Den gode skole og lærerrollen

Jeg åpner denne bloggen med en kronikk jeg skrev i fjor. Det er en reaksjon på denne saken her: http://www.bt.no/lokalt/hordaland/article340446.ece.  Datoene jeg refererer til, er altså fra 2007, men jeg tror sakene fortsatt ligger ute på nettet, og de er fortsatt aktuelle. Velbekomme.

I Bergens tidende 14. februar i år var den nederlandske professoren Wim Veen ute og spådde fremtidens skole i virtuelle verdener uten klasserom og skolebøker, og med læreren som veileder. Det er altså ikke bare i Norge pedagogikken går luftig når den skal være visjonær, og selv om professoren sikkert er fremstilt litt forenklet i artikkelen, er det grunn til å si fra at det er nok av problemer på bakkenivå før skolen tar turen ut i himmelrommet. I stedet for å tenke ut mirakelkurer som gjør læreren overflødig, bør man i fremtidens skole heller sørge for å øke lærerens anseelse slik at vi får flere dyktige folk inn i yrket.         Først til professorens ideer slik de fremgår av artikkelen: Elevene kan ikke ha skolebøker, fordi ”de unge i dag klarer ikke å konsentrere seg om å lese bøker”. Jeg har lagt merke til at når lignende vurderinger blir gjort om ungdommens dårlige form, så er løsningen mer gym, ikke mindre. Hvis dagens ungdom er ute av stand til å konsentrere seg, bør det være skolens selvsagte plikt å sørge for at de lærer seg det. Jeg vil også spørre hva godt som kan komme ut av rive ned klasserommene. De som arbeider i disse klasserommene, og det gjelder både lærere og elever, etterlyser heller bedre lydisolering for å dempe støyen fra naborommet. Lignende mener alle andre enn faglærerne at elevene skal være tilkoblet internett så mye som mulig, fra skolestart til skoleslutt som professor Veen sier. Også her gjør professoren, og mange med ham seg skyldig i en løsning som ikke har noe med problemet å gjøre. Et av hovedproblemene i skolen, og særlig i norsk skole, er nemlig støy og uro, og et slikt problem blir ikke mindre av at elevene får seg hver sin datamaskin å leke med. Veen er også sitert på at læreren skal være ”veileder”, og ikke ”kunnskapsformidlere”. I klasser med fri flyt av internett og hver elev jobber med egne oppgaver, er lærergjerningen oftere redusert til vaktbikkje, enn veileder, og jeg har ikke utdannet meg i syv år for å fortelle elevene at det er galt å spille spill i historietimene mine. 

Lærerrollen

Det har lenge foregått en devaluering av lærerrollen. Vi ser det for eksempel av en diskusjon jeg har funnet frem til på lektorlagets nettsider, og som etter hva jeg forstår er hentet fra Aftenposten og Dagsavisen. Det er lektorlagets leder Gro Elisabeth Paulsen som har gått ut med et lite sukk over alle undervisningstimene som faller bort i ekskursjoner, aktivitetsdager og alle andre gode formål, inkludert russefeiring og festligheter. Det blir en del timer, 10 % er vanlig, 25 % er det høyeste tallet som er dokumentert. Kursorisk var dette nok til å nekte elever karakter for noen år siden, faktisk på denne siden av årtusenskiftet. På vegne av norsk skolelederforbund bagatelliserer likevel Øyvind Tveitsul i Dagsavisen 3. februar problemet med å skrive at ”undervisningsopplegget bør varieres både med hensyn til valg av arbeidsmåter og bruk av læringsarenaer”, og at lærerne bør utarbeide plan slik at ”elevene kan arbeide mer selvstendig med sitt læringsarbeid”. Han skriver også så kjekt at ”læring ikke er timetelling,” noe jeg tror det vil være vanskelig å hevde andre steder enn i offentlig skole. Har man betalt for tjue timer undervisning, så forventer man å få alle tjue. Slik Tveitsul formulerer seg, blir det tilstrekkelig at læreren utarbeider en detaljert plan. At læreren ikke er til stede, gir eleven en sjanse til å arbeide selvstendig. Lektorlaget som uttrykker bekymring over timebortfallet, får forklart hvor ufornuftig en slik bekymring er i den moderne skole, og blir belært hvordan undervisningen best skal foregå. Her spiller læreren en underordnet rolle.Rett skal være rett, den siste tiden har en del politikere og skolestyrere kommet med uttalelser om at læreren er en ressursperson og at det ikke nytter å lage en god skole ved å overse læreren. Men det er fortsatt et stykke igjen før disse ordene blir omsatt i handling. Når de som styrer skolene blir visjonære (for mange er dette en tilstand de aldri forlater), så er det aldri måte på hvor mye eleven skal i sentrum. Det er ikke måte på hvor mye som skal legges til rette hvor hvert eneste enkelte elevindivid, hvor mange pedagogiske eksperiment som med et åpent sinn skal prøves ut, og hvor mange penger som skal kastes rett ut av vinduet. Læreren, derimot, skal i flere møter, jobbe i team, få tilstedeværelsesplikt, flere arbeidsoppgaver, flere forpliktelser, mer ansvar, (mye) mer papirarbeid, jobbe lenger på skolen og etterpå være tilgjengelig på nettet eller sms på kveldstid. Lønnen forblir likevel den samme, eller marginalt mer, og langt mindre enn for andre yrkesgrupper med tilsvarende utdannelse. Dette er ikke å satse på lærerne. 

