Pedagoger mot lekser

I en tid da oppmerksomheten stadig rettes mot det faglige i norsk skole, kommer enda en gang forskere ved pedagogisk institutt og vil ha en debatt om “legitimeringen av lekser”. Universitetslektor, Rita Gjørven, mener lekser “i verste fall svekker barnas læring” og siterer “massiv forskning” som viser at “elever ikke lærer mer av lekser”. Jeg vil da holde frem massiv erfaring, som viser at elever som arbeider godt med stoffet sitt, får bedre resultat på prøver, eksamener og rett og slett lærer mer. Det lønner seg rett og slett å lese godt, både på skolen og hjemme.

Jeg går ut i fra at det er pedagogisk forskning Gjørven refererer til, når hun bruker det temmelig uspesifikke uttrykket “massiv forskning”. Riktignok er hun bare sitert i en avisartikkel, og det er ikke alltid så godt å styre hva som blir skrevet der. Jeg vil dog i forbifarten noe så sjelden som henvise til Wikipedia, og deres fine gjennomgang av Weasel words. Der blir uttrykk som “massiv forskning” satt på plass. http://en.wikipedia.org/wiki/Weasel_words. Jeg skulle også gjerne vite hva slags forskning dette egentlig er, hvordan resultatene er målt, og hvilken verden pedagogene egentlig lever i. Driver de bare i sin egen verden, og siterer sin egen forskning, godt avskåret fra hva som foregår i virkeligheten, eller hva? Av og til kan man få et slikt inntrykk.

Hvis det er norsk forskning og forsøk gjort i norsk skole Gjørven sikter til, så vet jeg at utstillingsskoler som Leksvik videregående i Nord-Trøndelag har praktisert en organsiering av skoledagen, der elevene har studietimer og arbeidsplaner og får gjort alle leksene på skolen. Disse elevene ligger høyt oppe på landstoppen når det gjelder standpunktkarakterer, men eksamenskarakterene ligger opptil en hel karakter under det de får i standpunkt. Det betyr at hver eneste elev får en karakter bedre enn de skal ha. Man får de resultatene man ønsker. Heldigvis er resulatene nå offentlige, så man får sett at glansbildet ikke stemmer overens med virkeligheten. Sjekk selv på http://194.143.25.137/udir/index.jsp?study=http%3A%2F%2F127.0.0.1%3A80%2Fobj%2FfStudy%2Fudir_GrAlleKarakter_241106&mode=cube&v=2&cube=http%3A%2F%2F127.0.0.1%3A80%2Fobj%2FfCube%2Fudir_GrAlleKarakter_241106_C1&context=http%3A%2F%2F127.0.0.1%3A80%2Fobj%2FfCatalog%2FUtdanningsdirektoratet. Det er riktig påfallende hvordan utstillingsskolene gjør det betydelig bedre i standpunkt, enn til eksamen.

Heldigvis har synspunkt som dem Gjørven setter frem liten gjennomslagskraft i dagens diskusjon om skolen. Men man skal ikke langt tilbake, før alle slike pedagofiske røvermeninger ble omfavnet i skolen. Det var en tid da pedagogikk og organisering løste alle problemer, og hvor fag og kunnskap var et regelrett onde, fordi det svekket elevenes trivsel. Resultatene fra PISA-testene har vist at denne politikken var forfeilet, og vinden er heldigvis i ferd med å snu.

Artikkelen er trykkte i Dagsavisen, og kan finnes på denne linken http://www.dagsavisen.no/innenriks/article337032.ece. Les også kommentarene under, de virker mer fornuftige enn artikkelen, og det skjer ikke for ofte i nettdebatten.

