Antikken i læreboken Historie, fra Cappelen

Det er lettere å kritisere en lærebok enn å skrive den. Jeg er selv en av dem som har ønsket at læreboken Historie, fra Cappelen, skal brukes på vår skole. Jeg har de siste årene med denne boken undervist i historie for påbyggklassen på skolen. I fjor ble som kjent timetallet for dette historiefaget økt fra fire til fem timer i uken, samtidig som hele historien fra steinalderen til i dag er trukket inn i faget.

For første gang har jeg dermed begynt å undervise i den delen av historiefaget hvor jeg har hovedfaget mitt. Og jeg må si jeg reagerer litt på hvordan antikken i læreverket er presentert.

Det er en svært stor periode som skal inn på bare noen få sider. Fra side 20 til 62 skal hele antikken presenteres, både den greske og romerske, og det sier seg selv at det må gjøres drastiske kutt i lærestoffet for å få plass til så store kulturer innenfor så liten plass. Bare romerriket eksisterte som kjent i nesten tusen år, med svært store forskjeller på riket i begynnelsen og riket i slutten av perioden. Det er greit at mye viktig blir kuttet bort, og at mye blir kraftig forenklet. Slik er det å skrive lærebok for videregående skole.

Likevel reagerer jeg på noen av valgene som er gjort, og hvordan deler av stoffet er fremstilt. Innenfor den begrensede plassen skulle det være mulig å gi en bedre oversikt og et riktigere bilde over hva den greske og romerske antikken var for noe. En god lærer og lektor bør selvsagt korrigere læreboken noe, og dyktige elever vil kanskje finne frem til andre kilder å lese fra. Men det er også svært mange elever – og kanskje også lærere – som vil lese i læreboken, og la dette være det som bestemmer oppfattelsen av de gamle grekere og romere. Da trengs en korreksjon, og det er den jeg har tenkt å komme med her.

Feil og feilaktigheter i teksten

Noe av problemet i læreboken er at forfatterne i for stor grad presser våre egne tanker og holdninger ned over grekerne og romerne. I stedet for å legge vekt på de to kulturenes prestasjoner, og deres veldige fremskritt i forhold til andre kulturer fra den tiden, så legger læreboken vekt på hva grekerne og romerne var dårlige på i forhold til i dag. Det blir lagt stor vekt på kvinnens rolle, homofili og slavene. Når man har så liten plass som man har, mener jeg det kanskje er galt å bruke så mye plass på noe som var så lite viktig for grekerne og romerne som dette. For min del blir det noe lignende som om en hindi skulle foreta en analyse av Norge, ene og alene på vår behandling av kuer.

De greske polisstatene

På side 24 står det korrekt at befolkningen i de greske polisene ble delt inn i tre grupper med ulik status, borgere, fremmede og slaver. Det står fortsatt korrekt at borgerne opprinnelig var menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen, men så følger læreboken opp med: “Etter hvert gikk borgerskap i arv, uavnehgnig av om borgeren eide jord eller var i stand til å delta i hæren. Det er litt mer problematisk, siden det kan gi inntrykk av at borgerne ikke lenger eide jord eller deltok i hæren. I hvert fall er det svært mange elever som gjør et poeng av dette hos meg. Men poenget er jo ikke det at borgerne ikke lenger trengte delta i hæren, det var fortsatt en selvfølge og noe alle gjorde som en selvsagt plikt, poenget var at borgerskapet gikk i arv. Det er dette poenget som må fremheves, for det gjorde det umulig for noen andre enn de opprinnelige atenerne å bli en atensk borger, om de eide aldri så mye jord eller deltok i hæren.

Om kvinnens rolle står på side 35 at “en gift kvinne som gikk ut alene, risikerte å bli voldtatt” og “da hadde ektemannen plikt til å skille seg fra henne”. Det ser voldsomt ut. På bakgrunn av dette kan det se ut som kvinner er fritt vilt, og at alle grekere stod klare til å kaste seg over en kvinne som ikke hadde fått med seg at hun ikke skulle gå på gaten alene. Men også i vår verden er det mange steder verken kvinner eller menn bør gå på gaten alene, man risikerer å bli overfalt, uten at en slik handling på noen måte er akseptert av den grunn. Jeg synes også den ser i overkant tøff ut, setningen om at ektemannen da hadde plikt til å skille seg fra henne. Dette er setninger elevene henger seg veldig opp i, og skriver på prøver som om dette var rene, skjære sannheten. Jeg tror ikke disse to setningene er dekkende for hva det vil si å være kvinne i antikken.

Sparta

På side 29 i min utgave er det et lite kapittel om Sparta – krigerstaten. Teksten viser at Spartanerne var et hardført og krigersk folk, som i læreboken står i en slags motsetning til Aten – demokratiet, noe som selvsagt også stemmer. Men som så ofte når spartanerne beskrives, så blir det trukket inn noen anekdoter som skal vise hvor hardføre de egentlig var. Det står de kastet svake guttebarn “i full offentlighet utenfor en fjellkløft”. Det står også at manndomsprøven var å drepe en helot bare bevæpnet av en dolk. Disse og lignende anekdoter har vist seg svært seiglivede, de er jo artige og lette å huske, men en historiker må jo spørre seg hva som er kilden til disse historiene? Er det spartanerne selv som skriver dette? De skrev vel ikke så mye? Saken er at alle de fæle historiene om spartanerne er skrevet av erkefienden, athenerne, og da må man selvsagt spørre seg hvor mye som er sant, og hvor mye som er rykter og propaganda.