Den gode lærer

Jeg har problemer med å godta at alle lærere uansett forutsetninger og behov i idealskolen skal presses inn idet samme pedagogiske system. Og jeg har enda større problemer med å godta at de fleste slike idealsystemer virker til å ha et grunnleggende mål å gjøre læreren overflødig, i hvert fall som fagperson. Det er ingen som skriver at i idealskolen skal norsklæreren være så dyktig at han eller hun kan holde hele klassens oppmerksomhet i en dobbeltimes undervisning om Olaf Bulls lyrikk. Det er heller ingen som skriver at idealskolens matematikklærerer skal kunne faget sitt så godt, at når elevene ikke skjønner hva eksponentialfunksjonen egentlig uttrykker, så skal læreren kunne forklare dem det. Idealskolen vil heller ta bort disse vanskelige og kjedelige tingene fra pensum. De som går lengst i den progressive pedagogikken ordner dette meget enkelt ved at elevene skal selv velge oppgaver, selv velge midler for å løse dem, og selv vurdere om de ble bra løst. De fleste fylkeskommuner jeg har funnet frem til har faktisk noe slikt som dette som uttalt mål i styringsdokumentene sine. Slik blir pensum forenklet, lærestoffet festligere og elevene får mer å ta igjen når de en gang møter virkeligheten som studenter, eller i arbeidslivet. Og alt skjer under dekke av honnørord som elevmedvirkning, ansvar for egen læring og tilpasset opplæring. Jeg etterlyser en skole hvor fag, disiplin og lærerens kontroll over eget undervisningsopplegg på ny blir sett på som en grunnpilar og helt nødvendig for et godt resultat.         Det nytter ikke å skape en god skole, uten å ha med gode lærere. Ingen nettside kan erstatte en levende forteller. Intet interaktivt dataprogram kan erstatte ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det er klart læreren skal være i klasserommet, og det samme skal elevene. Den dyktige lærer vil da sørge for at undervisningen foregår helt utmerket, nokså uavhengig av hvilken pedagogisk metode han eller hun er tilhenger av. Den dyktige lærer kjenner selvsagt sine styrker og svakheter, og merker like selvsagt på elevene når de er med, eller når opplegget må justeres. Mange, mange slike lærere finnes allerede i skolen, men det må bli flere, og da kan ikke lærerrollen reduseres til å bli et slags pedagogisk verktøy for skolelederne og reformpedagoger. 

Den gode skole

”Det finnes ingen kongevei til geometrien,” sa Euklid til kong Ptolemy. Med det mente han at kongen måtte arbeide med stoffet fra grunnen av, han som alle andre, og at det selv ikke for konger fantes noen snarvei til å bli lærd. I dag er alle elever gjort til konger, og situasjonen snudd på hodet. Skolene er livredde for at kongene skal slite, mistrives eller kjede seg, og tilbyr alle mulige slags pedagogiske kongeveier for å tilfredsstille dem. De lærer kanskje ikke fag av det, men i skolenorge har vi i lang tid vært mye mer opptatt av fornøyde elever enn faglig dyktige elever. Dette er å føre elevene bak lyset. Jeg mener den gode skole skal ha mer av Euklid, og mindre av Veen. Når kongene klager og sier stoffet er vanskelig, skal læremesteren med et smil si at det har du helt rett i, herr konge. La oss ta fatt.