Læringslaben og konsulentvirksomheten i norsk skole

En ny, gammel tekst i dag. I disse dager gjennomføres på ny elevundersøkelsen i regi av Læringslaben i Hordaland fylkeskommune. Dette er et konsulentselskap som i flere år har gjennomført svært dyre undersøkelser i omtrent samtlige norske fylker, og tjent flere millioner kroner på det. Etter undersøkelsene i fjor, fikk de mye negativ oppmerksomhet rettet mot seg i flere norske aviser og i NRK radio og Tv. Samtlige lærerforbund er sterkt negative til undersøkelsene, og mange opplever det som en provokasjon at undersøkelsene blir gjennomført på ny, etter alt bråket som var i fjor. Jeg poster her en artikkel jeg skrev i lektorbladet i den forbindelse.

For to år siden ble det bestemt at det skulle gjennomføres noe som heter nasjonale prøver i norsk skole. Elevene skulle testes i grunnleggende ferdigheter i basisfagene norsk, matematikk og engelsk. Det ble et ramaskrik uten like, elevene boikottet og lærerne protesterte og avisene flommet over av leserinnlegg. Prøvene ble som et resultat av dette ikke gjennomført og rettet som planlagt. Samme år var elevinspektørene fra Læringslaben ute enda en gang med sine spørreskjema, det som i dag heter elevundersøkelsen. Her var det også protester, men i forhold små, og langt fra nok til å hindre at undersøkelsen ble holdt både dette året og det neste. Det er først i fjor da undersøkelsene til Læringslaben direkte førte til nedskjæringer i Sarpsborg, og professor Svein Sjøberg gikk ut med en drepende kronikk i Aftenposten, at kritikken mot Læringslaben ble så stor at vi nå kan bli kvitt dem. Jeg trodde jeg var uheldig med arbeidsplassen da vi på skolen hvor jeg tidligere jobber foretok en total omlegging av hele undervisningsopplegget for å gjøre det bedre tilpasset elevundersøkelsene til Læringlaben, nå vet jeg at dette snarere er regelen, enn unntaket. Enkle søk på internett viser at den ene skolen etter den andre, i det ene fylket etter den andre, skryter av sitt nære samarbeid med dette konsulentfirmaet, når de skal gjøre rede for sin fremtidsrettede utvikling. De er rett og slett den pedagogiske autoritet man referer til når man skal argumentere for pedagogiske grep som er gjort.  Lesere som vil kontrollere disse søkene må være raskt ute, for disse sidene forsvinner raskt nå som Læringslaben er i ferd med å bli avslørt. Skolene og fylkene er ivrige etter å slette sine spor. Det er ikke helt uvanlig at folk som knapt har satt sin fot i et klasserom har mirakelløsningen på hvordan all undervisning skal gjennomføres og alle elever skal bli fornøyde, men det er sjelden noen har fått en slik makt og blitt tildelt så mange penger som Læringslaben. Et illustrerende eksempel er at de pedagogiske reformene ved min gamle skole ble tvangsinnført til unisone protester fra alle oss som hadde deltatt i undersøkelsen som liksom viste at reformen trengtes, det gjelder faktisk både lærere og elever. Hva vi skrev i interne brev med våre beste formuleringer og sa på møter med våre lungers fulle kraft var altså helt underordnet det disse to herrene fra Oslo fikk ut av kryssene vi hadde satt på et spørreskjema de hadde laget. Det er ganske utrolig, det er helt skandaløst, og det forekom i 15 fylker over hele Norge. 