Det står også at mennene ofte hadde homofilie forhold, og at “dette styrket samholdet i krig”. På ny lurer jeg på hvor lærebokforfatterne har dette fra? At både grekerne og romerne var til dels svært homoerotiske er velkjent og forholdsvis uproblematisk, men at dette skal styrke samholdet i krig? Har lærebokforfatterne andre eksempler på slikt samhold i krig? Er dette noe forfatterne har tenkt ut selv, eller er det noe de har lest i andre kilder? Og hvilken kilde skulle vel være i stand til å hevde noe sånt?

Det står også at kvinnene i Sparta fikk drive idrett. Det må være greit nok, men så følger opplysningen om at grekere fra andre bystater “kom til Sparta for å se velskapte, nesten nakne kvinner som kappløp, kastet spyd og hadde brytekamper”. Jeg er ikke så sikker på om lærebokforfatterne har dekning for i kildene å påsta at grekerne kom for å se på disse nesten kvinnene som kappløp. Jeg for min del vil være sterkt skeptisk til det.

Alle disse tre tingene er sånt som elevene henger seg svært opp i. Det gjelder særlig det siste, med disse kvinnene som kappløp og sloss. Når plassen er knapp, er vel dette noe av det som kunne vært tatt bort?

Filosofene

Det er hva læreboken skriver om filosofene som provoserer meg mest. Grekerne hadde med Sokrates, Platon og Aristotels noen av de største filosofer og tenkere verden noensinne har sett. Disse tre, og særlig de to sistnevnte, har hatt en enorm betydning gjennom alle historiens perioder, og blir fortsatt lest og studert ved så godt som alle verdens universiteter av noenlunde ambisjonsnivå. Hvordan presenterer læreboken så disse tre storheter?

Læreboken får selvfølgelig med at Sokrates var den som gikk rundt og snakket med folk, Platon hadde idelæren og at Aristoteles hadde et bredt virkefelt fra biologi og politikk til dikterkunst. Det skulle bare mangle at hovedfilosofien til de tre storhetene får noen setninger. Men hvis man ser på hva læreboken skriver mer direkte om hva Aristoteles mente, så er det et pussig sitat på side 24, om at slaven er “et talende redskap”. Det lille setningen er fulgt av setningen “Hvis en borger drepte en annen manns slave, ble han ikke anklaget for mord, men for å ha skadet andres eiendom”. På side 36 under hovedoverskriften om filosofene, står det i avsnittet om Aristoteles:

I motsetning til Platon var Aristoteles helt i mot at kvinner skulle delta i styret av staten. Han mente av kvinner fra naturens side ikke var fullverdige mennesker. De måtte underordnes menn slik barn og unge underordnes voksne.

Jeg synes dette er litt av et møte med en av historiens største tenkere. En uforberedt skoleelv må da tro at Aristotels var en idiot?

Om Platon står det at han kritiserte demokratiet fordi det gav ulærde folk for mye makt. For dette er han beskyldt for å inspirere til diktatoriske styreformer. I et møte med Platon mener jeg akkurat dette er svært lite representativt. I alle fall må læreren opplyse om at en viktig årsak til at Platon mente det han gjorde om demokratiet, var at det atenske demokratiet hadde sviktet fullstendig i kampen mot Spartanerne i peleponneserkrigen og i drapet av Sokrates. Ingenting av dette kan stå det greske demokratiet til stolthet. Jeg skjønner heller ikke helt beskyldningene om diktatoriske styreformer. Det er vel ingen diktator Platon ønsker, derimot at de best skikkede skal styre samfunnet, og for å bli blant de best skikkede, må man gjennom en svært lang utdannelse og opparbeide seg livserfaring. Noen diktator ønsket Platon slett ikke.

*

Romerne

Spartacus

I delen om romerne har læreboken naturlig nok liten plass til kongetiden og republikken. Men i de cirka fire sidene med tekst om de første drøye fem hundre år av romerrikets historie, blir et helt lite underkapittel brukt til slaveopprøret under Spartacus. Hvorfor? Er dette slaveopprøret representativt for noe? Er det ikke heller nettopp slik at det var bemerkelsesverdig få slaveopprør, og at det var bemerkelsesverdig få slaver som rømte eller som vi vet protesterte mot sin stilling. Det var heller ingen andre som protesterte mot slavenes stilling. Det gjorde ikke engang Spartacus. Han kjempet riktignok for sin egen frihet, og for friheten til sine menn, men han kjempet ikke for å gjøre slutt på slavesamfunnet som sådan. Det stod meget sterkt. Både grekerne og romerne var helt avhengige av slavene for at samfunnene deres skulle fungere.

Konstantinopel

En liten detalj er det at læreboken på side 59 skriver at Konstantin i år 330 anla en ny hovedstad ved Bosperos-stredet mellom Middelhavet og Svartehavet, og at han kalte byen opp etter seg selv, Konstantiopel. For elevene blir dette at Konstantin grunnla byen Konstantinopel som hovedstad. Men strengt tatt så grunnla ikke keiser Konstantin noen ny by, han bygget derimot opp igjen en by som allerede eksisterte, nemlig Bysants, og gav den et nytt navn. Dette kan elevene godt få vite, siden dette gamle bynavnet gir navnet til det nye riket i øst, nemlig Bysantium.

Dette var noen av de tingene jeg har hengt meg litt opp i. Jeg vil igjen understreke at dette er den historieboken jeg liker best av de vi har tilgjengelig, og at det er lettere å kritisere en tekst enn å skrive den. Likevel mener jeg at i kapittelet om antikken har læreboken tatt litt lett på en del ting, og med det gitt et feilaktig bilde på hvordan det egentilg var den gang.

