Praha

Tidligere år var det vanlig at elevene fikk reise på klassetur. Det var alltid en faglig og sosial suksess de gangene jeg var med, noen ganger virkelig bra, og det er etter min mening synd det nå er satt en ganske effektiv stopper for slike turer. Så elevene er villige til å betale for seg og i stand til å gjøre det, synes jeg det er dumt å gjøre det forbudt fordi det er noen få som vil, men ikke er i stand. For elevenes del er det mange ganger et spørsmål om prioritering. De bruker tilsvarende beløp på russefeiringen, og det er synd skolen velger å la dem gjøre det, i stedet for en tur som i hvert fall litt også har et faglig innhold.

Men dette skal ikke være et skolepolitisk innlegg. Jeg vil i stedet poste et skriv jeg skrev i forbindelse med den første skoleturen jeg fikk være med på. Den gikk til Praha, og det var også for egen del en flott inspirasjon til å sette meg mer inn i byens historie, og de skiftende land og riker Praha har tilhørt.

Jeg limer teksten uformatert inn fra Word, så utseendet blir kanskje så som så, om innholdet holder mål.

En oversikt av Eivind Salen

Tsjekkia

Tsjekkia ble selvstendig republikk i 1993. Republikken består av landene Böhmen, Mähren (Morava) og Schleisen. Navnet er tatt av den mytiske krigshelten Czech, som etter sagnet ledet sine slavere i kampen om det Böhmiske området under folkevandringstiden. I dag er republikken medlem av NATO og på vei inn i EU.

Historie

Området som i dag kalles Tsjekkia lå for langt nord til å komme inn under grensene for Romerriket. Det betydde en fredelig, men stillestående utvikling frem til folkevandringstiden. Mot slutten av 300-tallet kom imidlertid angrep som tvang frem endringer i takt med situasjonen ellers i Europa. Det var de nomadiske hunerne som trengte beiteplass for hestene sine. De kom fra øst, var overlegne i krig, og fortrengte det som var av kulturer i veien for dem. Disse kulturene måtte finne seg andre steder å slå seg ned, eller gå til grunne. Resultatet ble en dominoeffekt av folkeslag på vandring og i krig. Denne urolige perioden markerte avslutningen på antikken, og innledet middelalderen.

Det tsjekkiske området har siden vært under press fra særlig to kulturer, den tyske fra vest og den slaviske fra øst. Dette innebærer politiske, religiøse og kulturelle spenninger. Det var imidlertid slaverne som inntok området, etter at hunerne hadde forlatt det på jakt etter nye erobringer. Samtidig innlededes en ny periode i Europas historie. Romerriket eksisterer ikke lenger som verdens midtpunkt, og man begynner å dele landområdene inn i organiserte stater etter et strengt føydalt system. De tsjekkiske stammene forenet seg i kongedømmet Böhmen, sentrert rundt hovedstaden Praha, mens det Slovakiske området ble innlemmet i den sterke ungarske stat under madjarene. I ekte føydal stil gikk fyrstedømmene frem og tilbake etter hvilke stater og konger som var sterkest, men siden rundt 1000-tallet har grensene vært rimelig stabile. Europa som vi kjenner det i dag, begynte å ta form.

Sin store periode hadde Böhmen under kong Karl IV, som regjerte fra 1346 til 1378. Han gjorde Praha til et religiøst, vitenskapelig og kulturelt midtpunkt i Europa. Bispestolen i byen ble opphøyd til erkebispesete, bare underlagt paven i Roma. Det første universitetet i Sentral-Europa ble grunnlagt her i 1348, og er virksomt fremdeles. Karl IV samlet også store mengder kunstkatter, og satte i gang byggingen av flere monumentale bygg. De mest kjente og synlige er St. Vitus-katedralen og Karlsbroen. Politisk får han knyttet kongedømmene Schleisen og Lausitz til den tsjekkiske trone, og erklært seg både som tsjekkisk konge og tysk-romersk keiser. Alt dette har stor historisk betydning, og forklarer hvorfor Karl 4 i tsjekkisk historie er blitt stående som Pater Patriae ”Fedrelandets far”.

Hva Karl IV oppnådde har klart vært med på å styrke tsjekkernes nasjonalfølelse. Kort etter hans død, dukket det imidlertid på universitetet hans opp en student som kanskje skulle få enda mer å bety for den tsjekkiske identitet. Hans navn var Jan Hus, og han studerte til prest. I 1400 ble han presteviet, og fra 1402 arbeidet han som predikant ved Bethlemskapellet i Praha. Dette var på en tid hvor den katolske kirke hadde ubetinget makt over den religiøse tenking og folkets religionsutøvelse. Det innebar i den overtroiske middelalderen ikke så rent lite. Hus hadde flere radikale ideer, som skulle bøte mot dette. Blant annet mente han at den religiøse forkynnelsen skulle foregå på et språk tilhørerne forsto. Han holdt derfor prekenene sine på tsjekkisk. I tillegg oversatte han flere religiøse tekster til folkemålet, og skrev noen nye salmer folk skjønte innholdet av. Bibelen var allerede delvis oversatt, men Hus samlet de ulike oversettelsene sammen og redigerte dem til et hele. Denne første tsjekkiske Bibel, trykket han opp og gav ut. Alt dette var uhørt i den katolske kirke, hvor det religiøse språk var latin, og å tukle ved det, var farlig nær å tukle ved selve Guds ord. Dessuten kritiserte Hus kirkens maktmisbruk, og mente for eksempel at avlatshandelen bare var et middel for kirkelig luksusfinansiering. Det hadde ingenting med syndsforlatelse å gjøre lenger, som det opprinnelig skulle ha. For dette synet vant Hus naturlig nok støtte i det tsjekkiske folk, men han møtte desto større motstand hos den katolske kirkemakten som ville tvinge ham til å avstå fra sin lære. Hus nektet, og ble brent på bålet som kjetter 6. juli 1415. Men brenningen av Hus bidro på ingen måte til å fjerne de ideene han stod for. Hus ble betraktet både som religiøs og nasjonal martyr, og hans lære fikk en betydning han ikke kunne drømme om å gi den hadde han fått leve. Slik blir Hus et utmerket eksempel på tesen om at den største tjenesten du kan gjøre en frihetskjemper, er å drepe ham eller henne. Tenk selv om ikke dette er riktig.

Etter Hus’ død samler støttespillerne hans seg i organiserte hærer. De kaller seg husittene, og deres kamp mot kirken skal foregå aktivt i to hundre år. Deres slagord var ”Sannheten seirer til slutt”, de samme ord Hus brukte da han mottok dødsdommen. I 1419 blusset urolighetene opp til en 15 år lang regulær krig. Innledningen var at den nye tyske keiser – Sigismund – som forrædersk hadde garantert Hus fritt leide da han reiste til det katolske konsilet i Konstanz for å forsvare sin sak (og ble brent), sendte tropper inn i Böhmen for å knuse ”kjetteriet”. Husittene svarte med å trenge seg inn i Prahas rådhus, og kastet ti tyske rådmenn ut av vinduet. Dette er den første ”Defenestrasjonen i Praha”, det skal komme flere. Kirke- og keisermakten får aldri slått oppstanden ordentlig ned, og den religiøse aktivitet foregår etter noenlunde husittiske prinsipper frem til 1618.

I mellomtiden går både Europa og Böhmen gjennom en rivende utvikling. Med renessansen oppnår man for første gang en kultur som kan konkurrere med de antikke forbilder, oppdagelsen av Amerika fører til en sjokkartet utvidelse av vår horisont, og i Nordvest-Europa vinner den Lutherske reformasjonen frem med tanker som minner ikke så rent lite om dem Hus hadde kjempet for drøye hundre år tidligere. Böhmen fikk en dyktig regent i Rudolf II (1576-1612), og på ny utviklet Praha til et sentrum for kunst, kultur og vitenskap. En mengde kulturskatter blir samlet, og Europas intellektuelle strømmer til kongens hoff. Herfra stammer uttrykket ”Det gylne Praha”. Dessverre fant denne storhetstiden sted like før den forferdelige trettiårskrigen.

Det var en enorm provokasjon for tsjekkerne da den katolske habsburger Ferdinand II fikk kongemakten i 1618, og straks innskrenket religionsfriheten de så hardt hadde kjempet for. Befolkningen i Praha svarte tradisjonelt med å kaste to katolske rådsmenn ut av vinduet, denne gangen fra slottet. Dette er den andre ”defenestrasjonen”. Rådsmennene overlevde, men på dette tidspunkt var så mange konflikter i gjæring i Böhmen og Europa, at det alt sammen førte til at kontinentet ble kastet ut i en tretti år lang storkrig. For tsjekkerne var katastrofen et faktum allerede i 1620, da husittene led endelig nederlag mot tyskerne og katolikkene under slaget ved det hvite berg. Etter dette ble den tsjekkiske, nasjonale kultur fullstendig undertrykt. Under dekke av krig og uro ble også det meste av nasjonalskattene Rudolf II hadde samlet, stjålet og fjernet. Blant dem som forsynte seg grovest, var svenskene. Praha og tsjekkerne stod ribbet tilbake.

Under fredsforhandlingene i Münster 1648 fikk tsjekkerne ikke engang lov til å være med, og måtte bare bøye seg for de vedtak som ble gjort. Det skulle de få oppleve flere ganger, alvorligst i München 1938 hvor det ble bestemt at Tsjekkoslovakia skulle gi fra seg Südet-området til Hitlertyskland. De drøye 300 år i mellomtiden, var en periode hvor tsjekkiske adelsmenn ble erstattet av tyske, katolismen ble eneste tillatte religion og en omfattende germanisering nærmest fortrengte den tsjekkiske kultur. Perioden kan sammenlignes med vår dansketid. Det finnes også fellestrekk med hvordan den nasjonale kultur blomstret opp igjen i løpet av 1800-tallet, med litteratur på morsmålet og dyrking av nasjonale motiver. Men tross kontinuerlig motstand og flere forsøk på opprør, fikk ikke tsjekkerne sin selvstendighet før opprettelsen av staten Tsjekkoslovakia den 28. oktober 1918. Det skulle gå lang tid før dette ble den glede tsjekkerne hadde forestilt seg.