Læringslaben

Læringslaben består hovedsaklig av to personer med hovedfag i pedagogikk, Yngve Lindvig og Jarl Wernæss. De har begge levert inn doktorgraden, og ikke fått den godkjent. Allerede her burde alarmklokkene begynne å ringe hos oppdragsgiverne, men det som ikke er godt nok for en doktorgrad ved universitetene er tydelig godt nok for norsk skole, og vel så det. Betegnende er at de fleste fylkeskommuner møter kritikken med at ”det var så mange andre som brukte dem”. Kanskje skulle vi trekke noen av dem inn på skolebenken igjen, der noe av det viktigste vi prøver å lære elevene er ”Det er lov å tenke selv”. Pinlig få skoleledere har klart dette i Norge. Resultatet har blitt at to konsulenter uten praktisk erfaring har fått mer å si for undervisningen i norsk skole enn noen av de lærerne som har sitt daglige virke der. Ingen lærere blir noensinne referert til i kommunale skriv (det hadde da også tatt seg ut!), med henvisning til ”slik og slik skal tilpasset undervisning forstås” eller ”sånn skal lærerne legge til rette for elevmedvirkning”, selv om det blant oss kanskje finnes noen som er kvalifisert til å uttale seg. Lindvig og Wenæss står ofte referert, med klare meninger over hele svadalinjen. Det er bare å sjekke selv, mange av dokumentene ligger åpne på internett, hvis ikke er de helt sikkert mulige å få tak i. Offentlige skriv er ikke så enkle å fjerne, som nettsider. Og de er for mange fylker fryktelig blamerende, hvis Læringslaben ikke klarer å tilbakevise kritikken de nå blir møtt med. 

Undersøkelsen

De fleste leserne av lektorbladet har selv vært med på undersøkelsene og vet hva de går ut på. Det er altså tvungen deltakelse for alle elever og lærere ved alle skoler i de fylkene som har valgt å delta i undersøkelsen. Alle må krysse av på et spørreskjema der både spørsmål og svaralternativ er bestemt av Læringslaben. Man ser snart at spørsmål og svar er nøye tilpasset pedagogikken til folk som sjelden befinner seg i et klasserom. Jeg vil tro det er flere som har følt seg bundet på hender og føtter når ingen av svaralternativene er i nærheten av å kunne gi uttrykk for det man mener. For eksempel har vi et spørsmål om ledelsen ved skolen er åpne for nye ideer, og kan svare ja eller nei på en skala fra én til fem, men mangler muligheten for krysse av at nettopp dette er problemet. Jeg vil tro det er flere som har blitt provoserte av irrelevante, intetsigende eller direkte teite spørsmål, som for eksempel ”tar du hensyn til elevens forutsetninger og behov når du gir hjelp?” Det er så man bare vil krysse av ”ikke i det hele tatt” når de først har stått i skogen og ropt. Kort sagt kan man si det sånn at det er sjelden man møter folk som har deltatt i undersøkelsen, og som skryter av spørsmålene Læringslaben har valgt ut. Og dette er bare det minste problemet med denne undersøkelsen. Vi har for eksempel et ganske stort problem med at det er ganske mange som fyller ut disse skjemaene med så lite tankearbeid som overhodet mulig. Det blir å svare litt i hytt og vær på noen utvalgte spørsmål, og dermed har man unnagjort en sur og meningsløs plikt. Selv om vi tok for gitt at alle svarte så godt de bare kunne har undersøkelsen alvorlige metodiske svakheter. På skolen hvor jeg jobbet var vi 29 lærere som svarte på undersøkelsen. Det vil si at hver lærer utgjorde om lag 3,4 % av stemmene (100/29).  Får et alternativ 10,2% oppslutning, betyr det ganske enkelt at 3 lærere har krysset av for dette (det ville også være et tall mye mer intuitivt å forstå). Samme enkle matematikk gjør at om forslaget får 10,7 % oppslutning, har fortsatt tre lærere krysset av, men en lærer har latt være å svare. Når undersøkelsen kommer ned på skolenivå og til og med klassenivå (i en klasse på 15 elever utgjør hver elev 6,67 %, så hvis 13,3 % er misfornøyd med lærerne er det bare å gjette hvilke to elever dette er!) er det med litt hoderegning enkelt å se hvor mange som har svart hva, og om noen har latt være å svare. Det siste er problematisk, for svarprosenten på de enkelte spørsmålene blir ikke oppgitt! Resultatet kan bli komisk, tragisk eller satirisk misvisende: Ta et spørsmål av typen ” har du en god dialog med ledelsen”, for eksempel, slike spørsmål kan det av mange grunner være lurt å hoppe over, særlig hvis dialogen er dårlig. For å gjøre det enkelt sier vi at 10 stykker svarte, og av dem svarte 2 (20 %) at den var svært bra, 5 (50 %) bra og 3 (30 %) helt grei. I undersøkelsen vil det da komme frem at 70 % har en bra eller svært bra dialog med ledelsen. I virkeligheten er det 66 % (19/29) som ikke har svart, og de som oppgir at de har bra eller svært bra dialog er 24 % (7/29). Er det flere som har konfrontert Læringslabens utsendte med dette (eller noen av de andre svakhetene ved undersøkelsen, det er nok å ta av!) uten å få noe som kan ligne på et skikkelig svar? Hvorom allting er, Læringslaben tar råmaterialet for samtlige skoler som har deltatt i disse undersøkelsene og lager i løpet av et par måneder en rapport på rundt hundre sider. Hundre sider tilsvarer omfanget for et hovedfag, vi som har skrevet et vet hvilket arbeid som ligger bak. Og vi vet også at det er klin umulig å analysere så mye materiale og skrive så mye på så kort tid, uten å ta betydelige snarveier. Læringslaben klarer det altså uten blygsel for alle skoler i 15 fylker, år ut og år inn. Bare i Hordaland dreier det seg om 46 skoler. Og de skriver i tillegg rapport for hvert fylke som helhet, hundre sider der også, hvert år. Man trenger ikke lese samtlige for å skjønne at her blir det en del klipping og liming, mange standardformuleringer og en god del ferdigproduserte resultater. Det er ufattelig at de har fått lov.  