Nytt skoleår, nye møter og mer byråkrati

Det går mot valg og samtlige partier er som vanlig fulle av lovord om satsning på skolen. Mange av dem snakker også om den faglig dyktige læreren og lektoren, at man skal bruke mer tid på undervisning og undervisningsforberedelser, og mindre på papirarbeid og byråkrati. Forutenom for byråkratene må jo dette se ut som en bra prioritering. Samtidig var det skolestart i går over det meste av landet, og jeg regner med at man overalt i landet blir møtt på noenlunde samme måte som i Hordaland: “Vi håper dere har hatt en fin ferie, og er motivert for ny innsats på skolen. Her er de nye reglene og forskriftene det er vedtatt dere skal følge”.

Så lenge jeg har vært ansatt i skolen har disse to første dagene blitt brukt som planleggingsdager. Gjennomgående har oppmerksomheten vært rettet mot nye retningslinjer for ufylling av nye typer skjema, nye planer, nye krav til dokumentasjon og nye møter som vil måtte komme i løpet av året. På det verste har det vært slik at da elevene var kommet, hadde vi ikke rukket å legge noen som helst planer for hvordan vi skulle ta i mot dem. Elevene har liksom blitt et forstyrrende element i all planleggingen vi skal gjøre.

Nytt av året er at vi skal gjennomføre dokumenterte fagsamtaler med alle elever i alle fag. Det nye ligger selvsagt i dokumentasjonen, fagsamtaler med elevene har selvfølgelig alle skikkelige lærere og lektorer alltid gjennomført, men nå er det ikke lenger nok at disse samtalene finner sted. De skal også dokumenteres. De som lager slike lover, må tenke mer på at det skal se fint ut, enn på at det skal fungere. Betydelig mengder arbeidstimer er allerede lagt ned i å finne ut hvordan denne dokumentasjonen skal foregå, og oppgaven med å dokumentere har for lengst overskygget oppgaven med selve samtalen. Det er blitt viktigere å dokumentere hva som er gjort, enn å faktisk gjøre det. 

Det andre nye er at det skal utarbeides vurderingskriterier for de ulike fagene. Også dette skal utarbeides av alle lærere i alle fag, og her skal man sette seg i grupper for å få det gjort. Man kan forestille seg arbeidstimene som vil gå med. Og man kan forestille seg hvor mye tid svake elever som sliter med lesing og med regning og med det meste annet som foregår i skolen, vil bruke på å lese disse omstendelige dokumentene med vurderingskriterier. Slike kriterier – om de er nødvendige – må komme ovenfra, og ikke bli utarbeidet på hver skole i hvert kontor.

Vi ser også at ressursfordelingen i skolen som vanlig er presset, og det til tross for at ingen land i hele vide verden bruker mer penger på skole enn vi gjør her i Norge, og vi aldri har brukt mer penger enn vi bruker nå. Men mange av pengene går til administrasjon, til lederstillinger, til byråkrati, til dødtid, møter og annet, lite går til det som må være viktigst, til selve undervisningen. Å opprette nye lederstililnger, som man har gjort det her i Hordaland, der vi nå har et system med avdelingsledere, fører stort sett at det blir flere folk som kan kalle inn til flere møter.

I sommerferiene ser jeg alltid frem til å begynne et nytt skoleår med undervisning. Jeg tenker litt på hvordan jeg kan vinkle historieundervisningen dette året, på hvordan jeg skal få flere elever gjennom matematikken, og på hvilke forfattere og bøker og noveller jeg skal velge i norsken for i år. Når skoleåret begynner, blir denne motivasjonen hardt prøvet av time på time med planleggingsdag og møte. Hverdagen for de som underviser i skolen, og de som administrerer den, er blitt meget forskjellig. Det er to forskjellige virkeligheter. Og mitt inntrykk er at disse  to virkelighetene bare glir mer og mer fra hverandre, år for år. Dette er ikke den skolen jeg vil tilbringe arbeidslivet mitt i.

Pensjonsforliket – et demokratiproblem

Som i forrige uke var det med spenning alle vi ansatte i skoleverket gikk til sengs onsdag kveld, og grytidlig våknet torsdag morgen for å høre om resultatet av forhandlingene i lønnsoppgjøret for offentlig sektor. Sist torsdag våknet vi til den uvanlige meldingen at meklingsfristen var utsatt, ikke bare utover natten og morgentimene, men på en hel uke. Denne torsdagen våknet vi til en lignende nyhet. Nå er avgjørelsen utsatt på ubestemt tid.

Det er noe av et antiklimaks. Samtlige av partene i arbeidslivet har mobilisert, organisasjonene har stått samlet, mobilisert har også riksmeklingsmannen og regjeringen. Hvor viktig det var å finne en løsning illustrerer også det faktum at man forrige uke innvilget seg en utsettelse, så vidt meg bekjent er dette aldri gjort før. Og så kommer resultatet av alle anstrengelsene i dag morges, og det er at det ikke blir noe resultatet. Ordningene vi har nå skal fortsette til noen andre får gjort noe med dem.

