai var det kurs i Historie og Filosofi på litteraturhuset i Oslo. Kurset var i regi av Cappelen forlag, som skulle presentere de nye lærebøkene i faget. Dette faget har i år blitt undervist rundt om på landets skoler, etter en læreplan som mildt sagt er høytsvevende, og en lærebok som ikke ennå finnes. Det har ganske sikkert foregått mye rart, og det er ganske sikkert mange lærere som har vridd faget over i det stoffet de selv kan, og latt alt det andre ganske enkelt fare. Det skulle bare mangle.

En lærebok vil bli kjærkommen, og spesielt i et fag som så tydelig mangler identitet, slik som historie og filosofi. Det er jo et fag som stort sett bare finnes i den norske skolen, og jeg har etter hvert møtt ganske mange som sier at “hva historie og filosofi er, det er jo lett…” og så sier de noe som riktignok kanskje er lett, men som likevel er veldig forskjellig fra det andre sier faget er. Det finnes rett og slett ingen enighet. Og læreplanen spriker så mye, at fra den er det bare marginal hjelp. Så nå skal det bli godt å få en lærebok, som i det minste kan bli et samlingspunkt om hva elevene skal lære i faget.

Kurset besto stort sett i at de ulike forfatterne av de to bøkene (for VG2 og VG3) holdt foredrag om de delene de selv har skrevet. For oss tilhørerne var det lettere å følge med på delene som handlet om VG2, da utkast til kapitlene er blitt lagt ut på internett, og vi sikkert er flere som har brukt dem som suplement til undervisningen. Det er lett å være kritisk til lærebøker, og enda lettere i et fag som Historie og Filosofi, men foreløpig er i hvert fall jeg så fornøyd over i det hele tatt å få lærebøker, at jeg takker og bukker. Jeg mener dog at det kanskje er litt drøyt på VG3 når de behandler eksistensialismen, å gi Simone de Bouvier dobbelt så mye plass som Kirkegaard og Nietszche (og Heidegger og Sartre), fordi hun er kvinne. Jeg ser frem til den dag hva folk sier og gjør blir viktig, og ikke hva og hvem de er.

Til slutt holdt idehistoriker Trond Berg Eriksen et foredrag om tid, og det gjorde han etter mitt syn meget, meget bra. Han utfordret oss historikere på hvordan vi kunne finne sammenheng i noe så usammenhengende som historien, og utfordret både oss og elevene til å tenke nytt og fritt og kreativt, det er mange andre måter å se historien på enn slik vi hittil har sett den. Og han utfordret med mening og innhold, vel vitende at dette var provokativt og utfordrende, og ikke sånn fasit tenking at nå skal vi tenke nytt, fordi det er in i tiden.

I det hele tatt var det et godt kurs i regi av Cappelen. Vi fikk bo på hotell og vi fikk varm lunsj med jordbær til dessert, slik luksus er ikke hverdagsmat for verken lærer eller lektor. Der går det i matpakke med brunost og hvitost. Og med det fikk jeg en liten overgang til lønnsoppgjøret som er helt inne i sluttfasen nå, og som vi venter i spenning og håp på utfallet av.

Kaare Skagen om venstresidens fiasko i norsk skole

Professor Kaare Skagen er en pedagog som står for faglighet i norsk skole. Slike skal vi høre på. I en kronikk fra klassekampen nå nylig, gjengitt på nettsidene til norsk lektorlag, tar han et oppgjør med venstresidens skolepolitikk siden 1970-tallet.  Det er et oppgjør med selveste enhetsskolen, den skolen som skulle være for alle og utjevne sosiale forskjeller, der den sosiale kompetanser og andre kompetanser skulle være viktigere enn faglig kompetanse, der praktisk arbeid var honnørord og teoretisk kunnskap fyord. Det er i denne skolen læreren ble sett på som en belastning, som et vrient hinder mellom de gode intensjoner og eleven, og det gjaldt særlig de faglig sterke lærerne og lektorene som selv var utdannet i det gamle systemet, og var vant til å tenke kritisk. I denne kronikken er mye god skolehistorie, om hva sentrale politikere har ment opp gjennom tidene og hva de forskjellige lærerorganisasjonene egentlig har stått for.