Konsekvensene

Og de har ikke bare fått lov, de halvhjertede kryssene våre og den hastige bearbeidingen av dem blir tillagt en kolossal betydning. Hva vi lærere og elever sier om tilstanden på skolen vår med vår egen munn har ingenting å si mot konklusjonene i elevundersøkelsen, det vet de som har forsøkt å ta til motmæle mot den. For eksempel ved å henvise til at den enkelte skole har mye mer ved seg enn standardundersøkelsen til Læringslaben fanger opp. Det gjelder for eksempel skoler som er slått sammen, som er under ombygging eller av andre grunner er i en spesiell situasjon, det kan være så mangt. Vi har også absurde eksempel der lærere som ser at klasser som har krysset av for god arbeidsro i timene, nærmest slår skolerekord i nedsatt oppførsel, helt utrolig teller kryssene mer enn hva som faktisk foregår. Læringslaben har ikke engang vært nede og snakket med skolene de analyserer, de snakker bare med ledelsen, og ikke for å undersøke forholdene, snarere for å belære. Til personalet snakker de bare i plenum, og som et foredrag der vi kan rekke opp hånden og stille spørsmål. De har ikke engang brydd seg med å sjekke eksamensresultatene til skolene de fremhever som gode eksempler på god læring (det er offentlig på utdanningsdirektoratets sider, fritt frem). Kan dere tenke dere sosialantropologen som studerer en fremmed kultur ved å be dem fylle ut spørsmål? Læringslaben gjør det, og de trekker bastante konklusjoner som får konsekvenser. Riktignok tar de alltid med standardformuleringer som ”vi skal være forsiktige”, ”bruk konklusjonene for det de er” og ”her er usikkerhet” og lignende, men slike forsikringer blir jo bare komiske når de ellers opererer med fargekoder der ”rødt bør fremkalle strakstiltak”. Selv var jeg så uheldig å arbeide ved en skole som hadde en del rødt. Det førte altså til en omlegging av hele det pedagogiske systemet, til en modell skreddersydd for Læringslabens spørreskjema. For eksempel er et av spørsmålene på skjemaet om timeplanen varierer fra uke til uke, og om elevene selv får være med og bestemme timeplanen. Nytten av at elevene skal bruke tid på å lage timeplan i stedet for å lære fagstoff kan jo saktens diskuteres, men Læringslabens undersøkelse er ikke til diskusjon i det hele tatt, og på vår skole ble det kort og godt bestemt at det skulle elevene få lov til. Og for å finne tid til det, måtte skoledagen begynne et kvarter tidligere tre dager i uken, uten tillegg i lønn for lærere, og med ekstra fravær for elvene hvis de uteble. At de færreste av elevene brydde seg med å lage arbeidsplaner og timeplaner var uten interesse for ledelsen, her var grønn farge på undersøkelsen viktigere enn all verdens protester fra både lærere og elever. Det nye systemet ble tredd nedover hodene på oss, det ble økning i sykefraværet blant de ansatte, og frustrasjonene blant elevene ble så store at en hel klasse troppet inn på rektors kontor og krevde mer vanlig undervisning. Det året meldte Yngve Lindvig forfall fra å komme til oss. 