For det er nokså klart for de fleste at pensjonsordningene og trygdeordningene vi har her i Norge er for dyre. Det lønner seg for lite å jobbe, man kommer like godt eller nesten like godt ut ut av det ved å la være, og da kan det fort bli for fristende å la være, om man hadde hatt råd til det. Jeg kan bare se på meg selv, ung mann, uten å tvile et øyeblikk ville jeg gått med på å slutte i lærerjobben, om jeg var garantert 2/3 av lønnen min for resten av livet. Den resterende tredjedelen ville jeg forsøkt å skaffe meg annetsteds fra, eller droppet den og levd billigere og lykkeligere. Det er klart at man må ha en viss aldersgrense før man kan få lov til å benytte seg av denne veldig gode ordningen.

Samtidig er jeg i en yrkesgruppe som kommer dårlig ut av det i de fleste lønns- og arbeidsbetingelser. Særlig er lønnen til å stille spørsmål til min egen fornuft over. Jeg finner meg selv neddynget i gjeld fra studielån og leilighetskjøp, og ser mine venner fra ungdomsskolen sitte med stort hus, bil og alt som er teknologisk utstyr i flere titusenkronersklassen, de gikk rett i jobb etter videregående. Om jeg skulle tapt pensjon i tillegg på den lange utdannelsen min, i tillegg til tapt arbeidsfortjeneste og pådratt studielån, så ville det rett og slett bli dumt å velge yrkesveien lektor. Vi trenger den gode pensjonsordningen, det er det minste vi trenger. Det eneste som kunne kompensere er en betydelig lønnsheving i vår yrkesaktive periode, men en slik heving lar vente på seg, tross gode tendenser i oppgjøret i fjor.

Lønnsoppgjøret i år ble et slags ingenting. Det har ikke kommet noen ting ut av det. Pensjonssystemene vi har nå er ikke bærekraftige, et omtrent enstemmig storting skjønte dette i 2005, da de vedtok at pensjons- og trygdeordningene måtte strammes inn, og at det måtte lønne seg mer å jobbe. Det er da også temmelig opplagt, når fødselskullene av i dag ikke kan matche dem på 50-tallet, og vi får en demografi der stadig større del av befolkningen er eldre, og lever lenger. Vi unge skulle ikke være interessert i å betale bløtkakespisingen til denne generasjonen.

Regjeringen har nemlig ikke i det hele tatt klart å følge opp stortingets vedtak, som den også selv var med på å vedta. Pensjonsoppgjøret med privat sektor i fjor ble helt skandaløst, man fikk pensjon fra fylte 62 enten man jobbet eller ikke, hvilket betyr at alle vi unge betaler en ekstra sum til alle 62 åringer i LO privat sektor her i landet. Alle over 62 år får en pengesum av staten. Det er slett ikke denne gruppen som trenger pengene, gjeldfrie og med hus og hytte og leilighet i Spania, mens ungdommen i etableringsfasen virkelig sliter med å få endene til å møtes, særlig om de har gjort noe så dumt som å ta seg en akademisk utdannelse.

Nå klarte ikke regjeringen å få til noe forlik med offentlig sektor heller. Ordningen alle ser er for dyr fortsetter, til noen orker å ta belastningen med å endre på den. Regjeringen våget ikke provosere så store velgergrupper i et valgår, saken får heller vente. Men det er nå en gang slik at det er valgår annethvert år her i landet, og det eventyrlige oppgjøret i fjor ble gjort i et mellomår, mellom to valg. Det er vel sant å si hele tiden for kort tid til neste valg, til at regjeringen våger å komme med upopulære, men nødvendige beslutninger. Det er et demokratisk problem. Elementær demokratiteori sier at offentlige budsjetter gjerne blir for høye like før et valg, upopulære kutt og innsparinger venter til etter valgene. I en oljeøkonomi som Norge blir problemet forsterket ved at det akkurat nå og i nært overskuelig fremtid, alltid er penger nok. Man har råd til å brenne av milliarder av kroner, om det gjør at man får beholde makten.

Det er et demokratisk problem. Og det smaker dårlig at regeringen ikke klarer å følge opp stortingets vedtak fra 2005. Det er virkelig ikke bra at man ikke finner frem til pensjonsordninger som er bærekraftige. Særlig bør vi unge være sinte. Det er vi som må betale regningen, og det er vi som må godta dårligere pensjon når vi blir tvunget til det, for det finnes ikke flere oljekroner å hente. Kassen er tømt av dem som fikk forsyne seg først, og om det fantes en regjering villig til å hindre det, ville den straks opphøre å være regjering etter neste valg. Det er et demokratisk problem.

Pensjonsoppgjøret i år er etter mitt syn et stort nederlag både for regjeringen og forhandlingspartnerne. Problemene vil ikke bli lettere senere år. De er nødt til å finne en løsning som kan vare, og de er nødt til å få kritikk når de ikke har klart det.

Pause i meklingen

Jeg tror alle vi ansatte i skolen og andre grupper mulig berørt av en eventuell streik i offentlig sektor gikk til sengs i stor spenning i går kveld. Selv fikk jeg med meg nyhetene både klokken 2300, 2400 og 0100, før jeg våknet til morgennyhetene klokken 0600. Forhandlingene i år er uhyre krevende. Det er valgår, og den rødgrønne regjeringen har enormt å tape om de provoserer så store grupper som står samlet i dette lønnsoppgjøret. Samtidig er pensjons- og trygdeutgiftene i Norge så store at det er spørsmål om selv vår enorme oljeøkonomi kan bære den. Det er så store summer på spill at en ansvarlig regjering ikke kan gå med på dem i en enkel sjarmoffensiv, det er milliardutgifter i multipler i tiår fremover. Avgjørelsen vi fikk med morgennyhetene var at partene ennå ikke hadde kommet med noen avgjørelse timer etter fristen, men i stedet bestemt seg for en uvanlig 24 timers utsettelse.