Den kalde krigen

I mellomkrigstiden var Tsjekkoslovakia først preget av innenrikspolitiske forhold. De i mange år undertrykte tsjekkere, ble selv undertrykkere da de kom til makten. Det var ikke bare Slovakene som fikk lide, men også tyskere og ungarere som hadde bosatt seg i riket under Habsburg-tiden. Dessuten opplevde landet økonomisk sammenbrudd og voksende arbeidsledighet utover 1930-tallet, i likhet med resten av verden. De innenrikske problemene ble imidlertid snart overskygget av et stadig mer truende Hitler-tyskland. Overgivelsen av Südet-området foregikk tradisjonen tro, med tsjekkerne på gangen. Med dette stod Tsjekkoslovakia uten sine viktigste industriområder og forsvarsverker, og var blottlagt for angrep. 15. mars 1939 ble Tsjekkia okkupert, mens Slovakia måtte proklamere sin selvstendighet og få innsatt en tysk marionettregjering. Okkupasjonen varte i seks år, med jødeforfølgelsene og den kollektive avstraffelsen i Lidice som grusomme høydepunkt.

Sommermånedene 1945 ble Tyskland presset tilbake både på østfronten og vestfronten. Da Tyskland var beseiret, lå store deler av Europa igjen i ruiner. De Sovjetiske og Amerikanske styrkene hadde passert store områder på veien mot Berlin, og ønsket ikke å forlate dem uten å beholde en viss innflytelse. Slik kan todelingen av Europa forstås. USA ble stående med NATO i vest, Sovjet ble stående med Warszawa-pakten i øst. Tsjekkoslovakia ble liggende på østsiden. Fra statskuppet i 1948 til fløyelsrevolusjonen i 1989, var forbundsrepublikken kommunistisk.

Dette innebar store begrensninger for folkets frihet. Den kommunistiske politikken til Stalin viste seg å være lite ideologisk motivert, i stor grad dreide det seg om å holde på makten og undertrykke enhver form for opposisjon. Fra 1948 til 1963 skjedde undertrykkelsen ved hjelp av regelrette utrenskninger, først av politiske motstandere, siden også av medspillere og partimedlemmer. Ingen kunne føle seg trygge. Aviser, bøker og enhver ytring var underlagt streng sensur, alt skulle bygge opp under den statlige propaganda om et feilfritt og fremskrittsvennlig samfunn. Kontrasten var stor til den daglige virkelighet. Hverdagen var grå og trist. Det var ingen som gadd å yte det lille ekstra, når det uansett ikke førte til noen personlige fordeler. Det personlige initiativ forsvant, hva var vitsen når staten uansett bestemte? Å hevde seg ledet bare til trøbbel. Tilværelsen ble en strøm av rutiner, det var ingen mulighet for å hevde seg selv. Staten satte rammene og sørget for å holde deg innenfor.

Denne politikken ble ført i alle østblokklandene: Polen, Øst Tyskland, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Albania (Albania er i en særstilling, de brøt med Sovjet). Alle disse landene var styrt av statsledere som måtte være nikkedukker for partilederen i Sovjet. Hvert av landene hadde likevel sine særpreg i måten det ble gjort på, ut ifra politiske, nasjonale og kulturelle forhold. Tsjekkoslovakia har en lang historie i underlegen kamp mot katolsk kirkemakt i Roma og tysk statsmakt i Wien, nå var det fra Moskva de forhatte direktivene kom. Folket forholdt seg i en slags taus tross mot situasjonen, de var vel vant med å leve undertrykt. Men de hadde også en opprørsk historie å identifisere seg med. Den kom til uttrykk i den berømte Praha-våren, 1968.

Da Ungarn forsøkte oppstand i 1956, ble den brutalt slått ned og landet ble kastet ut i en borgerkrig full av Sovjetiske overgrep. Det var derfor ikke uten fare at reformlinjen vant flertall under den kommunistiske partikongressen i Praha, januar 1968. Utover våren ble det nye aksjonsprogrammet, ”sosialisme med et menneskelig ansikt”, gradvis innført. Sovjetunionen nøyde seg først med å bivåne det hele, men det var ingen som tvilte på at de når som helst kunne bruke militærmakt for å stanse reformene. Den 21. august sendes så en overlegen styrke på 500 000 mann inn i Tsjekkoslovakia. Styrken består av soldater fra omtrent samtlige østblokland, bortsett fra Jugoslavia og Romania. Dette skulle være Tsjekkoslovakias venner og allierte. Maktdemonstrasjonen var fryktelig. Tsjekkerne kunne ikke annet gjøre enn å vende dem ryggen, da Sovjetrussiske tanks kjørte like inn i hjertet av Praha. Samtlige reformvennlige politikere ble avsatt, samtlige punkt i aksjonsprogrammet ”sosialisme med et menneskelig ansikt” ble forlatt. Det var i protest og avmakt over dette at den 21 år gamle studenten Jan Palach januar 1969 tente fyr på seg selv, på trappen til Nasjonalmuseet som ligger i enden av Vaclav-plassen. Handlingen fikk stor symbolsk effekt, 800 000 deltok i begravelsesprosesjonen til Olšanské-kirkegården. Der finner vi i dag Jan Palach-plassen på østsiden, hvor det også finnes et aldri så lite Palach-monument i bronse. Tsjekkerne hadde fått en moderne martyr, en moderne Jan Hus. Tsjekkerne gir heller livet, enn friheten, var budskapet.

Hvor provoserende det enn var, så ble store Sovjetrussiske styrker stående i landet etter invasjonen. Man ville ikke ta noen sjanser med det opprørske folket. I god kommunistisk ånd, var ingen av de store russiske garnisonene å finne på noen offisielle kart. Enda befolkningen selvfølgelig visste bedre, gav statsmakten seg aldri i stadig å presentere bare det glansede bildet av virkeligheten.

Først da Gorbatsjov kommer til makten i Sovjet blir det reelle utsikter til tøvær. Den 17. november 1989 marsjerte 50 000 tsjekkere, for det meste studenter, mot Václav-plassen for å markere den internasjonale studentdag og nazistenes lukking av universitetene i 1939. Det var imidlertid ingen tvil om at folkemønstringen også innebar en utfordring mot det totalitære regime. Og med Gorbatsjovs løfter om glasnost og perestrojka, var det for en gangs skyld uklart hva utfallet ville bli. Sikkerhetspolitiet reagerte med sedvanlig vold, demonstrasjoner var forbudt og 143 mennesker ble skadet i sammenstøtene. Men folkebevegelsen lot seg ikke stanse, over hele landet ble det arrangert åpne folkemøter og det ble truet med generalstreik. Den kommunistiske regjering hadde ingen maktmidler til å slå ned opprøret uten støtte fra Sovjet, og Gorbatsjov stod ved sine ord. Allerede 28. november gav regjeringen etter, og forhandlinger ble satt i gang for å danne et midlertidig styre og arrangere frie valg. 29. desember var Václáv Havel president. For første gang i verdenshistorien, har en revolusjon foregått uten tap av menneskeliv. Den kalde krig var over.

Jødene

Få folkeslag har opplevd så mye diskriminering opp gjennom historien, som jødene. Det har religiøse, politiske og sosiale årsaker. Deres opprinnelige land ligger i verdens mest urolige område, i Midtøsten, og har like fra oldtiden vært underlagt store imperier som det romerske, arabiske og ottomanske (tyrkisk). Jødene har derfor blitt drevet på flukt, og de har møtt vanskeligheter overalt. Til Praha kom jødene og bosatte seg rundt 900-tallet. Tidligere hadde de bare drevet omstreifende handelsvirksomhet. Fra 1000-tallet etablerte de seg i bydelen som i dag bærer navnet Josefov. Derfra livnærte de seg gjennom kjøpmannsvirksomhet og handel, for i likhet med de fleste europeiske stater forbød Böhmen jødene å eie jord. Dette var bare én av de mange urimelige regler og påbud jødene måtte finne seg i..

På 1300-tallet ble det bygget en mur rundt det jødiske kvarter, for å holde jødene atskilt fra byens øvrige befolkning. Portene i muren ble stengt ved kveldstid, og da hadde man å være på den riktige siden. Jødenes liv og virke ble strengt regulert av konge- og kirkemakt, de hadde en lang rekke plikter, men så godt som ingen rettigheter. Dette var statens form for trakassering, i tillegg kom spotten og uvlijen fra folket. Jødene var hatet av alle. I vanskelige tider ble jødene derfor snart gjort til syndebukk, samme hva problemet måtte være. En lite opplyst befolkning trodde glatt at jødene kunne forårsake både pest og hungersnød, og lot seg villig vekk hisse opp til pogromer.  Pogrom er et uttrykk som kommer fra russisk, og betyr at en rasende mobb går til angrep på jødisk liv og eiendom. Det er betegnende at det finnes et eget ord for akkurat dette. Praha hadde fryktelige pogromer i 1389, 1420 og 1448, for å nevne noen. De to sistenevnte ble utført av husittene. Det gir deres slagord ”Sannheten seirer til slutt” en ganske annen klang. Pogromer har forekommet over hele Europa, like frem til vår tid. De har vært verst i Øst-Europa, simpelthen fordi jøder som har blitt fordrevet fra vest (hvor jøder mange steder var forbudt), har måttet søke tilflukt der. Øst-Europa har også forsøkt å forby jøder. I Böhmen måtte alle jøder forlate hjemmene sine etter plutselige forbud i 1541 og 1744. Begge gangene fikk de vende tilbake. Enda så forhatte de var, så var handelen deres nødvendig for byenes rikdom.

Den franske revolusjon brakte med seg ideer om frihet, likhet og brorskap. Det kom også jødene til gode. I Østerrike-Ungarn iverksatte Josef II mot slutten av 1700-tallet reformer som gav jødene større frihet. Blant annet fikk de endelig lov til å bosette seg utenfor ghettoen. Det fulgte en utvikling hvor jødene som hadde råd til det, flyttet ut og bort, mens deres tidligere kvarter ble overtatt og overbefolket av fattige. Resultatet var at strøket forfalt, sykdommer herjet, og mot slutten av 1800-tallet var det lite av den opprinnelige bydelen igjen. Jødene som hadde tatt vare på den, bodde flott og godt andre steder i byen. Fra 1867 hadde de fått fulle borgerrettigheter, med det resultat at mange raskt slo seg opp til velstående posisjoner. Jødehatet ulmet imidlertid fortsatt. Nå hadde det også fått ny næring, gjennom den nye raseteorien som fulgte i kjølvannet av Darwin. Nazistene skulle bruke det for alt det var verdt.