Økonomi

Det er ingen som har full oversikt over hvor mange kroner skolenorge har brukt på disse undersøkelsene. Etter som jeg har forstått, er flere av fylkeskommunene gjenstridige med å gi fra seg tallene og heller måtelig interesserte i nøyere undersøkelser. Med god grunn, vil jeg tro. Liv Skjelbred på nettsiden www.utdanning.ws har ringt rundt og undersøkt litt, og funnet ut at tjenestene til Læringslaben har kostet noe sånt som mellom 400 000 og 800 000 kroner per fylke per år. Og så er det bare å regne i vei og se at her kommer man raskt opp i tosifrede millionbeløp. Dette er penger som helt konkret kunne forbedret undervisningen, for eksempel ved å sette inn flere vikarer og hjelpelærere, eller la være å slå sammen klasser på yrkesfag. Dette ville gitt litt bedre muligheter for å gi nettopp den tilpassede opplæringen Læringslaben hvert år måler at vi ikke klarer å gi. Pengene kunne også vært brukt til å kjøpe bøker, datamaskiner, oppussing, kursing, hva som helst, men de blir altså brukt på et lite konsulentfirma i Oslo. Og de aller fleste fylkeskommunene har skrytt av det.  Læringslabens virksomhet er altså en forskningsmessig, en pedagogisk og en økonomisk skandale. Det var mange, mange lærere og lektorer som skjønte dette, men protestene ble ikke høye nok til at de førte frem. Ved de nasjonale prøvene var et av kronargumentene at skoler ble stigmatisert og dårlige skoler ble uthengt. Som ikke listen over røde skoler var det samme. Og samme hva man sier om de nasjonale prøvene, tok de i det minste sikte på å måle hva elevene kunne. Den slags er helt fraværende i Læringslabens undersøkelser, der er det greit nok om elevene krysser av at ”de føler de lærer som forventet”. Skjebnen til de nasjonale prøvene viser at grasrotprotester kan føre frem. Det kan være verdt å huske om noen igjen forsøker å gi konsulentfirma som Læringslaben noen millioner kroner for å bestemme hverdagen vår.

Den gode skole og lærerrollen

Jeg åpner denne bloggen med en kronikk jeg skrev i fjor. Det er en reaksjon på denne saken her: http://www.bt.no/lokalt/hordaland/article340446.ece.  Datoene jeg refererer til, er altså fra 2007, men jeg tror sakene fortsatt ligger ute på nettet, og de er fortsatt aktuelle. Velbekomme.