Man beveger seg i farlig farvann når man kommenterer disse sakene. Vi lærere og lektorer bør stille lojalt opp om kravene til fagforeningene våre, og akkurat pensjonssaken er veldig enkel å slutte opp om. Særlig vi lektorer fra det gamle og gode systemet med obligatorisk 7 års utdannelse har mye å tape på om vi må bruke ytterligere år på full pensjonsopptjening. Vi har allerede brukt 7 år av vårt mulig yrkesaktive liv til å pådra oss studielån i stedet for lønnsinntekter, og lønnsnivået vi får i skolen er på langt nær nok til å dekke dette inntektstapet i de viktige etableringsårene i våre liv. Vi vil ikke bli ytterligere straffet med å tape pensjonsinntekter i tillegg.

Allikevel må jeg innrømme at jeg er lettet og glad over at partene ennå ikke gikk til brudd i forhandlingene og streik. En streik er etter min mening alltid en dårlig løsning på en konflikt. Den er et tegn på at partene ikke har lyktes med å komme til enighet, og den vil alltid være samfunnsøkonomisk  dyr og berøre grupper som ikke har gjort seg fortjent til den. Særlig i skolen er streik et lite effektivt virkemiddel. Elever som ikke vet sitt eget beste er som regel glade over noen ekstra dager fri før sommeren, men glemmer at de mister sine siste sjanser til å forbedre viktige standpunktkarakterer og mister retten til en rettferdig eksamen som kontrollerer at de har fått den undervisningen og opplæringen de skal. Og mange skoleeiere og byråkrater er i sitt stille sinn glade over at skolen sparer hundretusener i lønnsutgifter, og de får seg kanskje også noen rolige dager på jobben i en hektisk skoleårsinnspurt.

Jeg mener at en streik alltid i det lengste bør unngås. Før eller siden må en varig løsning på konflikten komme, og jeg kan ikke se hvordan det skal være lettere å , finne en løsning etter en streik, enn før den. Streik markerer brudd og ikke fremgang i forhandlingene, og et velstående, godt Norge har etter min mening vært litt for glade i streikevåpenet i hvert fall etter at velferdsstaten ble innført etter krigen. Da har jeg langt større respekt for pionerene som risikerte både jobb og lønn og egen helse for krav vi i dag ser på som en selvfølge. Den gang var forhandlingene også langt skjevere, da rike arbeidsgivere alltid hadde altfor mye makt, og egentlig langt på vei kunne diktere lønns- og arbeidsbetingelsene.

I denne saken er det imidlertid også slik at kravene ikke kan fires på. Staten med den nåværende regjeringen har selv satt seg i denne situasjonen med pensjonsoppgjøret de gav privat sektor i fjor. Offentlig sektor kan naturligvis ikke være dårligere. Dermed fortsetter de galopperende trygdeutgiftene, og forsøket et nesten samlet storting gjorde på å redusere dem, må sies å være ytterst mislykket. Det kan ikke vi lærere og lektorer ta ansvaret for. Skal man lokke de beste hodene til skolen og få de beste fagformidlerne til å bli der, så må lønns- og arbeidsbetingelsene bli bedre, og vi må selvsagt få muligheten til å tjene oss opp full pensjon uten å måtte arbeide til helsen maktstjeler oss. Derfor kan vi ikke gå med på en løsning som ikke innebærer at kravene våre blir innfridd.

Et godt innlegg om It’s learning

Vanligvis er toppinnleggene i wordpress ikke noe å se på. Det er mange yngre gutter og jenter som får en stor venneflokk, som leser nær sagt hva som helst om dagligliv og mote, eller så er det noen av de mest populære mediesakene, der en lenke fra en stor avis til en liten blogg gir mange besøk. Men forleden var det et innlegg på toppinnleggene som var interessant, det handler om It’s learning, og dere finner det her.

Særlig ved å følge lenkene bloggskribenten har lagt ut, finner man frem til mye fin kritikk av nettsystemet alle skoler i mange fylker har måttet satse på. Jeg er hjertens enig i et av hovedsynspunktene i bloggposten, at It’s learning er utviklet mest med tanke på innkjøperne, og ikke på brukerne. Jeg er enig i at ingen av oss (eller svært få) ville tatt i bruk dette systemet frivillig, om det ikke var tvunget på oss.

Jeg er aktiv eller noenlunde på flere av de nye nettstedene der brukerne selv kan legge ut informasjon, og se andres, slik som Blogging, Youtube, Wikipedia, Facebook, ja, noen flere også, ikke like aktiv på alle, selvsagt. Jevnt over er de uten sammenligning mye enklere i bruk, enn It’s learning. Det er bare å ta en titt på den iveren youtube viser, for å gjøre det enklere å legge ut videoer, en iver It’s learning ikke trenger vise, for brukerne der er allerede bundet av systemet.

Bloggeren jeg har lenket til skriver selv om mange av de irriterende funksjonene i It’s learning. Hun skriver fra elevens og studentens synspunkt. Hun har dermed ikke støtt på problemene og irritasjonene vi lærere har, når vi skal bruke systemet. For eksempel må vi vært år legge ut  samtlige lenker og dokumenter på ny, laste dem opp, skrive lenkene inn. Og om vi vil bruke samme lenke i flere fag, så må man skrive dem inn manuelt for hver gang. Dokumentene vi legger ut blir sortert etter rekkefølgen de blir utlagt, vil vi endre den, må vi gjøre det manuelt, og tungvint. Hvor mange tastetrykk og museklikk som trengs for å flytte et dokument fra en katalog til en annen, ville få enhver av de større og populære aktørene til å flire og ta seg en øl.