Kronikken ser ut til å konkludere med at skolepolitikken er i ferd med å endre seg på toppnivå. Skolepolitikere i både Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti har gått ut og sagt at de kanskje har gått for langt i å nedvurdere kunnskap i skolen. Særlig for SV er dette nye toner, man skal ikke langt tilbake i tid før man finner nå berømte sitater som “vi risikerer å få en skole der det er viktig å kunne gangetabellen”, “kunnskapen er bare et tasteklikk unna” og sammenligningen mellom karakterer og terningkast. Forhåpentligvis vil dette nye synet etter hvert sive nedover i skolesystemet, men dette kommer til å ta tid. De fleste ledere og mellomledere er jo valgt i en tid da pedagogisk metode ble sett på som helt overlegen faglig kunnskap, og disse henger igjen i den gamle skole der fagre ord hadde forrang for faglig innhold.

Sjekk kronikken her:

http://www.norsklektorlag.no/viewarticle.php?id=2292

Oppgave til hjemmeeksamen i pedagogikk

Jeg fikk snusen i oppgaveordlyden i en hjemmeeksamen ved en av lærerutdanningsinstitusjonene våre. Her er den:

Skolen har et lovfestet prinsipp om tilpasset opplæring som skal sikre alle elever et likeverdig tilbud. Dette prinsippet skal ligge til grunn for alle læreres virksomhet. Redegjør for prinsippet om tilpasset opplæring og diskuter med utgangspunkt i pedagogisk teori hva dette innebærer for deg som lærer.

Mange ord. Kunne man ikka bare sagt “Hva ligger i begrepet tilpasset opplæring, og hva innebærer dette for deg som lærer?” eller “Hva er prinsippet om tilpasset opplæring, og hva innebærer dette for deg som lærer” eller maksimalt “Gjør rede for prinsippet om tilpasset opplæring, og diskuter hva dette innebærer for deg som lærer”.

De to første setningene er meget politiske, og forsøke meget snedig å blokkere all diskusjon om tilpasset opplæring egentlig er noe å satse så knallhardt på i skolen. Det er jo for eksempel litt merkelig å vedta som en lov, noe som er så subjektivt. Det blir som å vedta “å gi alle elever best mulig undervisning”, en lov som ikke er så enkel verken å bryte eller å oppfylle. Slik er det også med den tilpassede opplæringen. Loven er jo formulert som om tilpasset opplæring både er mulig og blir gjennomført (hvis ikke er det jo lovbrudd!), mens det vel egentlig er tøft nok å definere hva det er.

På pedagogikkstudiet får studentene imidlertid ikke lov til å tenke over dette. Der står det bare kort og greit at “tilpasset opplæring skal sikre alle elever et likeverdig tilbud”, og for sikkerhets skyld oppfølgeren: “Dette prinsippet skal ligge til grunn for alle læreres virksomhet”. I skolen får dette absurde utslag, som at lærere som driver førsteklasses tavleundervisning, må forsvare seg med at “de på denne måten får gitt elevne tilpasset undervisning”. Eller mattelære som gir elevene oppgaver å regne på, må si at “de gir elevene tilpasset undervisning, ved å gå rundt og hjelpe hver enkelt”. Slik har tilpasset undervisning blitt viktigere enn god undervisning. Det er viktigere at undervisningen - nei, jeg mener opplæringen, pedagogene er nøye på det - er tilpasset, enn at elevene lærer noe av den. Best synes jeg dette blir illustrert, når den pedagogiske metoden, “Læringsstiler”, blir lansert som en løsning på problemet med den tilpassede opplæringen. Metoden er jo så tilpasset som den bare blir, men det betyr ikke at den fungerer. Jeg gir selveste Universitetet i Oslo som kildeside, men søket “Læringsstiler tilpasset opplæring” på Google, gir deprimerende mange treff også andre steder.

http://www.isp.uio.no/evu/eu/kursinnhold.html

(Legg merke til at dokumentet er fra 2004, ta gjerne et lite streif om nyere treff på Læringsstiler. Metoden går ut stillere enn den kom inn, kan man si.)