I Bergens tidende 14. februar i år var den nederlandske professoren Wim Veen ute og spådde fremtidens skole i virtuelle verdener uten klasserom og skolebøker, og med læreren som veileder. Det er altså ikke bare i Norge pedagogikken går luftig når den skal være visjonær, og selv om professoren sikkert er fremstilt litt forenklet i artikkelen, er det grunn til å si fra at det er nok av problemer på bakkenivå før skolen tar turen ut i himmelrommet. I stedet for å tenke ut mirakelkurer som gjør læreren overflødig, bør man i fremtidens skole heller sørge for å øke lærerens anseelse slik at vi får flere dyktige folk inn i yrket.         Først til professorens ideer slik de fremgår av artikkelen: Elevene kan ikke ha skolebøker, fordi ”de unge i dag klarer ikke å konsentrere seg om å lese bøker”. Jeg har lagt merke til at når lignende vurderinger blir gjort om ungdommens dårlige form, så er løsningen mer gym, ikke mindre. Hvis dagens ungdom er ute av stand til å konsentrere seg, bør det være skolens selvsagte plikt å sørge for at de lærer seg det. Jeg vil også spørre hva godt som kan komme ut av rive ned klasserommene. De som arbeider i disse klasserommene, og det gjelder både lærere og elever, etterlyser heller bedre lydisolering for å dempe støyen fra naborommet. Lignende mener alle andre enn faglærerne at elevene skal være tilkoblet internett så mye som mulig, fra skolestart til skoleslutt som professor Veen sier. Også her gjør professoren, og mange med ham seg skyldig i en løsning som ikke har noe med problemet å gjøre. Et av hovedproblemene i skolen, og særlig i norsk skole, er nemlig støy og uro, og et slikt problem blir ikke mindre av at elevene får seg hver sin datamaskin å leke med. Veen er også sitert på at læreren skal være ”veileder”, og ikke ”kunnskapsformidlere”. I klasser med fri flyt av internett og hver elev jobber med egne oppgaver, er lærergjerningen oftere redusert til vaktbikkje, enn veileder, og jeg har ikke utdannet meg i syv år for å fortelle elevene at det er galt å spille spill i historietimene mine. 

Lærerrollen

Det har lenge foregått en devaluering av lærerrollen. Vi ser det for eksempel av en diskusjon jeg har funnet frem til på lektorlagets nettsider, og som etter hva jeg forstår er hentet fra Aftenposten og Dagsavisen. Det er lektorlagets leder Gro Elisabeth Paulsen som har gått ut med et lite sukk over alle undervisningstimene som faller bort i ekskursjoner, aktivitetsdager og alle andre gode formål, inkludert russefeiring og festligheter. Det blir en del timer, 10 % er vanlig, 25 % er det høyeste tallet som er dokumentert. Kursorisk var dette nok til å nekte elever karakter for noen år siden, faktisk på denne siden av årtusenskiftet. På vegne av norsk skolelederforbund bagatelliserer likevel Øyvind Tveitsul i Dagsavisen 3. februar problemet med å skrive at ”undervisningsopplegget bør varieres både med hensyn til valg av arbeidsmåter og bruk av læringsarenaer”, og at lærerne bør utarbeide plan slik at ”elevene kan arbeide mer selvstendig med sitt læringsarbeid”. Han skriver også så kjekt at ”læring ikke er timetelling,” noe jeg tror det vil være vanskelig å hevde andre steder enn i offentlig skole. Har man betalt for tjue timer undervisning, så forventer man å få alle tjue. Slik Tveitsul formulerer seg, blir det tilstrekkelig at læreren utarbeider en detaljert plan. At læreren ikke er til stede, gir eleven en sjanse til å arbeide selvstendig. Lektorlaget som uttrykker bekymring over timebortfallet, får forklart hvor ufornuftig en slik bekymring er i den moderne skole, og blir belært hvordan undervisningen best skal foregå. Her spiller læreren en underordnet rolle.Rett skal være rett, den siste tiden har en del politikere og skolestyrere kommet med uttalelser om at læreren er en ressursperson og at det ikke nytter å lage en god skole ved å overse læreren. Men det er fortsatt et stykke igjen før disse ordene blir omsatt i handling. Når de som styrer skolene blir visjonære (for mange er dette en tilstand de aldri forlater), så er det aldri måte på hvor mye eleven skal i sentrum. Det er ikke måte på hvor mye som skal legges til rette hvor hvert eneste enkelte elevindivid, hvor mange pedagogiske eksperiment som med et åpent sinn skal prøves ut, og hvor mange penger som skal kastes rett ut av vinduet. Læreren, derimot, skal i flere møter, jobbe i team, få tilstedeværelsesplikt, flere arbeidsoppgaver, flere forpliktelser, mer ansvar, (mye) mer papirarbeid, jobbe lenger på skolen og etterpå være tilgjengelig på nettet eller sms på kveldstid. Lønnen forblir likevel den samme, eller marginalt mer, og langt mindre enn for andre yrkesgrupper med tilsvarende utdannelse. Dette er ikke å satse på lærerne. 