Hele tiden kommer det nyheter på wordpress, som allerede er en av de beste bloggnettstedene, om hvordan de gjør brukervennligheten enda bedre, for å holde på brukerne de har, og skaffe seg nye. Tilsvarende fra It’s learning? Den gjengse melodien er vel at planlagte oppdateringer er utsatt.

Det er fylkeskommunene som kjøper inn disse systemene, og kompetansen til de som bestemmer hva vi skal satse på, står ikke i stil til iveren etter å satse på et eller annet. Jeg tror ikke disse folkene er særlig aktive på nettet, jeg kan ikke tenke meg det. De snakker stort om store visjoner og fremtidsrettet teknologi, men de er bare i stand til å velge et tungvint system de påtvinger alle. Noe av det briljante med de beste nettstedene, er at det er åpent og fritt for alle. Er det bra nok, er det bare å bruke det. Om ikke, så er det å finne en annen leverandør. Jeg ville funnet en annen leverandør enn It’s learning.

Russefeiring og eksamen

Jeg er som regel enig i politikken norsk lektorlag fører, og mener det er bra vi har fått en fagforening til, som kan fokusere på det faglige arbeidet i skolen og ikke ha så mange grupper å ta hensyn til. Men jeg mener lektorlaget med leder Gro Elisabeth Paulsen i spissen gjør feil når de argumenterer for å flytte eksamen til før 17. mai for å la russefeiringen foregå i fred. Det er etter min mening ikke å sette kunnskap og fag i sentrum, men å gjøre knefall for elever som ser på skolen som et forstyrrende element i ungdomstiden, og en skoleledelse som lar slike elever bestemme hvordan skolen skal være.

Jeg mener skolen bør sørge for å gi elevene et best mulig tilbud, og dette tilbudet skal rette seg etter de elevene som ønsker å lære noe. Ved å flytte eksamen noen uker fremover, blir det mindre tid til å gå gjennom pensum. Ingen i skoleadministrasjonen har noensinne grått over at pensum blir mindre, men norsk lektorlag og lærerstanden har ofte pleid å reagere når kravene senkes, og man ser elevene lærer mindre. Jeg skjønner ikke at lektorlaget nå har snudd, med argumentet om at russefeiringen må få gå sin gang.

Russefeiringen i Norge er noe helt spesielt. Det er veldig gøy for dem som er med, og ser veldig rart ut for dem som ikke er det. Nå i de siste årene har det også blitt mange penger involvert, skammelig mange penger, og det gremmer i hvert fall meg å se elevene bruke tusenvis av kroner på russeeffekter, når de ikke har råd til ordentlige lærebøker på grunn av gratisprinsippet. Russestyret har også blitt en maktfaktor, og kan på ulike skoler forhandle frem leksefri, skolefri eller prøvefri, hva vet jeg om hva som foregår rundt omkring?

Jeg mener skoletid og russetid er to forskjellige ting, og at skolen ikke skal legge seg opp i russefeiringen på noe sett og vis. Skolereglementet skal gjelde, tulleknuter som forstyrrer undervisningen skal ikke aksepteres, prøver som må holdes, skal holdes. Eksamen skal holdes når det passer for skoleåret, og ikke når det passer for russen.

Norsk lektorlag er alltid prisverdig på vakt når undervisningstimer forsvinner, eller når det faglige innholdet i skolen svekkes. Derfor forstår jeg ikke helt agendaen her. Det skulle ikke være lektorlagets oppgave å argumentere for et kortere skoleår, med tidligere eksamen, for at russen skal få feste i fred alle de ukene de trenger.

Det er da også noe av sjarmen ved å være russ. Og om noen velger å ødelegge noen karakterer ved å ha seg noen ordentlig artige fester mot slutten av skoletiden, så er det ikke sikkert at det er den dårligste prioriteringen. Men systemet må ikke la slike elever bestemme hvordan skoleåret skal være. Det burde også være holdningen til Norsk lektorlag.

Omtale om saken finner dere her: http://www.norsklektorlag.no/viewarticle.php?id=2617.

På en dag som denne

Det er første april i dag, og man kan kanskje slå til litt. Som ansatt i skoleverket kan man rett som det er bli forvirret om datoen, og på bakgrunn av vedtak og forskrifter tro at det må være første april enda en gang. Man får vel av og til følelsen av at det er første april hele året. Men i dag er det alvor, og jeg har bestemt meg for å prøve å overgå dem som bestemmer over oss, slik at det blir mulig å si “nei, den er for drøy, den går ikke”. Av og til får man jo følelsen av at ingenting er for drøyt til å bli foreslått. Enn si vedtatt. Her er mitt forsøk.

Kunnskapsministeren i Norge er veldig glad i fine navn, het tidligere Øystein Djupedal, nå Bård Vegard Solhjell, og jobber uansett utrettelig med å gjøre hver del av skoleverket (og barnehageverket) bedre, og hvert navn og tittel litt finere. Allerede før de begynte, skiftet de navn på ministerposten og departemantet fra utdannings- til kunnskaps-. B. V. Solhjell med rådgivere har også foreslått å skifte navn på tegning, form og farge, til “Kreativitet”, engelsk til “Creativity”, norsk til “fantasi” og historie også til “fantasi”. Religion kommer også til å hete “fantasi”, det samme gjør matematikk, med da med påhenget “fantasi og hjelpemidler”. Læreren skal ikke lenger hette lærer, men “forstyrrende element”, og hjemmelekser skal nå få navnet “bortkastet tid”.