Første verdenskrig var en global katastrofe av helt nye dimensjoner. Verst gikk det ut over Tyskland, som mer eller mindre berettiget måtte ta på seg skylden for redslene. I de økonomiske nedgangstiden som fulgte, vokste misnøyen i det tyske folk og gav grobunn for

nazistenes fremmarsj. Nazistene gav jødene skylden for krigen, og hisser opp et rasehat som  overgår alt hva man tidligere har sett. Jødene har alltid blitt utstøtt, trakassert og herjet med, men ingen gjorde det så grundig, systematisk og intenst som nazistene. Tidligere ble jødene forvist og fordrevet, for nazistene var ikke dette nok, de skulle utslette dem fra jordens overflate. Tidligere tiders pogromer ble utført av en hissig mobb som drepte og ødela det de tilfeldigvis kom over, nazistene organiserte et helt statsapparat for å gjøre utryddelsen mest mulig effektiv. Aldri før eller senere har noe lignende forekommet i verdenshistorien.

Etter krigen var antallet jøder dramatisk redusert. Av drøye 9 millioner europeiske jøder, var cirka 6 millioner drept. I Tsjekkoslovakia mistet 80% av jødene livet, det er et vanvittig tall. Av en klasse på 20 jødiske elever, skal bare 4 overleve krigen. I Pinkassynagogen står et minnesmerke med 77 297 navn på jødiske ofre fra Böhmen og Mähren. Det er svært mange navn, men bare en forsvinnende liten del av alle de jødiske liv som gikk tapt.

Storparten av Europas gjenværende jøder benyttet sjansen og emigrerte til Israel, da staten ble opprettet i 1948. Der ventet nye problemer som vi ikke skal ta for oss her. Jødene i Tsjekkoslovakia måtte i likhet med resten av befolkningen leve under et kommunistisk regime, som ikke gav religionsfrihet, som ikke gav utreisetillatelse, og som ganske snart hev seg på linjen med å gi jødene skylden for det som gikk galt. I de politiske utrenskningene som foregikk på 50-tallet, var en god del av de henrettede jøder. Anklagen lød blant annet på ”sionistisk virksomhet” (= ”jødisk” virksomhet). Det grusomme holocaust ble møtt med det drepende maktmiddel – fortielse. For eksempel ble Pinkassynagogen stengt i 1968, etter Warszawa-paktens invasjon. Synagogen ble ikke åpnet igjen før i 1992. Offisiell grunn var at den trengte reparasjon.

Kultur

Som alle sentraleuropeiske byer har den en strålende arkitektur. De ulike konger ville gjerne overgå hverandre med sine praktbygg, og stod nokså fritt i å disponere statskassen etter sine behov. Praha er imidlertid i en særstilling, med det at byen unngikk å bli ødelagt av andre verdenskrigs bomber. Få andre storbyer var like heldige. Den kommunistiske likhetsstat ødela heller ikke noe særlig, og lot kirkene stå, mens de bygde sine boligblokker utenfor bykjernen. Derfor er en vandring i Praha i dag, ikke helt ulik en vandring i Praha slik den så ut for århundrer siden. Det er dette som gjør Praha så spesiell.

Musikkhistorisk har byen fått en sentral plass, fordi det var her Wolfgang Amadeus Mozart fikk anerkjent sine største verker. Hans berømte 38’de symfoni er tilegnet byen (den kalles ”Prag-symfonien”), og hans aller største opera (Don Giovanni) ble urfremført her. Som takk har Praha innrettet et Mozart-museum, i boligen Mozart pleide å oppholde seg i under sine besøk. Av tsjekkiske komponister har byen fostret både Bedřich Smetana og Antonin Dvořák. Begge utmerket seg på 1800-tallet ved å bruke nasjonale motiver i musikken, slik som gamle danser og folkesanger. Særlig Dvořák regnes blant de største, også internasjonalt.

Litteraturhistorisk blir byen gjerne forbundet med Franz Kafka, men dette er noe urettferdig både i forhold til byen og Kafka. Kafka var jøde og skrev på tysk. Det første kunne man tilgi ham, men ingen ekte tsjekker ville finne på å skrive på tysk i mellomkrigstiden. Så var heller ikke Kafka noen ekte tsjekker, og heller ikke noen ekte tysker, knapt nok ekte jøde. Kafka var fremmed i alle miljø, og denne fremmedfølelsen blander han med en like sterk skyldfølelse på en måte som ikke kan sammenlignes med noen annen forfatter. Kafka fikk omtrent ikke utgitt noe en eneste bok mens han levde, og da han døde gav han sin venn Max Brod ordre om å brenne alt han hadde skrevet. Brod gjorde imidlertid det stikk motsatte, han arbeidet hardt for å få tekstene offentliggjort. Tekstene viste seg å være akkurat så gode som Brod hele tiden hadde hevdet. I våre dager er det bare størrelser som Fjodor Dostojevskij, James Joyce og Marcel Proust som blant moderne forfattere kan konkurrere med Kafka i anerkjennelse.

Men snakker du med en tsjekker om litteraturen deres, vil denne bare sitte og vente mens du snakker om Kafka. Den tsjekkiske nasjonallitteratur tar opp langt mer hverdagslige tema enn Kafka gjorde, og de gjør det med lun humor og varm menneskelighet. Eksempler på dette er Jaroslav Hasek med sin muntre, naive løytnant Sejk, Bohumil Hrabel, og nobelprisvinneren Jaroslav Seifert (1984). Nevnes må også Karel Capek, som med sin burleske ”Salamanderkrigen” viser hvordan det går når salamandere overtar makten og lærer seg å snakke. Det er disse tsjekkerne selv vil regne som sine. Av nyere forfattere er Milan Kundera (Tilværelsens uutholdelige letthet) den mest populære. Han er godt kjent også i Norge.

Ytterligere spesialiteter i tsjekkisk kultur er sport, film og glassbehandling. Nasjonalsport er Ishockey, der Tsjekkia sammen med Russland, Finland, Sverige, Canada og USA regnes blant stormaktene. Berømt er VM-kampen fra 1969, der Tsjekkoslovakia året etter Praha-våren slår Sovjet 2 – 0. En kamp med sterke politiske undertoner. Fotball er også populært, med Juventus’ Paolo Nedved som den største stjernen. Tsjekkisk spillefilm når ikke ut til de store massene, men flere tegnefilmer og dukkefilmer for TV har funnet veien til Norge. Det gjelder også andre typer tv-film, særlig for barn og unge. Flere av disse filmene ble laget under kommunisttiden, hvor film ble satset på. I Norge blir Knut Risan gjerne brukt som forteller for disse filmene. ”Tre nøtter til askepott” er et godt eksempel på hvordan det blir gjort. Filmen ble laget i 1973, og er fortsatt populær den dag i dag. Böhmisk glassproduksjon er berømt. De som er interessert kan besøke Muzeum Ceského skal (glassmuseet), i nærheten av gamlebyens torg.

Viktige årstall

ca. 500 f.kr      Kelterne etablerer en kultur som strekker seg fra Frankrike i vest, til det som skal bli Böhmen i øst.

ca år 0              Germanske stammer anført av høvding Marbod jager kelterne sydover mot Donau. Donau markerte grensen for Romerriket. Germanerne hadde for en stor del kontroll nord for denne grensen.

ca. 300à         Hunerne innvaderer det tsjekkiske området og gir starten til folkevandringstiden.

623                  Første statsdannelse for det tsjekkiske området blir dannet under den frankiske kjøpmannen Samo. Statsdannelsen var løs og av kort varighet.

ca. 920             Fyrst Václav I gir kristendommen innpass Böhmen. Det er den latinsk-katolske varianten, og ikke den gresk-ortodokse. Fyrst Václav blir senere helgen, Böhmens skytshelgen, og det er hans rytterstatue vi ser på St. Václavs plass. Han ble drept av sin bror Boleslav i 935.

1179                Kirkemøtet i Lateran opprettholder alle diskriminerende vedtak mot jødene. De må bære egen drakt med gult merke, bo i ghettoer og isoleres bak murer. Alle katolske menigheter måtte respektere konsilets lover.

1234                Gamlebyen blir grunnlagt.

1257                Tyske kjøpmenn slår seg ned på Lillesiden, etter invitasjon av fyrst Otokar II.

1346-78           Prahas gullalder under kong Karl IV. Nybyen blir grunnlagt. Arbeidet med St. Vitus-katedralen og Karlsbroen begynner. Universitetet blir grunnlagt i 1348, det eldste nord for Alpene og øst for Rhinen.

1356                Den gylne bulle understreker Böhmens absolutte suverenitet.

1389                3000 jøder ble drept den 18 april, i den verste pogromen i Prahas historie.

1393                Presten Johannes fra Nepomuk blir arrestert, torturert og kastet i Moldau fra Karlsbroen.

1415                Jan Hus blir brent på bålet som kjetter. Den husittiske bevegelse oppstår i kjølvannet av hans død.

1419                Den første defenestrasjonen (etter tysk Fenster = vindu). Husittiske opprørere kaster flere av byens rådmenn ut gjennom vinduet i rådhuset.

1526                Ferdinand av Habsburg bestiger den Böhmiske trone, og innordner den i det østerisk-ungarske monarki. Gradvis mister tsjekkerne alle de rettigheter de har opparbeidet seg.

1601                Den danske astronomen Tycho Brahe dør i Praha av sprengt urinblære. Uttrykket ”Jeg vil ikke dø som Tycho Brahe” oppstår. Keiser Rudolf II regjerte.

1618                Den andre defenestrasjonen. Protestantiske adelsmenn kaster tre keiserlige rådsherrer ut av vinduet på borgen i Praha. Rådsherrene overleverer, men tumultene som følger resulterer i den blodige 30-års krigen som rammet hele Europa.

1620                Slaget på det hvite berg. Den katolske motreformasjonen seirer, og Böhmen blir ikke protestantisk.

1648                Fredsforhandlingene i Münster foregår uten ta tsjekkerne får være med.

1780                Terezín blir grunnlagt av keiser Joseph II. Østerrike-Ungarn trengte en befestningsby mot Preussen. I 1882 ble festningen omgjort til fengsel, og her satt blant andre den unge serbiske studenten Gavrillo Princip fengslet en kort periode. Det var han som i Sarajevo 1914 skjøt og drepte prins Ferdinand av Østerrike, hendelsen som ledet til første verdenskrig. I 1941 ble innbyggerne i byen tvangsflyttet av tyskerne, og området gjort om til konsentrasjonsleir.

1787                Mozarts verdensberømte opera Don Giovanni har urpermiere i Stavoské Divadlo (Stenderteateret) den 28 oktober.