Den gode lærer

Jeg har problemer med å godta at alle lærere uansett forutsetninger og behov i idealskolen skal presses inn idet samme pedagogiske system. Og jeg har enda større problemer med å godta at de fleste slike idealsystemer virker til å ha et grunnleggende mål å gjøre læreren overflødig, i hvert fall som fagperson. Det er ingen som skriver at i idealskolen skal norsklæreren være så dyktig at han eller hun kan holde hele klassens oppmerksomhet i en dobbeltimes undervisning om Olaf Bulls lyrikk. Det er heller ingen som skriver at idealskolens matematikklærerer skal kunne faget sitt så godt, at når elevene ikke skjønner hva eksponentialfunksjonen egentlig uttrykker, så skal læreren kunne forklare dem det. Idealskolen vil heller ta bort disse vanskelige og kjedelige tingene fra pensum. De som går lengst i den progressive pedagogikken ordner dette meget enkelt ved at elevene skal selv velge oppgaver, selv velge midler for å løse dem, og selv vurdere om de ble bra løst. De fleste fylkeskommuner jeg har funnet frem til har faktisk noe slikt som dette som uttalt mål i styringsdokumentene sine. Slik blir pensum forenklet, lærestoffet festligere og elevene får mer å ta igjen når de en gang møter virkeligheten som studenter, eller i arbeidslivet. Og alt skjer under dekke av honnørord som elevmedvirkning, ansvar for egen læring og tilpasset opplæring. Jeg etterlyser en skole hvor fag, disiplin og lærerens kontroll over eget undervisningsopplegg på ny blir sett på som en grunnpilar og helt nødvendig for et godt resultat.         Det nytter ikke å skape en god skole, uten å ha med gode lærere. Ingen nettside kan erstatte en levende forteller. Intet interaktivt dataprogram kan erstatte ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det er klart læreren skal være i klasserommet, og det samme skal elevene. Den dyktige lærer vil da sørge for at undervisningen foregår helt utmerket, nokså uavhengig av hvilken pedagogisk metode han eller hun er tilhenger av. Den dyktige lærer kjenner selvsagt sine styrker og svakheter, og merker like selvsagt på elevene når de er med, eller når opplegget må justeres. Mange, mange slike lærere finnes allerede i skolen, men det må bli flere, og da kan ikke lærerrollen reduseres til å bli et slags pedagogisk verktøy for skolelederne og reformpedagoger. 

Den gode skole

”Det finnes ingen kongevei til geometrien,” sa Euklid til kong Ptolemy. Med det mente han at kongen måtte arbeide med stoffet fra grunnen av, han som alle andre, og at det selv ikke for konger fantes noen snarvei til å bli lærd. I dag er alle elever gjort til konger, og situasjonen snudd på hodet. Skolene er livredde for at kongene skal slite, mistrives eller kjede seg, og tilbyr alle mulige slags pedagogiske kongeveier for å tilfredsstille dem. De lærer kanskje ikke fag av det, men i skolenorge har vi i lang tid vært mye mer opptatt av fornøyde elever enn faglig dyktige elever. Dette er å føre elevene bak lyset. Jeg mener den gode skole skal ha mer av Euklid, og mindre av Veen. Når kongene klager og sier stoffet er vanskelig, skal læremesteren med et smil si at det har du helt rett i, herr konge. La oss ta fatt.