Det var det hele. Nå skal vi alle ha oss en velfortjent påskeferie. God påske!

Den leksefrie skolen

Etter at utdanningsdirektøren i Hordaland, Kjellbjørg Lunde, torsdag morgen gikk ut og sa at elevene med loven i hånd kunne og burde nekte å gjøre lekser, har det foregått litt av en brannslukning i hennes eget parti, SV, og litt av en debatt utenom. Torsdag 5. februar gikk utdanningsdirektøren fra radiostudio til radiostudio, og forsøkte å tone ned både sin egen bakgrunn i SV, og hva hun egentlig hadde sagt, at det var avisen Bergens tidende som hadde ringt henne, og at hun bare hadde svart på noen spørsmål. Hun sa også at hun hadde ment å skape en debatt, og var glad for debatten som var kommet. Jeg må vel kanskje få sagt at det er noens oppgave å skape debatt, og noens oppgave å styre å stelle, og jeg ville nok når jeg skal gjette plassere utdanningsdirektøren i sistnevnte kategori. Men rundt om på norske lærerværelser er det nok en sterk oppfatning om at det finnes for mange leder- og administratorstillinger i skolen, og det kan nok være uklart hva arbeidsoppgavene deres egentlig er. Det kan ikke være utdanningsdirektørens oppgave å drive utspillpolitikk.

Jeg poster  i anledningen et gammelt leserbrev jeg skrev i 2007. Pussig nok ser det ut til at det like greit kunne vært skrevet i dag, det er bare å skifte ut navnene.

Leksefri skole

Det er noe eget med pedagoger. I Bergens tidende 28. oktober vil Elisabeth Lundevold Sørdal fjerne leksene i norsk skole, hun vil ta leksene inn i skoletiden og gi barna ”fritiden tilbake”. Slik det ser ut av artikkelen er det nok av pedagoger som støtter et slikt syn. Jeg skal ikke uttale meg om hvordan dette er på barne- og ungdomsskolen når jeg ikke jobber der, men på videregående hvor man nå har sørget for å gi elevene datamaskiner fremfor lærebøker, så vil jeg si utspill som dette er nøyaktig hva vi ikke trenger.

 

Problemet i Norge er vel ikke akkurat at vi har for lite fritid. Det er vel heller slik at fritiden sveller sånn ut, at vi ikke har tid til andre ting. I arbeidsmengde ligger norske elever godt nede på listen over hva de må igjennom, og ikke uventet ligger de også ganske langt nede i forhold til elever i andre land, når det gjelder hva de kan. Her er det bare å se på et fag som matematikk, hvor det ikke er så lett å skjule mangel på kunnskap gjennom fiffige eksamensordninger. Nivået på pensum ligger år bak land vi liker (og ikke liker!) å sammenligne oss med. Problemet i Norge er så absolutt ikke at det blir arbeidet for mye på skolen.

 

Elisabeth Lundevold Sørdal etterlyser i artikkelen nytenkning, eller at ”skolen må røske opp og tenke nytt”. Jeg vil be henne og alle pedagoger stryke ordet ”nytt” i den setningen der, så skal jeg og alle andre lærere støtte helhjertet opp. Jeg for min del har jobbet i skolen i seks år, og seks av de årene har inneholdt en betydelig reform eller ny modell eller nye arbeidsmåter ”hvor man må regne med feil i innkjøringsfasen”, den oppmerksomme leser vil se at det er hvert eneste ett. Og et glimrende fellestrekk ved disse reformene er at de fungerer mye bedre i festtaler, enn i klasserommet. Redselen for å tenke står langt sterkere i norsk skoleledelse, enn redselen for å tenke nytt.

 

Jeg synes han tar kaka professor Per Fibæk Larsen fra Danmarks Pedagogisk universitet som ikke klarer å påvise noen positiv effekt av lekser. Her er det bare å håpe det har skjedd noe feil på veien fra ham til Bergens tidende. Hvis ikke, så vil jeg gjerne opplyse om at jeg for tiden driver og lærer et fremmedspråk, og for min del er det i hvert fall en helt klar sammenheng mellom tiden jeg bruker på språket, og hvor mye jeg lærer.

 

Dette vil jeg håpe blir fundamentet ved neste store reform, som etter mine beregninger kommer nå til neste år. Det må bli slutt på at hardt arbeid og skikkelige krav blir regnet som skjellsord i skolen. Vi er mange lærere og lektorer som er riktig glade i fagene vi underviser i, og som gjerne vil overbringe kunnskapen vår til neste generasjon. De fleste av oss har lært hva vi kan uten bruk av vidundermiddel eller pedagogiske triks, kun ved hjelp av den helt utmerkede metoden å arbeide grundig med stoffet. La dette være grunnlaget for neste reform – det vil være nytenkning.

Faglig pedagogisk dag ved universitetet i Bergen

I dag var det åpen fagdag ved universitetet i Bergen. Og lærere over hele Hordaland fikk fri fra sine undervisningsplikter for å gå på den. Det er den eneste av fem planleggingsdager og utallige møter som har noe med fag og faglig fordypning å gjøre, hva resten av møtetiden og planleggingstiden går med til får jeg vondt i hodet og i samvittigheten av å tenke på.