1791                Frankrike vedtar at mennesket er født frie uavhengig av rase og religion, og har med formulering om at det også gjelder jødene.

1848                En nasjonalistisk oppstandsbølge går over hele Europa, dette er det mest revolusjonære årstallet i Europas historie. I Tsjekkia blir oppstanden ført av studenter og arbeidere, men slått ned av østerriksk militærmakt.

1867                Jødene får full formell likestilling i Østerrike-Ungarn.

1918                På våren blir Pittsburgh-avtalen undertegnet, med garantier for at det skal opprettes en Tsjekkisk-slovakisk stat. Om høsten blir staten opprettet, med hovedstat i Praha og med Thomás G. Masaryk som statsoverhode.

1920                Staten Tsjekkoslovakia får sin forfatning

1929                St. Vituz katedralen blir endelig ferdig.

1938                Tyskerne krever at Südettyskland blir innlemmet i det stortyske riket. De europeiske stormaktene godkjenner kravet, mot garantier fra Hitler om at han skal la det bli med dette. Tsjekkerne selv fikk ikke uttale seg, og måtte bare finne seg i vedtaket.

1939-45           Tsjekkia okkupert av Tyskland

1945-48           Utdrivelsen av Südettyskerne. Tsjekkerne behandler tyskerne på en måte som ikke står noe tilbake for nazistenes behandling av jødene. Eiendom blir konfiskert, folk blir jaget på flukt. Mange blir drept. For dette er Tsjekkoslovakia inne på Rümmels liste over stater som har begått de 15 verste folkemordene mot eget folk i det 19’de århundre, målt i antall drepte.

1947                Stalin nedlegger forbud mot at Tsjekkoslovakia deltar i Marshallplanen.

1948                Kommunistene tar makten ved et statskupp. Jan Masaryk blir funnet død utenfor sitt vindu i Cerninpalasset 10 mars.

1948-63           Stalinismens år, med store utrenskninger av alle mistenkelige element. Særlig kjent er avrettelsen av parlamentsmedlemmet dr. Milada Horakova i 1950, men hun er bare én av 178 som måtte bøte med livet under terroren. De samme utrenskninger finner sted i samtlige østblokkland.

1952                Slansky-prosessene. Den kommunistiske partisekretær Rudolf Slansky blir sammen med 9 andre fremtredende partimedlemmer, avsatt og henrettet for ”sionistisk og titoistisk virksomhet”.

1964                Kirkemøte i Vatikanet går endelig bort fra stemplingen av jødene som skyld i Kristi død, og kollektivt ansvarlige.

1968                Reformfløyen i det kommunistiske parti får flertall. Forsøket på reformer blir imidlertid hardt slått ned av Sovjetdominerte styrker 21. aug.

1969                Jan Palach setter fyr på seg selv ved St. Vaclav-plassen.

1977                En gruppe tsjekkiske opposisjonelle, deriblant Václav Havel, organiserer seg i den såkalte Charta-bevegelsen. Deres manifest, Charta-77, støtter sine krav på FNs menneskerettighetserklæring. Havel var blant dem som ble arrestert.

1989                Oppstand i Praha resulterer i regimeskifte. Kommunismen faller.

1990                Vaclav Havel vinner det første frie valget noensinne, og blir president for republikken Tsjekkoslovakia.

1993                Tsjekkia og Slovakia blir selvstendige stater den 1. januar.

1999                Tsjekkia blir formelt tatt opp i NATO, og orienterer seg altså mot vesten. De forbereder medlemskap i EU.

2004                1. mai blir Tsjekkia sammen med Polen, Slovakia, Litauen, Latvia og Estland medlem av EU.

Når elevforsøk i fysikk blir butikk

Fysikk er et glimrende fag. Det er ikke mange andre fag i skolen som er så godt egnet til å kombinere teori og praksis. Elevene skal lære ikke bare fysikkfagets modeller av verden vi lever i, men de skal også lære litt om hvordan disse modellene er blitt til. De skal utforske de fysiske lovene vel så mye som de skal lære seg dem.

Moderne utstyr gjør dette enklere enn noen gang. Utstyr som tidligere bare fantes på de aller beste universitetene er nå standardutstyr på enhver ungdomsskole. Jeg liker alltid å bruke eksempelet med Gallileo Gallilei, som ikke engang hadde en klokke når han skulle måle farten og akselrasjonen til en gjenstand i fall, han måtte telle pulsslagene sine for å måle tiden. Nå trenger ikke elevene starte og stoppe en stoppeklokke engang, det er sensorer som tar seg av det. Verdiene blir helt nøyaktige.

Lignende gjelder forsøk med kraft, motkraft og friksjon. Det å trekke en trekloss med forskjellige lodd etter en fjær, der man manuelt kan lese av kraften man trekker i, er erstattet av små maskiner som trekker konstant. Enhver som har utført forsøket manuelt, vil ha erfart at det er ganske vanskelig å lese av riktig antall Newton, siden den dumme fjæra beveger seg opp og ned, fordi man ikke trekker helt jevnt.

Det moderne utstyret gjør at man får verdier som stemmer bedre overens med dem man skal få i teorien. Eksakte verdier får man når hele eksperimentet blir gjennomført i dataprogrammer, programmert til å få de verdiene modellene skal gi. Usikkerhet og feilmargin blir redusert til null, kraft er lik motkraft, energi oppstår ikke og forsvinner ikke, bevegelsesmengde blir bevart, modellen stemmer med modellen.

Jeg vet ikke om denne fabelaktige overenskomsten mellom modell og resultat gjør elevene til bedre fysikere. Det kan tvert imot forlede dem til å tro at verden er slik vi tror den er. Det vil ta frem dem muligheten til å være kreative, hva er problemene når målingene ikke stemmer med resultatene den skal gi? Hvor ligger feilen? Kan jeg sette opp utstyret på en bedre måte? Eller er det rett og slett modellen som kanskje ikke er helt nøyaktig?

Inspirasjonen til denne posten kom da jeg forleden var på kurs i regi av Pasco, en av utstyrsleverandørene i fysikkfaget. Jeg skal ikke si noe negativt verken om kursholderen eller kurset. Kursholderen gjorde jobben sin, og kurset er sikkert nødvendig for at vi fysikklærere skal få litt oppdateringer på hvilket utstyr som nå er tilgjengelig å kjøpe inn for skoler som har penger nok.

Men denne fysikklæreren synes ikke det er grunn til å være bare glad, når hensikten med kurset tydelig er å selge mer av utstyret fra Pasco. Det er ikke å gjøre fysikkundervisningen bedre. Det siste er underordnet. Kursholderen gjorde jobben sin, jobben som selger, han nevnte leverandørnavnet Pasco så ofte det var mulig, og fremhevet gang på gang nettopp disse produktenes fortreffelighet. Han var tydelig utilpass hver gang noen foreslo eller ville bruke enklere utstyr, eller hadde spørsmål som gikk litt utover det som ligger i salgspakken. For eksempel var det en som lurte på usikkerheten i vekten på noen biler Pasco bruker i kollisjonsforsøk med elastisk og uelastisk støt. Fra Pasco er vekten oppgitt som om den var eksakt.

Og utstyret og alle mulighetene med det er selvfølgelig imponerende. Her er alt lagt inn for å fjerne det som vil forstyrre de peneste resultatene. Sensorer tar seg av alle målinger, det går rett inn på PC i ferdige grafer, og friksjonen i underlaget er laget så liten og stabil at man langt på vei kan se bort i fra den. Elevene kan trykke på utløserknappen, la bilene kollidere og få resultatet på dataskjermen nærmest i fiks ferdige formler.

Blir de bedre fysikere av dette? Forstår de mer av hvordan fysikkens lover er blitt til, ikke i virkeligheten, men i fysikkfaget? Er det ikke et symptom på et fag som er på ville veier, når utstyr elvene skal bruke i skolene er levert i fine farger og har påskrevet merkenavnet Pasco, som om det var en flaske Coca Cola. Fysikk er glimrende fag som kan gjøre elevene nysgjerrige på å utforske verden og utvikle sin kreativitet. Kanskje er for dyrt og godt utstyr en hindring, og ikke et bidrag til dette.

Om nettstedet Ariadne og Portals bruk av dem

”Digital kompetanse” er satt inn som en av fem grunnleggende ferdigheter i skole. De andre er lesing, skriving, regning og å uttrykke seg muntlig. Det er kanskje pussig å hevde det er like viktig å kunne bruke en datamaskin som å kunne lese og skrive, men det er nå en gang slik det er nedfelt i kunnskapsløftet. Så skolene har å innrette seg.

Det har allerede eksistert en stund en slags innebygget godvilje mot all tekst som er lagt ut på internett og kan finnes med en tilkoblet datamaskin. De som synes bøker er en utmerket oppfinnelse og at papir er å foretrekke, må forsvare seg. Presset er mot å bruke tekster på nettet for å styrke den digitale kompetansen.

Et av læreverkene for historiefaget i videregående skole heter Portal. Tidligere bestod læreverkene i faget av en lærebok og en studiebok. I læreboken var repetisjonsspørsmål, i studieboken var fordypningsoppgaver og kildeoppgaver. Nå er denne boken kuttet ut til fordel for nettet. For Portal ligger nettsiden på http://portal.samlaget.no/. Der er det arbeidsoppgaver, test deg selv, lenkesamling, kart, portretter og lysbildepresentasjoner for hvert kapittel.

I år er det første gang jeg bruker dette læreverket, og får anledning til å bli ordentlig kjent med det. Siden jeg på kort varsel er blitt sendt ut på kurs, og det ikke var mulig med vikar, tenkte jeg det kanskje var mulig å bruke noen av oppgavene på nettstedet til arbeidsoppgaver.

Så jeg tok en nærmere titt på nettoppgavene til antikken, som er det emnet vi holder på med det nå. De har der delt opp – allerede litt merkelig – i tre kategorier: Sparta, gladiatorer og Romerriket. Hvorfor gladiatorene har fått sin egen kategori, mens for eksempel athenerne ikke har fått det, kan man for eksempel lure på. Men la gå, det er ikke sikkert det er gjort bare fordi gladiatorene er mer underholdende, og man kan kanskje forsvare seg med at det er mulig å finne mer informasjon om grekerne andre steder på siden. Da skal man imidlertid lete godt og velvillig.