Jeg vil også be leseren ta en nærmere titt på det språklige i eksamensoppgaven. Siste setningen inneholder 20 ord, mange av dem tunge og lange, og for eksempel vedhenget “diskuter med utgangspunkt i pedagogisk teori” kunne vel like godt vært sløyfet? Det er nå en gang eksamen i pedaogikk, og man må vel kunne forvente at studentene bruker teorien når de skal diskutere faget? Og dette ordet “dette”, som de har lagt inn, jeg har rett og slett litt vanskelig for å se hva dette “dette” viser tilbake på. En god språkbruker skal jo kunne erstatte pronomene sine med det pronomenet viser tilbake på, og her ser det vel ut som de har utformet oppgaven har latt latskapen tatt overhånd, og tenkt at det får heller studentene finne ut. 

 

Christie og PISA-testene

Ærverdige Nils Christie har fått oppmerksomhet for å kritisere PISA-testene, i stedet for å kritisere norsk skole - som PISA-testene kritiserer. I mange av artiklene om saken, står det at Christie var tidlig ute med å kritisere skolen allerede på begynnelsen 1970-tallet, men at han nå altså har vendt om og i stedet forsvarer skolen. Det hører dog med, at den skolen han nå forsvarer, er den skolen han den gang ønsket. Og det er denne skolen som i følge PISA-testene har feilet.

Jeg hører ikke til dem som synes avkrysningstester er den beste måten å teste kunnskap på. Men jeg hører så absolutt til dem som mener at formidling av kunnskap er skolens eneste og viktigste oppgave. Jeg skriver “eneste”, så ingen skal komme inn med forstyrrende ord som “helhetlig kompetanse”, “demokratiforståelse” og det som på godt norsk heter “god folkeskikk”, men som i dagens motespråk heter alt mulig annet. Skolen har kanskje en oppdragende effekt for enkelte elever og på lavere trinn, men i det norske skolesystemet har denne effekten tatt helt overhånd. Og kunnskapen har fått lide. Det har PISA-testene på en utmerket måte fått oppmerksomhet rundt. Derfor har disse testene min helhjertede støtte.

http://www.nrk.no/nyheter/1.5471221

 

Nok en lektor sier nei til PC

I dag er det en lektor fra Nord-Trøndelag som står frem og sier han er kritisk til bruken av PC i skolen. Nord-Trøndelag fylke er et av mange, mange som ønsker å være i forkant av denne utviklingen, og har gitt en PC til hver elev, slik de fleste fylkene har gjort for å være i forkant av utviklingen. Jeg mener Lars Erik Sæther har et poeng, når han sier PC-ene er innført uten en faglig gjennomgang i forkant. Det faglige i PC-bruken har vært mangelfullt i alle fylker, og på alle skoler. Det er ikke så enkelt at man bare kan vedta at å kunne bruke PC er like viktig som å kunne lese, og så gi hver elev en PC for å oppfylle dette målet. På mange skoler blir resultatet at elevene verken kan lese særlig bra, eller bruke PC særlig bra. På mange skoler er PC mer et hinder for god undervisning, enn et hjelpemiddel.

Fylkesutdanningssjef, Marit Schønberg, sier som byråkratene pleier å gjøre, at det er lærerens ansvar å sørge for at PC blir brukt på riktig måte. Og at løsningen ikke er å ta PC-en bort fra undervisningen. Hun bruker også argumentet om at ungdommen selv må lære at det ikke lønner seg å kaste bort tiden ved å sitte og surfe på nettet, og at de samme fristelsene også finnes i arbeidslivet. Vel, til det første argumentet vil jeg si at skolen nå en gang har en plikt om å legge til rette for god undervisning, og ved å gi fri flyt av PC,  så legger skolen til rette for distraksjon fra den gode undervisningen. Og i arbeidslivet ville det vel kort og godt ikke bli godtatt at man satt og spilte spill i arbeidstiden, i hvert fall ikke om det var det arbeidstiden gikk til, og lønn likevel ble utbetalt.

Jeg er i hvert fall meget enig med Lars Erik Sætre, og jeg mener de pedagogiske byråkratene må ta inn over seg at den overdrevne PC-satsningen mest av alt har ført til et disiplinproblem i skolen. Marit Schønberg synes jeg driver med den velkjente, skolebyråkratiske rosemalingne.

http://www.t-a.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080505/NYHETER/296587579

http://www.t-a.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20080505/NYHETER/122404119