Vi lærere er omringet av ord som “IKT”, “Tilpasset opplæring”, “Evaluering”, “Varselskjema” (og flere myriader andre typer skjema), “Arbeidsplaner” (og  enda flere myriader andre typer planer), “Tilstedeværelsesplikt” (og andre plikter), “Vurderingsgrunnlag” og en haug med andre ord som har det til felles at de har kommet inn i språket de siste 10 år, og er egnet til å trette en ut.

På universitetets dag fikk jeg for eksempel høre setningen “Brand er partert mellom det estetiske, etiske og religiøse stadiet ved Kirkegaard”. Tenk om det var slike ord og setninger vi daglig fikk høre, og så kunne vi heller en dag i året slite oss gjennom evalueringene, skjemaene, pliktene, vurderingene og alle de pedagogiske nyordene som flommer inn over oss.

Det var helt herlig å høre fagfolk snakke om uten det påtrengende behovet skolefolk alltid har for å legitimere hva de holder på med. Det var herlig å høre to forelesere (Eivind Tjønneland og Bjerk Hagen) snakke om Brand, uten å måtte snakke om hvordan dette kan brukes i undervisningen, eller hvorfor dette er aktuelt i dag. Særlig er Tjønneland kompromissløs i å legge listen høyt for hva han forutsetter kjent, og hva han mener er interessant.

Det er ikke mange skoleelever i Norge som vil være i stand til å mene noe fornuftig om sammenhengen mellom Kirkegaard og Brand. Jeg vil anta at det er få elever som i det hele tatt vet hvem Kirkegaard er, og det må de jo få lov til å la være å vite, noe må de jo også ha fremfor seg i en alder av 19 år. Men det betyr ikke at vi lærere ikke skal være oppmerksomme på sammenhengene her, eller på andre sammenhenger som kan friske opp undevisningen litt.

Etter foredragene om Brand hadde Gjert Vesterheim et flott foredrag om biblioteket i Alexandria. Tenk at vi lærere bare får sjansen til å høre ett sånt foredrag i året, kun én dag blir satt av til dette i arbeidstiden. Jeg er sikker på at Vesterheim hadde en rekke opplysninger som norske lærere rett og slett underviser feil til elevene. Da hjelper det ikke med all verdens pedagogiske systemer og planer og vurderinger. Når kunnskapen i bunn ikke holder, er undervisningen ingenting verdt.

Måtte det bli flere planleggingsdager som denne.

Ikke lekser på skolen

Det var en utmerket vekkerklokke jeg hadde torsdag morgen 5. februar. Når man høre utdanningsdirektøren i Hordaland si på radioen at elever i skolen med loven i hånd kan nekte å gjøre lekser, da våkner man med et rykk.

Utdanningsdirektøren i Hordaland heter Kjellbjørg Lunde og kommer fra partiet SV. Det partiet har en stund forsøkt å kvitte seg med et rykte om å være et parti som med å satse på skolen mener at elevene skal spise god mat der. De har vist at de mener alvor ved å kalle både Øystein Djupedal og Bård Vegard Solhjell kunnskapsminister, i stedet for utdanningsminister. Jeg vil foreslå for SV at de tar et dypere oppgjør med kunnskapsforakten, enn å bytte navn på ministeren. Skal de bli tatt på alvor som skoleparti, må de slutte opp i rekkene om den gamle, gode tanken bak skolen: Elevene er der for å lære. Skolen skal ikke være en oppbevaringsplass for barn, mens foreldrene er på jobb.

 

At det nettopp er utdanningsdirektøren i fylket som kommer med uttalelsen, viser hvilken enorm jobb det vil være i Norge å virkelig få etablert en kunnskapsskole. Så fort man kommer over lærerstanden, er systemet fylt opp av byråkrater og administratorer og forskjellige slags ledere som kaster seg over ethvert forskningsresultat innen pedagogikken, så lenge det ser fint og nytenkende ut. Det hjelper også om det nedvurderer læreren, og ser elevene som et offer. Når jeg har lyst til å sitte og riste på hodet for meg selv, så tenker jeg bare på alle reformene og de nye ideene som har blitt lansert og forkastet siden jeg begynte i skolen i 2001. Tenk om godt, gammelt bondevett kunne bli et honnørord i skolekretser, slik at man slapp alle forskningsresultatene, og enkelt og greit kunne si at hardt arbeid gir gode resultater.

 

Argumentet til utdanningsdirektøren er at lekselesing skaper forskjeller, og at skolen er lovpålagt å utjevne forskjeller. Jeg kan melde fra virkeligheten at det skaper forskjeller når elever arbeider i klasserommet også. Det er rart med det, det kan på meg se ut som noen er flinkere enn andre, og ingen lovpålegg eller noe styringsdokument skal få meg til å si noe annet enn at det er helt ok. Det er ikke skolens oppgave å gjøre alle like middelmådige.

 

Jeg husker det året jeg begynte i skolen. Da var det ”Ansvar for egen læring” som gjaldt. Elevene brukte dette som argument for ikke å gjøre noe som helst, verken hjemme eller på skolen, fordi det var deres ansvar, og jeg kunne ikke pålegge dem noe. Uttalelsene til utdanningsdirektøren vil føre til at tjukt av elever vil gå ut av skolen ”med loven i hånd” og elendige resultater. For å lære seg et fag er man nemlig nødt til å bruke tid på det, og for å lære seg det godt, må man bruke mye tid. Det er helt herlig når elever møter godt forberedt til timene. I norsk skole er det for lite, og ikke for mye av det.