Den virkelige kritikken kommer når man ser hva oppgavene egentlig går ut på, og hva læreverket har lagt ut som ”kilde”. I skrivende stund er oppgavene her (jeg regner med at denne lenken vil bli endret med årene, så det er ikke sikkert den fungerer), og kilden er her. Sidene tilhører Ariadne, tilknyttet universitet i Oslo, noe som kanskje kan forklare at lærebokforfatterne ikke har utvist samme kildekritikk som vi krever av elevene.

Nettsiden fra Ariadne er rett og slett helt merkelig dårlig skrevet. Det begynner med en inndeling i de historiske epokene i Romerriket, først kongetiden, så republikken inndelt i den eldre, den klassiske og senrepublikken, før man uten videre omsvøp utnevner Octavian til enehersker i år 31. f.kr, under navnet Augustus. Det står at han innleder Pax romana, men ingenting om at dette innleder keisertiden. Det hadde nok vært passende, når man først har nevnt kongetiden og republikken.

Nettstedet Ariadne skriver videre at ”i denne tiden blir keiserne mer og mer dekadente og korrupte”, og henviser til keiser Nero og Caligula. Det er temmelig riktig at disse var dekadente og korrupte, men de var vel ikke akkurat representative for denne tiden, som i følge nettstedet skulle vare frem til 200 e. kr. De fleste keiserne i denne perioden var helt utmerkede. Romerriket utvikler seg vel heller inn i selveste storhetsperioden, med stabilitet og velstand som viktigste kjennetrekk.

I innledningsavsnittet om Romerrikets historiske perioder bruker nettstedet Ariadne godt med plass på å anbefale en film om Caligula, og viser med det at nettstedet nok er skrevet av (mannlige) studenter uten altfor mye innsikt i romerriket. Lærere som vil følge anbefalingen og vise filmen for klassen kan vente seg et sjokk. Dette er ikke mykporno, men hardporno. Hvordan man ved å se denne filmen skal få noen som helst innsikt i Romerriket er meg komplett ubegripelig.

Etter dette innledningsavsnittet hopper man greit tilbake til 264 f.kr, og bruker et lite avsnitt på punerkrigene. ”Helt siden 264 f.Kr. hadde romerne vært i kamp med punerne fra Karthago i Nord-Afrika”, er første setning. Mine elever får ikke lov til å begynne et avsnitt på denne måten, og det vil overraske meg veldig om universitet i Oslo lar sine studenter gjøre det. Ingen som har lært seg å skrive vil begynne med ”helt siden” om noe som er avsluttet, og som i teksten ikke er introdusert. For sikkerhets skyld er siste setning i avsnittet at dette gav bakgrunnsstoff til Vergils Aeniden.

Så blir det grepet tak i denne Vergil, og man bruker et avsnitt på Vergils samtid, uten at man med et årstall har gjort rede for når denne var, eller med en setning gjort rede for hvorfor denne er viktig. I stedet har man kraftsetningen: ”Historien er som følger.” Punktum. De bruker riktignok avsnittet på å beskrive borgerkrigene som raste mens Vergil riktignok levde, her er de ikke forsiktige med detaljene, men man skal kjenne historien godt på forhånd om man skal få noe ut av det. Karakteristisk blir det brukt en hel setning på å slå fast ”Brutus var ikke Cæsars sønn”. I det hele tatt blir det brukt mye plass på det som her skjedde, og hva som fulgte, om triumviratene og Augustus som ender som keiser. Nå, ute i teksten, står informasjonen som ikke stod i innledningen, om at Augustus innledet keiserdømmet. På ny følger det forresten med filmanbefaling, denne gangen med ”turtelduene Elisabeth Taylor og Richard Burton i hovedrollen”. Man legger ikke listen høyt. De som har skrevet teksten kan verken ha satt seg inn i denne filmen eller i historien den handler om særlig nøye.

Avslutningsvis kommer teksten inn på det den kaller ”et utall av sekter, religiøse grupperinger og filosofiske retninger i den romerske senantikken”. Her kommer teksten for første gang innom det som kan kalles en problemstilling, de spør hvorfor nettopp kristendommen overtok, men de gjør det i en så tung og vanskelig formulert setning at det er vanskelig å forstå hvordan de får den inn i mål. De får den ikke i mål heller, de setter ikke spørsmålet opp som en problemstilling, men kaller det ”et kapittel for seg”. Jeg vil også se litt på hvordan de antyder løsningen på dette problemet sitt, om hvordan og hvorfor kristendommen kunne overta.

Man har ment at den utbredelse kristendommen fikk i riket skyldtes minst to forhold. Det at man drepte kristne martyrer offentlig virket helt klart mot sin hensikt, ettersom dette bare ga dem enda flere tilhengere.

Jeg vil her føye inn at nettopp de kristne martyrene er hovedfaget mitt. Jeg leverte det riktignok i 2001, det var før den digitale tidsalder, så kunnskapen fra den gang har kanskje liten verdi i dag. Det var i hvert fall ingenting verken i kildene jeg brukte eller litteraturen om den noen ting om at kristenforfølgelsene gav de kristne flere tilhengere. Det er hva man gjerne kaller en påstand tatt ut av løse luften. Og skoleelever får trekk for å bruke formuleringen ”helt klart”, det er få ting som er helt klart her i verden. Det lønner seg å være litt mindre kategorisk.

Det andre av de to forholdene som ”man har ment” at utbredelsen av kristendommen skyldtes, er at keiserne ”til slutt [må] ha innsett at “If you can’t beat them, join them“, og i stedet alliert seg med de kristne for å ha dem under kontroll”. Det er en pussig påstand. Jeg vet virkelig ikke hvem av keiserne forfatterne av nettstedet sikter til her, jeg vil bare si at det neppe kan være Konstantin. Da vil jeg gjerne vite hvor i kildene eller hvor i litteraturen man finner dekning for denne påstanden. Det er en forklaring som høres fin ut og er lett å forstå. Men den trenger ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre.

Så ser det ut som om tekstforfatteren går litt i surr med tellingen om ”to forhold”, eventuelt kommer på en viktig ting til han vil ha med, for det blir kalt ”helt avgjørende” av keiser Konstantin vant over den hedenske Maxenius i slaget ved Ponte Milvio i Roma i 312. Det blir ikke sagt noen ting om hvorfor dette var ”helt avgjørende”, derimot blir det sagt at stedet ligger der som deltakerlandsbyen lå ved OL i 1960. Så man får satt ting litt i perspektiv.

Avslutningen legger en fin finale på en bent ut helt elendig tekst om romerriket. Jeg legger den ut i sin helhet, og uten videre kommentarer.

Når det gjelder den romerske tenkningen, diktningen, kunsten og gudeverdenen, er det ikke stort mer å si enn at disse rett og slett var oversatte, latinske versjoner av de greske. Romerne så opp til grekerne på alle måter. Kun når det gjelder akveduktene og innen sitt juridiske system, kan romerne sies å ha skapt noe eget.

Jeg tror ikke studenter på grunnfagsnivå skriver så dårlig. Jeg forventer mer av mine elever. Jeg skjønner ikke hvordan Universitetet i Oslo, institutt for kulturstudier og orientalske språk, kan gi sitt navn til disse sidene. Jeg skjønner ikke hvorfor lærebokforfatteren av Portal kan godta en lenke til disse sidene, eller at forlaget Samlaget ikke har kvalitetssikret lenkene. Det har skjedd akkurat samme feil som vi forsøker å lære elevene at de ikke skal gjøre.

Sånn kan det gå når den digitale kompetansen tar overhånd.

Kontaktlærerbløffen

Det er hylt mye om at papirarbeidet og byråkratiet overtar i skolen. Vi lærere får ikke tid til å få gjort den oppgaven vi egentlig er satt til, nemlig å sørge for at elvene får skikkelig undervisning i fagene vi skal lære dem. I stedet må vi bruke tid på å sørge for at alle skjema er korrekt utfylt, og at alt vi gjør blir korrekt dokumentert. En lærer kan vente seg mye større problemer om han eller hun tar litt for lett på kravene til dokumentasjon, enn kravene i læreplanen. Det er også mye bedre å kunne dokumentere at man gjør en skikkelig jobb, enn å gjøre det.

Et annet forhold som stjeler mye tid fra det faglige er alle samtalene vi er satt til å gjøre. Nå holder jeg utenfor samtalene oss lærere i mellom, det som kalles “møtetid”, tid som går med på at noen sitter og snakker med hverandre, og de fleste sitter og hører på. Hvis læreren var betalt for hver time i arbeid, var det mange møter som ville blitt “effektivisert bort”. Nå er læreren betalt for å være til stede, og det koster ingen noenting å holde læreren på alle slags møter time etter time, uke etter uke, måneder og år.

Jeg snakker om samtalene mellom lærer og elev. Og jeg tenker spesielt på de samtalene som ikke er faglige, men som handler om “hvordan det går” og “hvordan man har det”, de samtalene familie og venner tradisjonelt har tatt seg av. Det er vel dette som kalles “tettere oppfølging”, og det skal være et middel til det meste. Det skal få elever som står i fare for å droppe ut til å bli værende, og det skal få elever som allerede er flinke til å yte enda litt bedre. Det er til enhver tid bred politisk enighet om at elevene trenger “tettere oppfølging” i skolen, uansett hvor tett oppfølgingen er på forhånd og hvor mye ressurser som går med til det.

Den som suverent har fått mest av alt som følger med denne “tettere oppfølgingen” pålagt seg, er kontaktlæreren. Det var det som før het “klasseforstander”. Om jeg ikke tar aldeles feil, var oppgaven til denne tidligere å telle over elevenes fravær, og ellers være kontaktperson om det – mot formodning – skulle være noe. Det var en helt grei jobb. Nå er kontaktlæreren blitt som en ekstra foresatt. Han eller hun skal være oppmerksom om noen ser ut til “å slite”, om de begynner å få mye fravær eller bli sløvere med skolearbeidet. Da skal man ta noen telefoner, til eleven selv om han eller hun er over 18, til de egentlig foresatte om eleven er under. Om fraværet tiltar, skal kontaktlæreren ringe for å få eleven på skolen. Akkurat slik en mor eller far tradisjonelt har vært forventet å gjøre, om de skulle være gode foreldre.

Det er en rekke med andre oppgaver kontaktlæreren også er satt til. Det er mildt sagt mye ekstra arbeid. Og det er ikke noe vi lærere har bedt om, det er noe vi har blitt pålagt. Siden det også er bestemt at hver kontaktlærer skal ha færre elever å være kontaktlærer for – slik må det nesten være, skal det være mulig å få gjort unna alt man er pålagt for hver enkelt elev – er klart de fleste lærerne ved en skole nødt til å være kontaktlærer de fleste årene av sitt arbeidsliv.

Jeg skal ikke mase om at det er ikke dette vi er utdannet for, at ikke alle er like motivert for å opptre som venninne for en 16 årig som sliter, at de færreste egentlig er kvalifisert for å opptre som rettleder og psykolog for dem som sliter virkelig. Jeg vil henlede oppmerksomheten mot godtgjørelsen kontaktlæreren får for alt dette ekstra arbeidet. Det som jeg i overskriften kalte “kontaktlærerbløffen”, men som godt kan bli hetende “den store kontaktlærerbløffen”.

For noen år siden satte de som bestemmer over lønnen for å være kontaktlærer skikkelig opp. Det var snakk om et femsifret beløp. Og det gjelder fortsatt. På ressursen står det 4,5 %, mener jeg å vite, og dobbelt om man har hel klasse med opp mot 30 elever å være kontaktlærer for. Det blir nesten 9 % stilling, det, bare for å være en ekstra foresatt og støttevenninne for elevene sine. Med en slik økning i lønnen, står de som har bestemt alt dette her ekstra trygt når de krever at vi gjennomfører påleggene. De har betalt oss for å gjøre det.

Men så er jo også slik, at når jeg tar en titt på hvor mye jeg arbeider i 100 % stilling nå, og hvor mye jeg arbeidet for bare noen få år siden, altså før disse ekstra tilleggene for kontaktlærer kom, så ser jeg at jeg den gang hadde 17 timer i uken ved siden av å være kontaktlærer. I år har jeg 18. Det er vel noe å tenke på? Skolemyndighetene har ikke økt noen ting. Tvert i mot, de krever av meg at jeg skal undervise en time ekstra i tillegg til alt jeg skal gjøre ekstra som kontaktlærer. Og nå har jeg ikke med et eneste ord nevnt hva jeg må gjøre ekstra som alminnelig faglærer, i samtalevirksomhet og dokumentasjon.

Arbeidsgiver har selvfølgelig benyttet et lite triks for å få dette til. Jeg kjenner forklaringen, men det er ikke en del av denne argumentasjonen. Jeg står igjen med at jeg må gjøre mye mer arbeid for å fylle opp 100 % stilling, og at det ekstra arbeidet både er ekstra undervisning og ekstra oppgaver som kontaktlærer. Ekstra oppgaver som faglærer har jeg ikke nevnt, de er ikke en del av noen bløff. Man later ikke som man får betalt for dem.

Flyttingen av prosenter viser veldig godt hva skolemyndighetene legger vekt på her i skolen. De vil heller betale oss for å prate med elevene, enn for å lære dem noe. Kontaktlærerbløffen er at vi skal tro at vi får ekstra betalt for alle de nye tingene vi er pålagt. Vi gjør ikke det. Vi får bare mindre tid til undervisning.

 

Forskrifter og Shakespeare

Det er noe alvorlig galt i norsk skole når engelsklærere bruker mer tid på å studere vurderingsforskrifter enn på å studere Shakespeare.

Skoleavslutning 2011

I dag var siste dag på skolen. For meg og mange med meg var det en spesiell dag, fordi vi nå skifter arbeidsplass. Det var ikke alle sluttet i dag som skifter arbeidsplass, noen går også av med pensjon, blant dem selvfølgelig en del som har gjort en solid jobb gjennom mange år i Hordaland fylkeskommune, og på vår arbeidsplass. Jeg var blant de få denne gangen, som ikke bare skifter arbeidsplass, men også arbeidsgiver. Jeg flytter over til Rogaland fylkeskommune, der jeg skal begynne i 100 % vikariat på en skole i sørfylket. Jeg håper dette vikariatet skal ende opp i fast jobb. Om ikke har jeg permisjon i Hordaland fylkeskommune. Denne permisjonen er også nødvendig for at jeg skal få lån til huskjøp, den var en forutsetning for at jeg skal kunne ta i mot vikariatet.

Med dette endte jeg i dag 10 års arbeid i Hordaland fylkeskommune. Jeg har vært på to forskjellige skoler, med to ulike kulturer, ulike forutsetninger og ulik elevmasse. Det har alt i alt vært gøy, men jeg er blant dem som mener at mange av de endringene som har kommet de siste årene, har ført til en forverret, og ikke forbedret arbeidsplass.

Det var mange som skulle æres på vår skole i dag. Ledelsen hadde lagt listen både høyt og lavt, kan man nesten si, ved blomsterutdeling og små taler til dem som takker av etter bare noen måneders vikariat, mens de som gikk ut i permisjon fikk nøye seg med permisjonen. Det var vel kanskje en litt pussig prioritering. Blant dem som nå har fått permisjon og flytter til et annet fylke for å bli der, var en kar som har jobbet i fylkeskommunen i 24 år. Det er vel kanskje litt rart å takke ham av med en ett års permisjon som eneste beholdning.

Nå vel, det blir lett litt såre følelser med slike småpremieringer. Jeg husker selv fra de første årene i skolen, der det var fast takst før hver sommerferie at jeg mistet jobben, for så å få beskjed i august om at det var visst noe ledig allikevel. En fast jobb ville nok da være av større verdi enn en blomsterkvast, og gode ord om at jeg hadde gjort en god jobb, virket alltid litt hule når de ikke ville ha meg lenger.

Saken ble i alle fall den for oss, at alle utdelingene og takketalene førte til at avslutningsdagen trakk ut. Det offisielle programmet skulle slutte klokken tolv, eller senest halv ett, det siste inkludert forsinkelse. Så skulle det være kaffe og kaker, og mer uformelt samvær. Klokken litt før ett skjønte jeg det kunne bli problemer for meg å rekke båten hjem om jeg ikke snart kom meg unna, og ti over ett så jeg mitt snitt til å snike meg ut mellom to taler.

Det var jo ikke den beste avslutningen på 10 års yrkeskarriere i Hordaland fylkeskommune. Jeg kunne i det minste ha fått sagt at det har vært kjekt, at jeg har likt meg, og at jeg har satt pris på mange gode kolleger. Det var også en god del der som hadde fortjent et skikkelig håndtrykk. Det fikk jeg bare gitt til noen ytterst få, og det beklager jeg.

Jeg må også få sagt at båten skulle gå klokken 1600. Det er fire timer etter det jeg trodde skulle være det offisielle programmet. Det er også den seneste båten jeg kunne ta, om jeg ville rekke hjem til min kone og kunne feire St. Hans med henne i kveld. Til det er også å si at gode kolleger er nå en ting, men det er noe eget med en god kone.

God ferie, og takk for meg!

Fellessensur 2011

I dag var dagen for fellessensuren i Hordaland fylkeskommune. Jeg hadde rettet norsk hovedmål, og stilte godt forberedt med fyldige notater om hver eneste eksamensoppgave jeg hadde rettet. Men det kribler allikevel alltid litt, ville mine vurderinger samsvare med min medsensors, og hvordan ville vi finne ut av tingene om vi ble uenige?

Jeg har skrevet litt om at jeg syntes besvarelsene fra i år skilte seg litt ut fra tidligere år. Det var færre elever som hadde skrevet seg helt bort, de fleste virket til å skjønne hva sensor ville være ute etter, og praktisk talt samtlige hadde nok tilpasset meningene sine, og opptrådte ganske så velstelt i emner som kanskje kan være litt kontroversielle.

Selv om jeg bare har vært sensor i fire år, føler jeg at jeg allerede har opparbeidet meg en viss erfaring. Det vil helst gå bra, frykten på forhånd er ubegrunnet. Stort sett samsvarer vurderingene ganske greit, og når det ikke gjør det, går det som regel fint å finne ut hva som har skjedd, og komme frem til en enighet. Det er lite prinsipprytteri på fellessensuren. Med så mange stiler å vurdere, skjønner de fleste at det er om å gjøre å komme til enighet, og komme seg videre til neste kandidat.

Hva som ikke fungerer så godt er PAS. Det vil si, de fungerer utmerket når det fungerer, og gjør sensureringsarbeidet om ikke lettere, så i alle fall raskere. Man slipper å vente på pakker i posten, og man har det alt sammen samlet på et sted. Før min tid måtte de stakkars norsklærerne også regne statistikk, det går nå automatisk, og med det sparer vi svært mye tid.

Men utdanningsdirektoratet har ikke fått PAS til å fungere skikkelig når mange er innlogget og aktive samtidig. I fjor var det nær en liten skandale, vi brukte mer tid på å vente på at dataen skulle laste seg ferdig, enn på å diskutere karakterer. Denne gangen hadde direktoratet forsøkt en løsning med å spre fellessensuren over to dager. Det virker på meg som et halvhjertet forsøk på løsning. Hvis det er problemer med stor trafikk, er det ikke sikkert halvparten så mange brukere vil utgjøre den store forskjellen. Jeg har et meget enkelt og effektivt forslag: Kutt ut den automatiske lagringen. Slik det er nå, forsøker PAS å lagre for den minste forandring man gjør. Det er selvfølgelig greit når det fungerer, som på Google-documents, men når det ikke fungerer, som på PAS, er det bare en plage. La brukerne selv velge når vi vil lagre. Skulle det være trafikk, venter vi bare. Det er et fint alternativ, om man ikke vil spandere på seg store nok servere til å ta unna trafikken.

Utenom dette gikk sensureringen helt fint. Det er et mye mer rettferdig system for elevene, når eksamen er sentralgitt og sensureringen anonym. Det er tankevekkende hvordan karakterene skiller seg mellom standpunkt, skriftlig og muntlig for norskfaget, når pensum er noenlunde det samme. På muntlig er det ikke i nærheten så mange som stryker i norskfaget, og femmerne sitter atskillig løsere enn på skriftlig hovedmål. Hvorfor skal det være slik? Er det følelsesmessige mer enn saklige vurderinger som spiller inn?

Dramatiske hendelser i verdensrommet

Jeg skrudde på radioen da jeg våknet i dag. Der fikk jeg nyhetene fra BBC, heldigvis, for slike nyheter når sjelden til norske radiokanaler, eller norske nyheter overhodet. Det er noe med realfagene i dette landet her, det står ikke godt til. Og selv om også mediene okker seg over det av og til, så er de ikke gode til å rydde i eget hus, og man skal virkelig lete grundig om man finner noen med realfagskompetanse i noen av mediehusene våre. Sosialvitenskapene, derimot, der er ikke den undersøkelse liten nok, som ikke finner plass i en eller annen nyhetsredaksjon, eller et debattprogram.

Det er ille det skal være slik. Men heldigvis har ikke nyhetsredaksjonene og mediehusene helt kontrollen over nyhetene lenger, interesserte kan finne sine nyheter hvor man vil, og slik kunne altså jeg i dag morges skru på radioen min, og høre at for første gang her på jorden er det observert en stjerne bli slukt av et sort hull.

Det er en spektakulær nyhet. Hvis man ville øke interessen for realfagene i Norge, kunne man løfte denne nyheten frem litt, i det minste nevnt den.

Folk som ikke har studert fysikk, og det er jo de fleste, har gjerne ganske uklare forestillinger av hva et svart hull er for noe. Det første man må gjøre oppmerksom på er at det i hvert fall ikke har noe med et vanlig hull å gjøre, tvert i mot. Hvis man ser for seg et hull som noe som er ”tomt”, er det ikke mulig å komme lenger unna. Det er ikke noe som er mindre ”tomt” enn et svart hull, det er det tetteste man kan tenke seg, og vel så det.

Fysikken har ikke noen forklaring på hva som foregår i et svart hull. De fysiske lovene vi kjenner gjelder ikke der, eller vi skjønner ikke hvordan de gjelder. Reglene vi kjenner og forholder oss til bryter sammen.

Jeg skal ta en liten, lynrask forklaring på hva et svart hull er for noe. Det er jo ganske gøy. Som alle vet, eller godt kan få vite, så får solen og alle andre stjerner energien sin fra radioaktive prosesser i kjernen. Det er hydrogen som blir til helium. Dette frigjør enorme mengder energi, det er Einsteins berømte formel med masse ganger lysfarten i annen, siden lysfarten er noen hundre tusen kilometer i sekundet, ser alle at dette blir kolossale tall. Dette er energien, og den hindrer også stjernen fra å klappe sammen som følge av sin egen tyngdekraft, eller gravitasjonskraft, som det heter mer presis. Når hydrogenet i kjernen er brukt opp, finnes ikke lenger denne energien til å holde stjernen oppe, og den begynner å kollapse. Dette øker trykket i kjernen voldsomt, og når trykket øker, øker også temperaturen. Og med økt temperatur, kan tyngre grunnstoff dannes. Det vil si at også helium kan fusjonere, og lage energi i mengder gitt ved Einsteins formel. Når heliumet er brukt opp, finnes det i kjernen et nytt element, og slik går det oppover med nye kollapser og nye trykkøkninger, og økte temperaturer, og nye fusjonsprosesser.

Det går an å fylle ut dette her med mange detaljer, men her skal vi komme oss frem til et svart hull, og da lar vi dette forenklede bildet av en stjerne på vei mot slutten bli stående. På et eller annet tidspunkt er det nemlig stopp, nye fusjonsprosesser er ikke mulige. Grensen går ved jern, for jern kan ikke frigjøre energi verken ved fisjon eller fusjon, det vil alltid være sluttproduktet, det er det mest stabile som finnes. Men hva skjer da, når kjernen er blitt til jern, og ingenting kan hindre kollapsen? Det er ikke annet å gjøre, enn å la kollapsen komme, og se hva den ender med.

Vi kan si det litt morsomt at vi trenger krefter som kan stanse en stjerne som klapper sammen. Energiproduksjonen i kjernen er brukt opp, derfra kommer ingen hjelp. Det eneste som kan stoppe stjernekollapsen nå, er hvor nærme elementærpartiklene kan være hverandre, hvor tett elektroner, protoner og nøytroner kan komme.

Det er noe av det artige når det gjelder svarte hull og andre hull, og det vi vanligvis oppfatter som tomhet. Alle har vel en liten idé om at universet stort sett er tomt. De fleste som følger litt med, må ha fått med seg at avstander er det dominerende i solsystemet vårt. Det er morsomme sammenligninger om hva hvis solen var et eple, hvor langt unna ville jorden da være, og hvor liten ville den se ut? Det er overraskende tall, men ingenting i mot hvor langt det da vil være til den nærmeste stjernen, eller til andre stjerner, eller ut av galaksen, til neste galakse, neste galaksehop, og så videre. Denne tomheten er virkelig enorm. Det hender galakser kolliderer med hverandre, det er observert, og før man ser bilde eller animasjoner av det, vil man gjerne se det for seg som gigantiske kollisjoner og eksplosjoner, og dramatiske krefter i sving. Det siste er for så vidt riktig, men når man ser det for seg, må man huske at galakser stort sett er tomme. Et godt bilde jeg har tenkt ut, eller forresten, jeg skal ikke bedømme hvor godt det er, men det gir kanskje en fin ide om hva som foregår, når man ser for seg mange tog i vill fart mot hverandre, fulle av vogner med tung last og mange passasjerer, og på jernbanelinjer mange mil fra hverandre. Den siste opplysningen forandrer jo litt på dramatikken i hendelsen, selv om det vitterlig fortsatt er store krefter i sving.

Tomheten i universet er vanskelig å forestille seg. Men den er ingenting i mot tomheten i atomene. Det er der den virkelige tomheten finnes. Om man satte kjernen i atomet som solen, og lot elektronene være liksom planeter, så ville den puslete avstanden fra jorden til solen knapt egne seg som sammenligning. Det gir mening å si setninger som: ”Det meste er ingenting”. Vegger og bord kan kanskje virke harde og faste, det er ikke lett å få inn i hodet at de stort sett består av tomt rom, men sånn er det. Noe så til de grader. Det er andre krefter som gjør at hånden din stopper når du slår den mot veggen, enn at atomene i hånden treffer atomene i veggen. Hvis det var dette som skulle til, ville det være plent umulig å holde noe som helst oppe i dette universet. Atomene og partiklene i dem har egenskaper som sier ”hit, men ikke lenger” til partiklene rundt dem. Det er disse kreftene som stopper hånden din når den støter mot et fast stoff. Og det er disse kreftene som stopper den kollapsende stjernen.

Den første mekanismen som kan hindre videre kollaps er tillatte energinivåer for elektronet. Mange som kan litt fysikk har sikkert hørt om Bohrs atommodell for Hydrogenatomet, om enn de kanskje ikke er klar over at det er denne modellen de kjenner. I den går elektronet i forskjellige baner rundt hydrogenkjernet, hver bane er tilknyttet forskjellige energier. Siden har man funnet ut at systemet nok er noe mer komplisert enn som så, i hvert fall for tyngre atomer, men for hydrogenet holder Bohrs modell ganske godt. Det er også fint for å forklare de forskjellige energinivåene, og det er lett å regne på det, selv for begynnere. Bohr var derimot ikke klar over at det strengt tatt er flere ting som spiller inn for energinivået til elektronet enn bare banen, og at det er strengt forbudt for to elektroner å være i samme energitilstand samtidig. Det siste kalles Paulis eksklusjonsprinsipp. Det betyr at når et elektron befinner seg i en energitilstand, må et nytt elektron som kommer til finne seg en annen, og siden energinivået har direkte sammenheng med avstanden til atomkjernen, er det her en skikkelig begrensning for hvor nær elektronene kan være hverandre. En stjerne der alle elektronene er presset inn i sine laveste energinivåer kalles en hvit dverg. Tettheten i en slik stjerne er enorm. Det er mulig å presse atomene tettere sammen, og la det bestå som atom.

Men så er det altså slik, at for noen stjerner er massen større enn at dette prinsippet kan stanse sammentrekningskreftene. Dette var det den indiske astronomen (den gang India, i dag ville vi sagt Pakistan, han var fra Lahore) Chandrasekar som regnet ut, han var den første som tok i bruk såkalte relativistiske beregningsmetoder (kort sagt: regning som tar hensyn til at når farten nærmer seg lysfarten, forandrer en del størrelser seg, og de gamle Newtonske beregningsmetoder fra den klassiske mekanikken holder ikke), og kom til at for en stjerne med restmasse ca 1,4 solmasser ville ikke eksklusjonsprinsippet være sterk nok til å hindre videre sammenbrudd. Elektronene ville bli presset like inn i protonene i kjernen, og gjøre alt sammen til nøytroner. Nøytronene har også sitt eksklusjonsprinsipp, heller ikke de kan oppta samme energinivåer samtidig, men de kan være mye, mye nærmere hverandre enn elektronene kan i forhold til atomkjernen. Det blir en uhyre kompakt stjerne, et par kilometer i radius, og med masse omtrent som solen. Det er et vanvittig objekt, den snurrer så fort rundt at den får rotert 1000 ganger i sekundet. Tidligere trodde man ingenting kunne holde ut slike rotasjonskrefter uten å gå i oppløsning, alle vet jo hvordan det er å sitte ytterst i en karusell som snurrer raskt rundt, man har lett for å falle av og bli slynget bortover. Men nøytronstjernen har så enorm gravitasjon, at nøytronene likevel blir holdt på plass. Gravitasjonen er så sterk at om du skulle være så uheldig å falle ned mot en nøytronstjerne, så ville du i tillegg til alt det andre som ville ta livet av deg, også bli forstrukket, fordi føttene som er nærmere stjernen vil falle mye raskere hodet som er lenger unna.

Noen stjerner er tyngre enn dette også. Selv nøytronenes eksklusjonsprinsipp er ikke nok til å hindre videre sammenbrudd. Da kjenner ikke fysikken til flere krefter som kan hindre videre sammenbrudd, fysikkens lover som vi kjenner dem bryter sammen, vi har fått et sort hull. Det er ingen som egentlig vet hva et sort hull består i, hvordan partiklene oppfører seg når de blir presset sammen som de her blir nødt til å gjøre, tettheten går mot uendelig, det er så kompakt som noen ting kan bli. Det er ikke et hull som vi pleier å oppfatte ”hull” i det hele tatt. Det kalles sort, fordi gravitasjonskreftene er så store at ikke en gang lysfarten er nok til å slippe unna. Ikke en gang lys ville slippe ut, hvis det var noe lys nedi noe slikt. Einsteins relativitetsteori tilsier at mange merkelige ting vil skje i et område med så ekstrem gravitasjon, og det er herfra en del av fascinasjonen til dem som ikke kan fysikk kommer fra når det gjelder sorte hull, de kan kanskje brukes til tidsreiser og litt av hvert. Men det forutsetter jo at man vil få alle partikler i seg presset sammen i et punkt, det som eventuelt måtte reise, vil ikke komme ut igjen som det pleide å være.

Så hva skjer da når en stjerne blir slukt av et sort hull, som det nå er observert? En stjerne består av gass, de er å sammenligne med skyer, et rom med røyk, og når den kommer for nær det sorte hullet, vil gravitasjonskreftene derfra suge til seg de ytterste lagene av stjernen. Disse vil trekkes mot det sorte hullet, gå i spiral rundt det, før det til slutt forsvinner inni, og blir en del av det. De ytterste lagene av stjernen kan bestå av ioniserte hydrogenatomer, og frie elektroner, det vil si partikler med ladning. Når partikler med ladning blir akselerert – som de må bli når de spinner rundt det sorte hullet, alt som går i ring har akselrasjon inn mot sentrum av sirkelen -, så vil det sende ut stråling. Styrken på denne strålingen er proporsjonal med styrken i akselrasjonen, og for ladninger i spiralbane rundt et sort hull, det mest massive man kjenner, blir akselrasjonen helt ekstrem. Det betyr at også strålingen blir ekstremt kraftig, som i praksis vil si at fotonene som blir sendt ut vil ha svært høy frekvens. Frekvensen avslører hvilken energi man har med å gjøre, og slik kan man regne ut at den eneste forklaringen på slik energirik stråling fra et objekt så langt unna, det må være en stjerne som forsvinner inn i et sort hull.

Avstanden fenomenet oppstod er 2 milliarder lysår, hvilket vil si hendelsen fant sted for 2 milliarder år siden. En stjerne er et enormt objekt, så det vil ta lang tid før hele stjernen blir slukt. Det vil være fascinerende krefter i sving. Når stjernen har avgitt en viss mengde masse, vil gravitasjonstrykket ikke lenger være nok til å opprettholde fusjonsprosessene i kjernen, stjernen vil slutte å lyse, og slutte å være stjerne. Men den vil fremdeles ha svært mye stoff å avgi til det sorte hullet, som vil fortsette å suge alt til seg, nå med enda større kraft, siden stoffet fra stjernen øker massen til det sorte hullet, og dermed også gravitasjonskreftene. Slik er det godt formulert at det sorte hullet vokser og blir større og sterkere ved å ta næring til seg. I sentrum av galaksene er det sorte hull med masse mange millioner solmasser, disse hullene har hatt rikelig med næring å ta til seg, og de fortsetter å vokse.

Det er en spektakulær astronomisk observasjon som her er gjort. For bare 40-50 år siden var sorte hull fremdeles en kontroversiell teori. Nå kan man vanskelig være i tvil om at slike ufattelige objekt virkelig finnes i universet vårt, og vi kan tydelig se effekten av dem.

Sensureringen av norsk hovedmål

Etter en tids intensivt arbeid er jeg nå ferdig med sensureringen av årets utgave av NOR1211. Det har vært en fin opplevelse.

Min oppfatning er at norskfaget strever litt med å finne sin form i en ny tid. Det er et opplagt problem at det blir gitt så mange karakterer i samme fag. Kompetansemålene overlapper hverandre, så en kandidat som aldri vil få lært seg de litterære periodene skikkelig, vil kunne få utslag på karakteren i hovedmål og sidemål, i tillegg til muntlig. I en skole der alt skal måles og telles – også arbeidstiden til lærerne – er det også et problem med tiden det tar å arrangere nok tester til å få satt alle karakterne.

På få år har også bruken av dataprogrammer og internett grepet fullstendig om seg i skolen. Det har gått veldig fort i svingene, og i hvert fall denne lektoren håper det kommer en motreaksjon på at elevene får bruke og så mange hjelpemidler som mulig. Min påstand er at det går på bekostning av læringen. Det går også på bekostning av en rettferdig vurdering av elevene. Ofte kan man sitte med inntrykket av at det er elevens kilder man vurderer, og ikke elevens kunnskaper.

I år som i fjor har eksamen vært åpen for alle hjelpemidler som ikke involverer kommunikasjon. Det gir mange like eksamensoppgaver. Samvittighetsfulle elever som ønsker å oppnå et godt resultat våger ikke å skrive noe som ikke læreren har sagt på forhånd, eller som ikke står i læreboken. I år har også en liten sensorveiledning blitt gitt til elevene for hver oppgave, for virkelig å leie dem inn til mål.

Det har alt sammen ført til at langt færre elever skriver seg fullstendig bort. Selv de svakeste elevene vet i det minste hva de skal prøve på. Når de skal skrive en artikkel med utgangspunkt i tekster, passer de på å få med seg hvilke tekster de tar utgangspunkt i. Når de skal analysere en sammensatt tekst og bruke begreper fra retorikken, så bruker de disse begrepene, og siden det tidligere er påpekt at elevene gjerne bruker disse begrepene uten å forstå dem, forklarer de begrepene som best de kan. Det har de åpenbart fått beskjed om. Men fortsatt er det bare de flinkeste som klarer å bruke de retoriske begrepene til bedre å forstå annonsen de analyserer, og bare en liten håndfull som virkelig har nytte av dem. Det er tvunget skriving.

Det samme kan sies om oppgaven der elevene skal sammenligne to tekster av Amalie Skram og Arne Garborg om kvinnefrigjøring, og vurdere om tekstene er aktuelle i dag. Ingen elever glemmer lenger å vurdere tekstenes aktualitet. Og ikke bare det, et forbausende antall opptrer med striglete meninger, her er det “vi har selvfølgelig kommet lenger”, men “tekstene kan likevel være aktuelle”, og svært mange som vurderer tekstenes aktualitet i vår vestlige kultur opp mot kulturen i den tredje verden. Man kan si det er mange norsklærere som har gjort en god jobb i år.

Oppgavene i eksamenssettet var kanskje i år en liten motreaksjon mot oppgavene i fjor, der det var hentet mye inn fra det nye pensum, med tegneserier, trivialartikler om triviallitteratur (Steen Jensen om Morgan Kane) og lite fra det tradisjonelle kjernestoffet. Denne gangen var samtlige oppgaver tilknyttet Det moderne prosjektet, selve hjertet i norskfaget, kan man nesten si. Forfatterne var Arne Garborg, Amalie Skram, Knut Hamsun, Henrik Ibsen, de beste vi har. Det var bare en liten annonse om ungdomstelefonen som dekket for dette nye og lettere, og det var denne oppgaven som krevde at elevene skulle bruke begreper fra retorikken. Likevel var det nok færre som skrev seg bort i denne oppgaven, og det var nok noen flinke elever som fikk seg noen enkle femmere ved å følge en enkel standardoppskrift om hvordan sammensatte tekster skal analyseres, og med gode definisjoner om hva de forskjellige retoriske begrepene betyr.

Jeg vil også for språkinteresserte fortelle litt om to feil som brer om seg. Den ene er at svært mange elever, også blant de som får gode karakterer, ikke bøyer adjektiv i flertall lenger. Det er et trekk i Bergensdialekten, men de fleste har tidligere klart å legge dette bort når de skal skrive. Det andre er at de ikke setter substantiv i bestemt form etter preposisjon, de snakker om hva de ser “i bilde”. Den siste kan kanskje skyldes at eleven ikke har norsk som morsmål, det begynner å bli noen av dem, men mange har såpass godt språk ellers i teksten, at dette vanskelig kan være hele forklaringen. Den første feilen ser bare rar ut, og kan tyde på at det er en del som hviler seg for mye på datamaskinens retteprogram.

Nå skal det bli spennende for oss sensorer å møte til fellessensuren, og se om våre medsensorer er enige i våre vurderinger. Det er mange interessante spørsmål å vurdere. Kan en elev få femmer som ikke mestrer samsvarsbøyning? Hvor hardt skal man straffe en elev som skal tolke en tekst, og som ikke skjønner noen ting av teksten, og i hvert fall ikke noen av virkemidlene som er brukt? Hva gjør man med en elev som skriver mye fornuftig, men det er på siden av det han eller hun skal skrive om? Hva skal man sette som standard når alle hjelpemidler er tillatt, og eleven blir leid bort til startstreken, utstyr med alt han og hun trenger, og vist veien videre helt inn til mål?

Det skal bli spennende å se. Sensurmøtet er 22. juni.

Jeg vil gjerne avslutte med å anbefale alle norsklærere som har muligheten til å melde seg som sensorer til neste år. Det er interessant, lærerikt, og i år var det til og med veldig gøy. Men en ting vil jeg også få sagt: Jeg har nettopp solgt leiligheten min. Beløpet megleren min rasker med seg for dette salget, tar tregangeren for hva jeg får for å være norsksensor. Jeg må altså være sensor 3 år på rad for å tjene det samme som megleren tjener for å selge denne ene leiligheten min. Det føles ikke helt riktig. Vi kunne godt fått bedre betalt.

Nytt brukernavn og IT-system før sommeren

Det kom sikkert en tekstmelding i dag til flere enn meg om at vi er velkomne som IT-brukere i videregående skole. Det er vanligvis hyggelig å bli ønsket velkommen, men her virker velkomstønsket litt merkelig, siden vi lærere flest nok har vært IT-brukere i videregående skole i årevis. Hordaland fylkeskommune har bare funnet det for godt å endre passordene våre.

Slike endringer er sjelden velkomne. IT-folk jobber med informasjonsteknologi  hver eneste dag, alltid på jakt etter det de sikkert vil kalle forbedringer, enten i oppsettet, i effektiviteten, i sikkerheten, utseendet, hva det måtte være. De er sikkert oppløftet når de finner en slik forbedringsmulighet, og gjennomfører den.

Vi som jobber i skolen ønsker mest av alt et system som fungerer, og når det gjør det, vil vi helst ikke tenke så mye mer på det. Vi har andre ting å bruke tiden vår på. Når “forbedringer” blir innført i et system vi har blitt vant med, og som fungerer helt ok, blir vi ikke særlig oppløftet av det. Vi blir heller litt irriterte. Selv når forbedringene virkelig er forbedringer.

Nå har HFK funnet en slik forbedringsmulighet. Ikke vet jeg hva den er, men jeg vet den kommer veldig ubeleilig, helt på tampen av skoleåret, når eksamenskarakterene gjenstår og det er kritisk nødvendig det ikke skjer noe tull. Så hva i all verden er poenget med å innføre nye passord nå, nye brukere, hva de enn har gjort? Hvorfor ikke bare vente en liten uke, i det minste, til skoleåret er slutt, og alt for i år er sikret og på plass?

Det er mye mer naturlig å innlede et nytt skoleår med et nytt system, enn å avslutte et gammelt.